Et sted inne i de fleste voksne mennesker lever det fremdeles en ungdomsskoleelev; sårbar, usikker og energisk. Ungdomsårene er et orienteringsløp uten kart, der du famler avgårde og må løse spørsmål om seksualitet, identitet og tilhørighet underveis. De fleste av oss finner tilslutt en nisje og en gjeng.
Målet er å komme gjennom "En norsk tragedie - Anders Behring Breivikog veiene til Utøya" av Aage Storm Borchgrevink.
Noen mennesker snakker uten å åpne munnen.
Konsekvensene av dårlig tilknytning er ikke alltid lette å se. Intelligente personer kan klare å skjule problemene sine helt eller delvis. Disiplinerte personer uten evne til å lese det sosiale spillet kan likevel trene opp sosiale evner. Men før eller siden kommer konsekvensen for en dag.
For et barn kan ustabil og uforutsigbar oppførsel hos den nærmeste omsorgspersonen være like følelsesmessig ødeleggende som å leve med en aggressiv og voldelig forelder.
Jeg har sagt noe om det lenger nede i tråden , og synest kommentarer/diskusjoner er interessant å lese og bør ligge synlig under bokomtaler og komme fram i "sist sagt". Jeg tror det kan bli mer fart over diskusjoner og meninger rundt den enkelte bok.
Bokomtaler som inneholder kun en setning o.l. er etter min mening helt uintressante, eller kun henvisning til blogger. Det er jo her inne på bokelskere vi skal diskutere og ikke i blogger, eller?
Noen ganger er løsningen nærmere enn man tror, og hatet står skrevet på veggen uten at noen legger merke til det.
Jeg har aldri ønsket å bli noe annet, jeg har aldri ordentlig skjønt spørsmålet. Hva vil du BLI ? Jeg ER jo, og har alltid vært.
Man finner alltid frem der man har lekt som barn
Noen ganger har jeg en følelse av at visse geografiske punkter holder oss fast, forblir en del av underbevisstheten hele livet igjennom.
Vinterstorm
Å lat det bure, å lat det braka;
lat huset riste og tufti skaka!
Lat brotne allting som brotne kan!
Det døyver tankane litegrann.
Om stormen tok både hus og hytte,-
det vart eit bel då eg mindre sytte,
Om jordi gav seg i djupe grunn,-
då fekk eg gløyme ei liti stund.
Om sky datt ned som på himlen flakkar,
om havet braut over alle bakkar,
ja om all verdi seg søkkte ned,-
så var det slutt, og så vart her fred.
Fra boka Haugtussa av Arne Garborg
Alle lykkelige familier likner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.
Fra "Anna Karenina" av Leo Tolstoj
Folk som tror at døden er det verste som kan skje, vet fint lite om livet.
Sue Monk Kidd, 2002
Mange bøker i den kategorien, kanskje ikke så lett å lete seg fram til noen som faller i smak.
Denne boka har jeg lyst til å anbefale deg, "Vill lavendel" av Belinda Alexandra, og "Stjernetasten" av Benoîte Groult er også ei du kan snuse litt på.
Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør.
Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia.
Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ...
Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...
Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes.
Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live.
"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)
På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:
"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)
Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen.
"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)
På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam.
"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)
Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ...
Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er impnert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem.
Den beste hjelpen en venn kan gi, er vanligvis å være der for den som er rammet, og være lyttende og sensitiv for vennens behov. Ved å skape en situasjon preget av ubetinget akseptering, kan den traumatiserte våge å være helt seg selv.
Jenter sliter med flere lettere psykiske plager enn gutter. Kanskje det er prisen de betaler for større nærhet til sine følelser ?. Litt spekulativt kan vi si at gutter, gjennom å stenge ute eller undertrykke sine reaksjoner , kanskje lever et litt mindre problemfylt liv enn jenter , men de løper en helsemessig risiko om de må benytte energi på å holde følelsene sine på avstand. Jentene får oftere mildere nervøse plager, de tar lettere inn over seg andres ulykke, men de er også i stand til å sette ord på og gi mer uttrykk for sine opplevelser og følelser slik at kroppen ikke oppmagasinerer dette på en måte som truer helsen på sikt.
Situasjoner som innebærer en trussel mot vårt eget eller våre kjæres liv, ser ut til å være lagret i et minnesnettverk med assosiasjoner til andre situasjoner av samme karakter, slik at en ny situasjon kan utløse tanker, følelser og kroppslige reaksjoner fra tidligere erfaringer. Dersom slike hendelser finnes i minnet i ubearbeidet form, synes barn i sterk grad å kunne oppleve lignende situasjoner som om de opplever det samme på ny.
Traumatiske hendelser må forstås og bearbeides i lys av det alderstrinn barnet passerer. En hendelse som et barn opplever som 7 åring, kan ses i et helt annet lys når barnet er 11 år, eller senere når barnet er 14 år.
Jeg leser nå denne og har Spartacus sin utgave oversatt av Bjørn Christian Grønner. Er det noen som vet noe om forskjellen mellom denne oversettelsen og andre oversetteler?