Bokelskere.no

Neste bok kommer våren 2013, hurra!

Jeg er helt sikker på at det finnes flere Bokelskere som har bøker å anbefale.

Dette er helt klart den dårligste boka jeg har lest i november (Persepolis er den beste). Jeg leste den fordi jeg har sett endeløse innlegg om den overalt i norske bokblogger. Nå angrer jeg bittert, så dårlig syntes jeg den var. Hva har jeg lært av dette, jo: Ikke les hva andre leser. Enkelt og greit. Jeg er ikke som folk flest og aldri vil jeg komme til å være det heller. Dette er en ungdomsroman og det kan virke som det er en skrekkroman slik som den blir fremstilt men det er det all deles ikke. Jeg er lettskremt og våger nesten ikke å se favorittprogrammet mitt Åndenes Makt alene en gang og jeg vet hva jeg snakker om. Denne er ikke noe skrekkelig eller skummel. Det er en spenningsroman med tåpelige innslag av fantasy på grensen til scifi faktisk. Tidsreiser oppstår.

Det er en gutt og en bestefar. Bestefaren har helt siden barnebarnet var liten fortalte skrønehistorier som barnebarnet svelget glatt. Etter hvert som han vokser opp forstår han at dette er bare tull, ingen av historiene kan være sanne. Det finnes ikke barn med spesielle evner som bor på et barnehjem på en liten øy. En dag klikker det for bestefaren og familien må ta forholdsregler. Bestefar er en våpenentusiast og samler på disse og de tar de fra ham. Barnebarnet finner en liten stund senere bestefaren forsvarsløst drept av et dyr i skogen ved huset. De skulle aldri ha tatt fra ham våpnene sine.

Barnebarnet (som jeg ikke husker navnet på, unnskyld altså, jeg er så dårlig med navn og detaljer og uten notater har jeg demens) får psykiske plager etter bestefarens voldsomme død. Familien er rik og psykologen anbefaler dem å dra ut på en reise til det gamle barnehjemmet der bestefaren bodde som ungdom. Det vil hjelpe gutten å komme seg videre og legge det vonde bak seg. A closure. Far og sønn reiser og der oppdager Jacob (det var det han het, ja) at ikke bare eksisterer barnehjemmet men historiene som bestefaren fortalte ham som liten er sanne.

Forfatteren av boka samler på gamle fotografier i virkeligheten og i boka har han fått tak i og tatt med bilder som det er meningen skal passe til historien. Det gjør det ikke. Faktisk har han først funnet bildene forså å lage historien rundt dem. Det hele ble for meg bare teit og hva er sjansen for at folk tar bilder av en gutt akkurat da han får et 'synsk anfall' sånn som på et av bildene. Alle bildene ser (og er i virkeligheten) scenesatt.. Siden det ble så lite troverdig med de fotografiene ødela det for meg. Språket er heller ikke noe særlig og forfatteren finner på å skrive ganske mye tull. Et sted presterte han å skrive:

"Der var klassikere som Peter Pan og Den hemmelige hagen, historier skrevet av forfattere som tiden hadde glemt"

Ærlig talt. Dette er bøker tiden aldeles ikke har glemt. De bådes leses enda og betegnes fortsatt som klassikere. Hovedpersonen, Jacob, er også treig i hodet. Flere steder bruker han bemerkelsesverdig lang tid på å legge sammen to og to, og ting må bokstavelig talt bli slått i nesen på han før han forstår noe og da er det bare nesten. Det er også litt ekkelt at han slår seg sammen med bestefaren sin gamle kjærlighet (han har reist tilbake i tid så hun er ikke åtti år gammel eller noe). Ekkelt er det for det om.

Det er en 'scene' som hender i boken som er bra. Turtelduene tar seg inn i et gammelt skipsvrak og flyter i et helt mørkt rom under vannet med en pusterør som de sender mellom seg. Rundt dem svømmer det mange lysende fisker og det føles som de flyter i universet og fiskene er stjernene. Fantastisk. Det levde jeg meg veldig inn i. Men det var også alt.

Bokkilden har samme ønskeliste konkurranse som Ark :) Det vet jeg fordi jeg selv prøvde lykken der i går.

