Jeg tror jeg vil ta fram den fornøyelige fortellingen "Tante Pose" av Gabriel Scott.
"Tante Pose (1904) gir et bilde av en ekte norsk jul slik den ble feiret på embetsgårdene utover landet i gamle dager. I sentrum står den snerpete og fredsforstyrrende "Tante Pose".

Som meditasjon, nesten.

Samme her, og jeg bruker Firefox som nettleser. Får bl.a. ikke åpnet den spoileren som Ellen satte om boka til Petterson.
Jeg har også ofte problemer med å åpne siden "Hva skjer", så her er litt av hvert som bør rettes på.

Helt enig, det er ikke kjekt at det er slik. Her er også andre ting som bør sees på, men det ser ut som det er vanskelig å få svar av de spørsmål som ligger i forslagskassa.

Først publisert her:
http://kathleen-bean.blogspot.com

Når jeg først begynner å lese i Bare ukedager av Cecilie Aurstad, tenker jeg at den høres ut som en bok fra Flamme Forlag, jeg tenker: herregud, den er typisk Flamme, en bok om unge, pene (middelklasse)jenter i tyveårsalderen som farter rundt i Oslo, driver med noe kreativt og er forelska, forelska, av og til lykkelige, av og til med kjærlighetssorg, men aldri uten gode venner, litt Oslo 31.august light og i jenteversjon, og ikke minst som i bøkene til Flamme-forfatteren Linn Strømsborg. Bokas hovedperson, et jeg, beskriver det tilogmed selv: Lørdag* Jeg har nyvaska hår og strykejern i skapet, bøker i hylla og ting organisert i mapper på Macen, penger på kontoen, kulturell kapital i kofferten, nye sko fra Isabel Marant og sengetøy det lukter tøymykner av, 400 venner på Facebook og 60 000 på BSU, grønnsaker i kjøleskapet og medlemskap på Sats, blomster i vinduskarmen og guttevenner som liker meg, planer for helga og pynteputer på senga, stearinlys i skapet, deltidsjobb i butikk og 5,2 i snitt, ullundertøy og skiutstyr og noen å dra hjem til, et variert kosthold og nybarberte legger, blader i bunker og regninger som er betalt, en lys framtid og mange planer og ting jeg gleder meg til, ok musikksmak og vip-kort på Fisk og Vilt og orden i sakene og bilder på veggen [...] Jeg tenker at det er tåpelig, som om forfatteren har fulgt en oppskrift for å havne i denne, tja, kategorien av litteratur som har blitt utgitt i løpet av de siste årene, men jeg blir etterhvert blidere stemt. Tanken på at dette bare er enda en sånn bok forfølger meg gjennom hele lesningen av Bare ukedager, men samtidig lar jeg meg forføres og underholdes av beskrivelsen av min generasjon. For bokas jeg er nitten år, hun er nitten år og driver med det samme som jeg gjorde da jeg var nitten år, som også venninnene mine gjorde da vi var nitten år, og som sikkert tusenvis av andre nittenårige har gjort og fremdeles gjør. Men ikke bare er det der gjengjennelsesfaktoren ligger, bokas jeg er nemlig forelska i en fyr, de har et forhold uten navn, et jeg og et du, hele boka er bygd opp over et jeg og et du, som gjør ting sammen, men aldri snakker sammen, og jeg er så forelska, forelska, hun tenker på ham hele tiden når han ikke er der, og hun ønsker hele tiden å nå ham, lurer på hvor han er, vil være med ham, men gjør aldri noe med det. I stedet venter hun bare, det går bra, hun prøver å være tålmodig. Eller hun går ut på byen fordi hun da kanskje kan komme til å møte på ham, i stedet for å bare spørre ham: Skal vi sees? Hun er så forelska at det nesten er destruktivt, men bare for henne selv, ikke for noen andre. Samtidig er hun et selvstendig menneske, hun er ikke needy forelska på noen måte, hun trenger ingen mann, hun er bare forelska i akkurat dette spesifikke individet, dette du-et. For som hun selv skriver: Lørdag* Regina Spektor sutrer fra høyttaleren, jeg ber henne skjerpe seg og slutte å være så dramatisk. Jesus, alt handler ikke om gutter, og noen kommer til å elske deg til slutt, du er altfor bra og kul til å ende opp aleine. Dessuten er du kjendis (det samme som jeg pleide å tenke om Maria Mena) og når hun liksom hvisker ut svarene til en kjendis i et blad hun leser og svarer på spørsmålene selv, i dette tilfellet "Om du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?": Definitivt en pusekatt, de trives godt alene, men er glad i kos og selskap likevel.

