Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 41)
21:10, 13. november 2012 Ingen har det som favoritt.
Å være empatisk er ganske ufarlig, med mindre du er et maktmenneske som bruker empati for å vinne tillit og innynde deg, før du slår til med ditt egentlige forsett, som er å bruke den andre kun til egen tilfredsstillelse.
Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 40)
20:59, 13. november 2012 2 har det som favoritt.
Terapirommet er ikke et velværesenter, hvor man blir massert med velluktende oljer , heller ikke kolonskylling (tarmskylling) til dempet, søt musikk. Selv om et av de mest kjente behandlingsstedene i landet heter Modum Bad, så må det ikke misforstås dithen at det dreier seg om et spa. Selv der er det hardt arbeid som venter pasientene.
Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 31)
18:40, 13. november 2012 2 har det som favoritt.
Da 77 mennesker ble drept av bomben i regjeringskvartalet og den etterfølgende skytingen på AUF leiren på Utøya fredag den 22. juli 2011, hadde dette potensiale i seg til å kunne ødelegge og splitte Norge, men det kunne også samle og styrke. Statsminister Jens Stoltenberg la opp til det siste da han blant annet uttalte: " Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk". At det offisielle Norge og folket valgte å svare på angrepet med mer åpenhet, mer demokrati og mer kjærlighet, er et bevisst valg bort fra en offerrolle. Terroristen må ta sin straff, men det var helende og trøstende at de aller fleste valgte å fremme gode verdier fremfor hat og gjengjeldelse
Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 25)
17:40, 13. november 2012 2 har det som favoritt.
Frykt er en helt normal, livreddende reaksjon, og uten den overlever vi ikke lenge. En person uten frykt vil bli overkjørt i første lyskryss eller gjøre så mange dumdristige ting at livet vil henge i en tynn tråd.
Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 13)
17:05, 13. november 2012 2 har det som favoritt.
Det kan være vanskelig å kombinere empati med konfrontasjon og klar tale.
Jeg ser at flere anbefaler denne boka, men etter å ha lest en kommentar om den på Amazon, orker jeg nok ikke å prioritere den. Det ser ut som den har samme type problem som jeg finner irriterende hos mange argumenter som kommer fra fysikere. Her er et utdrag fra kommentaren:
"With that in mind you have to be vigilant and wise to what Krauss means when he talks about nothing. In doing so you realise that Krauss is busy squirming around trying to redefine nothing when really he is referring to the quantum vacuum. The quantum vacuum is something. It has properties. It has energy, it fluctuates, it can cause the expansion of the universe to accelerate, it obeys the equations of quantum field theory. We can describe it. We can calculate, predict and falsify its properties. The quantum vacuum is not nothing, empty space can have a structure such that it can be warped and distorted. If what you are making reference to has properties, then it is not nothing."
Den har overskriften "Equivocational hop-scotch" og finnes
her hos Amazon
Men jeg har som sagt ikke lest boka, så jeg kan jo ikke være sikker på om det stemmer.
Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 8)
16:50, 13. november 2012 2 har det som favoritt.
Hvis du føler deg litt slapp og trett en dag, så kan du ikke ringe din personlige trener og be han om å gå en runde for deg. Det er ikke slik det fungerer. Du må trene selv. Å gå i psykoterapi er den mentale utgaven av "personlig trener". Også her er det du som må være aktiv og gjøre hovedjobben.Det handler ikke om å ta seg sammen, men om å tenke grundig gjennom egne holdninger og hva vi bruker krefter, tid og energi på.
Eivind Vaksvik siterer Det er ikke mer synd på deg enn andre av Ingvard Wilhelmsen (side 7)
16:39, 13. november 2012 Ingen har det som favoritt.
Vi kan lett stivne i "business as usual"; vi gjør som vi alltid har gjort, uten å tenke nøye gjennom om vi har dokumentasjon på at det vi gjør faktisk virker. På den måten kan vi unndra våre pasienter best mulig behandling og raskest mulig bedring.
Først snakker du om alt. Så sier du universet. Det universet som forskerne snakker om er ikke det samme som alt. I forskernes øyne er det sannsynlig at det finnes mange univers. Så det universet vi kjenner til har kanskje ikke alltid vært her, men alt har alltid vært og vil alltid være, men slik vi opplever verden her og nå i hvert fall, så endrer alt seg hele tida, så på den måten, så er det ingenting som alltid har vært, for det blir jo hele tida til noe nytt. Men ingenting finnes ikke. Hvis alt ikke allitd har vært, hvordan ble det da til, og hvor kom det fra? På en måte er alt og ingenting det samme, men vi beveger oss inn i paradoksene, og ord blir for begrensende til å forklare.
Karin Jensen som svar til Rolf Ingemundsen :
15:30, 13. november 2012 Diskusjon: Rolf Ingemundsen om Anna Karenina av Leo Tolstoy av Leo Tolstoy
Fantastisk skrevet Rolf, jeg er så glad, så glad for de ord du nå ha vært så raus å dele med oss andre om denne verdensberømte romanen.