Det er ikke sammenlignbart hvis du hadde lest og likt boken før du ble tvunget til å lese den igjen. Da er det bare en vinn vinn situasjon ;)

Det jeg husker aller best fra den gangen jeg leste boken er tittelen, så jeg kan vel ikke si at den satt så dype spor hos meg. Men det skal sies at det var svært sjelden jeg falt for bøker jeg måtte lese i skolesammenheng, da var utgangspunktet alltid negativt :)

Dette høres ut til å være en svært sterk leseropplevelse, Geir. Det er helt sikkert mange som kan ha glede av boken. Personlig er jeg ikke så begeistret for leseropplevelser som gjør vondt, ikke fordi historiene er dårlige jeg liker rett og slett ikke å lese noe som piner meg langt inn i sjelen. Men jeg lar meg imponere av forfattere som evner å vekke slike følelser hos sine lesere :) Det blir spennende å se om du har rett i din spådom.

Code Name Verity har blitt omtalt som et realistisk eventyr(ikke eventyr som i folkeeventyr eller fantasy altså!) for kvinner og som en spionthriller. For meg personlig var dette en eventyr om vennskap fylt av følelser, dramatikk og utfordringer. Historien og enkelte av personene i den snek seg inn i hjertet mitt og vil for all tid ha en plass der.

Code Name Verity er en roman hvor handlingen er lagt til 2.verdenskrig. Den handler om vennskap og kvinner med ganske uvanlige yrker under krigen(spioner, mekanikere og flyvere). Dette er boken jeg vil holde tett inntil meg og kjempe med nebb og klør for om huset skulle bli invadert av romvesner som kom i ens ærend for å tømme bokhyllene mine.

It’s like being in love, discovering your best friend.
Sitatet er hentet fra boken Code Name Verity.

Har du noen gang forsøkt å fortelle andre om en bok som det så og si er umulig å fortelle noe om uten uten å avsløre store deler av leseropplevelsen? Hvis svaret ditt på spørsmålet mitt er ja, så forstår du hvor vanskelig det har vært å skrive denne omtalen.

Kvinnelige spioner og flyvere
Code Name Verity er en brev-/dagboksroman som fortelles vekselvis i første og tredjeperson av en ung kvinnelig spion. Flyet spionen ble fraktet med styrtet over Frankrike, kort tid etterpå blir spionen arrestert i en fransk by. Spionen er i Gestapos klør og utsiktene for fremtiden er ikke gode. Hun bytter til seg enkelte nødvendige ting og lengre levetid ved å skrive ned flykoder og flyplasser som britene benytter seg av i krigen. Som Nacht und Nebel-fange, Natt og tåke(NN), ser fremtiden ganske blek ut. I notatene sine forteller spionen om koder og et enestående vennskap.

I am no longer afraid of getting old.
Indeed I can't believe I ever said anything so stupid. So childish. So offensive and arrogant.
But mainly, so very, very stupid. I desperately want to grow old.
Fra Code Name Verity.

Historien kan man si er delt i to, en hvor man får delta i det umiddelbare, nemlig jentas hverdag i fangenskap, og den andre er historien om et vennskap. Det er den sistnevnte historie som fortelles i tredjeperson.

Puslespill
Det er så mye jeg har lyst til å si om boken, men den er som et puslespill eller en gåte. Det er ikke gøy om noen andre løser det for deg. Forfatteren la, gjennom store deler av boken, ut små brikker til et puslespillet, men det var som om jeg ikke forstod hvordan brikkene skulle passe sammen. Jeg fikk en veldig aha opplevelse et sted underveis og jeg ble sittende og tenke "hvorfor i alle dager så jeg ikke dette før nå?!". I mine øyne var dette et genialt trekk av forfatteren, (u)heldigvis for deg skal jeg ikke fortelle hva dette går ut på. Det ville rett og slett spolert hele leseropplevelsen. Forfatteren benytter seg av tilbakeblikk, så det var ingen utfordringer i så måte med å lytte til historien til lydbok.

Code Name Verity kan kanskje høres forvirrende ut, men det var den ikke. På overflaten henger historien godt sammen, det er meningen at man skal bli ledet bak lyset.

Ved første gjennomlesning er det vanskelig å ta seg god tid, jeg ville vite mer, mer og det var vanskelig å rive seg løs fra historien. Etter at jeg la fra meg boken forstod jeg at dette er en bok jeg vil leste igjen og kan ha like mye utbytte av den andre gangen. Det vil nesten bli som en ny historie, da har jeg en helt annen forutsetning til å utforske sporene som var der hele tiden, men som jeg egentlig la merke til i første omgang.

I am a coward.
I wanted to be heroic and I pretended I was. I have always been good at pretending.
Sitat hentet fra begynnelsen av boken Code Name Verity.