Jeg-et er heller ikke forelsket i et bilde, for verken du-et eller forholdet mellom jeg-et og du-et er perfekt. I Ildfuglen av Hedda R. Robertsen, en annen bok om unge tyve-ish-noe jenter som bor i Oslo og som også ble utgitt i høst, har ei av jentene et forhold til foreleseren sin på universitetet, som riktignok er så godt som gift med en annen, men bortsett fra det, dvs. forholdet dem i mellom, er perfekt. Amalie, som denne jenta heter, tviler aldri på ham på egenhånd, det er som om tvilen på dette forholdet hun befinner seg i kommer utenfra, fra venninnen hun bor med som kommenterer forholdet. Det er venninnen som maser på Amalie at hun må gjøre det slutt; det må bli slutt på dette forholdet deres som består av champagne, hotellrom og pent undertøy btw. Jeg-et i Bare ukedager reflekterer i større grad selv over forholdet, selv om også hun har en bestevenn som hun drikker kaffe og spiser pizza med på søndager mens de ser på TV3. Denne personen er imidlertid svært vag, som alle de andre personene i romanen. Alle bortsett fra jeg-et og du-et befinner seg i en slags skygge utenfor det hele. De griper ikke inn når jeg-et stadig må bli med du-et på legevakten i fylla, som jeg aldri helt skjønner hvorfor: Gjør han noe dumt i fylla, er det fylla som har skylda for at han skader seg? Eller har en eller annen form for angst? Kanskje begge deler. Anyways: *Lørdag Driter i hva jeg gjør så lenge vi ender opp sammen senere.*

Verdt å kommentere er også de bitende kommentarene om "de andre", f.eks.: Jeg tror hun prøver å bli venner, men vi har ikke noe til felles, hun spiller fotball og handler klær på Vero Moda, så jeg sa jeg fikk besøk selv om det ikke var sant og De jentene som klina først og leia hender og farga håret selv og la på seg i puberteten og glemte å utvikle personlighet og flytta sammen med kjæresten etter videregående og kun kjøpte klær på kjedebutikker, Zara for det mest, og lager album på Facebook og drar på ferie til Syden og henger med gamle venner [...] ville aldri falt for en som deg. Det er de jentene som har kids nå når vi ikke lenger er nitten, men tjuefire. Jeg lurer imidelertid på om Cecilie Aurstad ikke er litt arrogant, men jeg bryr meg ikke, det er ikke meg det går utover. Og det er nettopp det som gjør at jeg også tenker at dette må være en ganske snever bok. Hva med de andre? Alle som ikke er nitten år og henger på Grünerløkka? Generelt sier boka noe om forelskelse, og det kjenner de fleste til, men er det nok? Nei. Utvalget bøker om dette emnet er stort. Jeg ler og underholdes av boka, jeg ville kanskje anbefalt den som en underholdende bok til jenter på min egen alder, fint som noe lett å lese rett etter eksamen (som jeg gjorde), men jeg ville definitivt ikke satset på denne som julegave til eldre, litteraturinteresserte mennesker, og med eldre, da mener jeg omtrent alle over tretti.

Han hadde en skarp og god penn Bjørneboe, og han la ikke skjul på hva han mente om saker og ting. Hvis f.eks en urett som ble begått mot enkeltpersoner av øvrigheten eller andre, da satte Bjørneboe pekefingeren på hva han mente var galt og de fikk det glatte lag. Han var en engasjert samfunnskritiker, og det speiler hans kamp om rettferdighet for mange enkeltmennesker.
Det er Bjørneboes sterke side, han slenger ikke bare ut påstander, han begrunner de.
I denne boka er det ulike artikler han har skrevet og temaene spenner vidt.
I sin tid var han nok en modig mann som kunne tale de svakes sak mot makta.
Ei intressant bok som jeg tror mange vil ha glede av, jeg lot meg i alle fall begeiste.

Overklassedrama fra 1920-tallets USA

F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby".

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det.

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid.

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte.

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ...

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden. Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person!

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Hva er en kyniker? En mann som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

Oscar Wilde