Hendelsene i boka kunne nok vært tatt rett fra virkeligheten på den tiden vil jeg tro. Tolstoj var som du påpeker en del aristokratiet og hadde nok kunnskaper om hva som kunne skje bak draperier i det skjulte.
Håper boka trigger mange til å snuse på russiske forfattere, flere har gitt bidrag til mange store leseropplevelser, i allefall for min del.
Jeg orket ikke å lese ferdig Historikeren. Den ble for treg for meg. For mange ord med for lite handling, tror jeg, hvis jeg husker riktig - noe i den retning.
Så koselig! :)
En av høstens beste bøker!
I årenes løp (fra 1987) har Per Petterson (f. 1952) utgitt ni bøker, herunder en novellesamling og en essaysamling. Selv har jeg så langt bare rukket å lese fem av Pettersons romaner, og to av dem - "I kjølvannet" og "Jeg forbanner tidens elv" - er omtalt på min blogg. Jeg hører ikke med blant dem som var helt fra meg av ovasjoner over "Ut og stjæle hester" (men har lenge tenkt at jeg kanskje burde lese den på nytt for å gi den en ny sjanse), og generelt kan jeg vel si at jeg har likt forfatterens nyere bøker bedre enn de tidligere bøkene hans.
Etter å ha lest den ene fantastiske kritikken etter den andre av "Jeg nekter", som imidlertid også inneholder en og annen kritisk røst), har jeg vært veldig spent på denne boka. Og jeg kan allerede nå røpe at jeg likte den svært godt og rangerer den som den beste av Pettersons bøker så langt (med den begrensning som ligger i at jeg ikke har lest alle hans bøker enda). Ja, jeg vil endog karakterisere den som en av høstens beste bokutgivelser!
I "Jeg nekter" slipper flere fortellerstemmer til. Først og fremst møter vi Jim og Tommy - senere også Tommys søster Siri og fru Berggren (Tommy og Siris mor). Både Jim, Tommy og Siri veksler om å være bokas jeg-personer, mens historiene senere i boka også fortelles i tredjeperson entall. Vi treffer dem i ulike faser av livene deres - i nåtid (2006) og helt tilbake i 1962. Kapitlene er tydelig merket med tidspunkt og hvilken persons historie vi får høre, slik at man aldri er i tvil om hvor man er i historien. Dette er viktig, fordi man ellers kunne ha blitt noe forvirret pga. vekslingen i tid og perspektiv.
Jim og Tommy var en gang bestekompiser, og under oppveksten var det ingen av dem som ville trodd at deres veier skulle skilles. Men så går det med dem som med så mange andre barndomsvenner. De voksne gjør sine valg, de flytter bare for å nevne én ting, det skjer uforutsette ting, og dermed brytes tette vennskapsbånd.
I bokas åpningsscene har Jim kjørt til hengebrua som forbinder Ulvøya med fastlandet, og der stiller han seg opp for å fiske lenge før det har grydd til dag. Det er kanskje ikke mors beste barn som står der, og selv om det er en viss samhørighet mellom fiskerne som er vant til å treffe hverandre akkurat der, er det først og fremst fisket i seg selv som får dem til å oppsøke stedet. Så kommer en grå Mercedes glidende opp langs brua.
"Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned.
- Er det ikke Jim, sa han.
Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som Jon Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus.
Det er jo det, sa jeg.
Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve. Og jeg sa:
Omtrent det. Litt mer.
Han smilte. - Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.
Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn.
Og står du her og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.
Hva da.
At ting kan bli sånn. Omvendt.
Omvendt, tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa det ikke for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han syntes bare det var merkelig." (side 16)
Og dermed er vi tilbake i fortiden - den gang Tommy, Siri og deres tvillingsøstre levde sammen med en inkompetent far som slo, og hvis mor hadde stukket av uten at noen visste hvor. Og vi får høre om barnevernet som griper inn og omplasserer ungene, slik at søskenbåndene rives bort en gang for alle. Uten vennskapet med Jim, som kom fra en bedrestilt familie, hadde Tommy antakelig aldri kommet ut av denne fasen av sitt liv med beina sånn noenlunde trygt plassert under seg. Det er en sår og traumatisk barndom vi blir vitne til. Og mens Tommy sliter med å finne et slags fotfeste, havner Jim på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk. Rollene er snudd, og det er kanskje dette som har gjort at de har kommet så ulikt ut etter livets mange irrganger? Dvs. hvor mye er rollene egentlig snudd når det kommer til stykket? Hvem er mest fornøyd med livet sitt tross alt? Jim som kanskje ikke er rik på gods og gull, men som kan tillate seg å dra ut midt på natta og fiske, fordi han har lyst? Eller Tommy, som kan få alt han peker på, men som likevel ikke finner noen glede i noe som helst ... ?
Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen boka, som er fantastisk skrevet og som pirker borti mye av det som skjer i et menneskes liv når man bærer på store og ubearbeidede traumer fra fortiden. Språket er så fininnstilt, så presist og samtidig enkelt - et fortellergrep som nok er nødvendig når man skal fortelle om dypt tragiske forhold uten risiko for at "det tipper over" i det sentimentale - og jeg kunne faktisk kjenne hovedpersonenes følelser i kroppen. For å bruke en forslitt klisjé om en bok som er kjemisk fri for klisjéer: det gjorde til tider vondt å lese denne boka. Særlig de kapitlene som omhandlet en omsorgssvikt på det groveste av dysfunksjonelle foreldre ... Her blir det terningkast fem og en halv. Når det ikke blir en seks´er er det fordi jeg på slutten savnet noe - noe som kunne ha landet historien(e) noe mer. Jeg kjente rett og slett en frustrasjon rundt ikke å få vite mer om hvordan det gikk med Tommy og Jim - og fordi forfatteren ikke har signalisert at det vil komme en oppfølger, kjentes dette som en mangel ved boka. Mens andre nok vil tenke motsatt - at det forhold at boka slutter helt åpent, nettopp er dens styrke ... kanskje fordi dette får leseren til å tenke sjæl ... Jeg forventer uansett et prisdryss på denne romanen! Og omsider har jeg kommet til den erkjennelsen mange "Ut og stjæle hester"-entusiaster har forsøkt å overbevise meg om: at Per Petterson stiller i en helt egen klasse blant de norske skjønnlitterære samtidsforfatterne i dag!
Vi voksne, fremfor alt foreldre, har et stort ansvar for våre barn og deres atferd. Hvis barn kan få fortelle om hva de følte når en krangel startet eller for eksempel forklare hvorfor de ikke ville sitte stille og tegne, utvikles deres evne til å komme i kontakt med følelsene sine. Når barn trenes til å verbalisere og tenke på hvilke følelser som ligger bak deres handlingsmåter, øker også deres forståelse for andre mennesker atferd - de utvikler sin emosjonelle intelligens.
Sjefer er viktige personer for sine medarbeidere og sjefen har i kraft av sin funksjon stor makt over medarbeideren. Denne makten gjør at en sjef alltid befinner seg i faresonen for å bli et manipulasjonsobjekt. Men med kunnskap om sine egne følelser, og dermed større forståelse for medarbeidernes motiver, løper sjefen mindre risiko for selv å bli manipulert og kan bedrive en mer effektiv styring av virksomheten.
Filosofen Peter Koestenbaum (1994) beskriver nødvendigheten av at det han kaller en etisk, innlevende holdning også balanseres av en modig holdning. Med mot mener han i dette tilfellet at man forstår og aksepterer lederskapets isolerte posisjon. Det innebærer blant annet at man står tilstrekkelig alene og selvstendig for ikke å la andre følelser og behov styre ens avgjørelser.
Å bedømme en medarbeiders prestasjoner er en konfliktsituasjon der forsvarssystemer kan bli mobilisert. Sjefen glemmer, rasjonaliserer, kompenserer, sublimerer, projiserer og identifiserer seg med medarbeiderne, alt i den hensikt å beholde sin sinnsro. Dessuten møtes han/hun av sleskhet, smiger, selvhevdelsesbegjær og martyratferd. I slike situasjoner gjelder det å ha seg selv under bevoktning slik at man ikke faller som offer for sine eller andres følelser.
Hovedingrediensen i begrepet emosjonell intelligens er i henhold til Salovey kunnskap, kunnskap om ens egne følelser. Dermed er det ikke sagt at man med slik kunnskap blir en mye hyggeligere kollega. Kunnskapen hjelper oss til å forstå hva som beveger seg i vårt indre, og denne kunnskapen kan i beste fall medføre at vi tar ansvar for våre følelser, noe som i blant kan gjøre oss hyggeligere. Men emosjonell intelligens handler ikke om vurdering. Det er ikke slik at de "bedre" menneskene på en arbeidsplass automatisk er de som har stor emosjonell intelligens. Kunnskap om mine følelser kan for eksempel føre til at jeg forstår når jeg blir manipulert. Innsikten gjør at jeg motsetter meg det, noe som omgivelsnee - og manipulatøren i særdeleshet - kan oppfatte som svært usympatisk. Å være emosjonelt intelligent på arbeidsplassen er ikke så enkelt som å være snill og forsøke å skjule sitt sinne.
Barn trenger mer enn kjærlighet. Foreldre elsker sine barn, men det er ikke nok for at barnet skal utvikles til en flink og godt fungerende voksen. Barn trenger en følelsesmessig veileder, noen som hjelper dem til å kjenne etter og til å forstå seg selv og sine følelser. Gottman (1998) beskriver den følelsesmessige veiledningen i fem trinn. Det første trinnet innebærer at man retter sin oppmerksomhet mot barnets følelser, på trinn to lar man barnets følelse bli en anledning til nærhet og veiledning, på trinn tre lytter man med innlevelse og bekrefter barnets følelser, på trinn fire hjelper man barnet med å sette ord på følelsene sine og det siste trinnet innebærer at man setter grenser og hjelper barnet til å finne løsninger på problemet.
Et barn skal gis forutsetnigner for å kunne oppføre seg på en slik måte at omgivelsene holder ut med det. Vi bør oppdra barnet slik at andre mennesker vil like det. Målet er ikke at vi selv skal bli likt.
Sist sett