Troverdig

Hovedpersonen lever, som tidligere nevnt, på lånt tid så lenge hun skriver(les: tyster) lever hun. Det kan kanskje virke noe utrolig at soldatene ikke bare piner informasjonen de ønsker seg ut av spionen men gir henne tid til å fullføre sin historie. For å i det hele tatt kunne lese boken må man som leser tillate seg å tro på dette. Det hele kan kanskje, sett fra et ikke objektivt ståsted, forsvares med det faktum at menneskene Wein skriver om er sammensatte. Svært få, om en eneste en av dem, er portrettert som 100 % gode eller onde.

Code Name Verity er fiksjon, og historien kan se ut til å sine historiske svakheter. Mine kunnskaper om 2.verdenskrig er ikke så god at jeg kan peke på konkrete ting og uttale meg bastant om det skulle være noe som ikke stemmer(men jeg kan jo Google i de tilfellene jeg lurer veldig). I bokens etterord forklarer forfatteren ganske grundig hvordan hun har forsøkt å skrive om hendelser som faktisk kunne ha skjedd under krigen. Dette syntes jeg hun lykkes med, ingenting virker usannsynlig. Spesielt ikke etter informasjonen jeg ble foret med i etterordet, der lærte jeg meg til og med litt nytt om krigen(og om opprinnelsen til kulepennen - fantastisk).

Historien er vidunderlig vakker for sitt vennskap og grusom med sin krig. Kvinner og vennskapet er temaer som står sentralt i denne boken og jeg vil tro den kan appellerer til både ung og gammel(men jeg ville ikke plassert den i hånden på en 10 åring).

Visste du?
At 166 kvinnelige piloter fløy for ATA under 2.verdenskrig?
15 av de 166 kvinnene døde i tjeneste.
ATA pilotenes jobb bestod i å transporterte fly fra et sted til et annet, fra fabrikkene til kamppilotene og noen ganger fraktet de personer.

At ATA tillot handikappede piloter å fly?
Der kunne man finne enarmede piloter, piloter som manglet et øye eller en arm. Alle som kunne kjøre fly på en forsvarlig måte skulle få lov til dette.

At kvinnelige piloter måtte ha dobbelt så mange flytimer som menn for å få tillatelse til å fly alene?

Så mange linjer brukte jeg på noe som kunne sies så enkelt som: "Jeg elsket Code Name Verity. GIRL POWER!", men det ble litt for enkelt. Begynnelsen kan kanskje være litt treg for noen, men det er verdt å se forbi det(boken er alt annet enn treg).

Jeg vil tro det er mange som mener det er et godt julegavetips, selv om trilogien står på min egen ønskeliste ;)

Barnepiken er et fint tips, syntes jeg(den kan jeg uttale meg om siden jeg har lest den selv også ;). Historien føles som om den tilhører en forlengst svunnen tid, mens i realiteten er handlingen satt til USA så sent som i begynnelsen av 1960-tallet. Boken var vond, hjertevarm og morsom på samme tid.

Til den som er glad i historie og/eller ungdom: Inn i elden av Aina Basso. Sterk fortelling fra hekseprosessene i Finnmark.

Til den som er glad i litt sort humor, western: Brødrene Sisters av Patrick DeWitt.

Til den som er glad i eventyr(uavhengig av alder så lenge man kan engelsk): Zita the Spacegirl av Ben Hadke.

Til barna som liker rim og regler: Pling i bollen av Ingvild Rishøi. Eldstemann og jeg kan snart alle disse morsomme reglene på rams.

Til den som er glad i krim som byr på mer enn bare ren underholdning: Metallmyk av Asle Skredderberget.

Listen blir nok oppdatert etterhvert, men dette var de jeg kom på i farten.

Dette høres ut som en ganske tragisk, men god, historie, Rose-Marie. Det skal litt til før jeg plukker opp bøker som tar opp blant annet mishandling av barn, men av og til kan det jo være verdt å ta et skritt utenfor komfortsonen sin.

Selv har jeg ikke lest noe av Per Petterson enda, men jeg kjøpte "Ut og stjæle hester" for en 10'er lørdagen som var, så får vi se om forfatteren har noe å by på som jeg kan like.

Hvilke bøker mener du har gjort seg fortjent til å havne under norske juletrær i år?

Inne på bokbloggportalen Bokblogger.no samler vi nå Bokbloggerne og bokelskernes beste tips i kommentarfeltet på denne bloggposten. Vi tar gjerne i mot bidrag fra Bokelskere i kommentarfeltet inne på Bokblogger.no og i denne tråden, selvsagt, så den kan være til glede for alle medlemmene her inne.

Det gjelder å finne rett bok til rett person, treffer man blink kan det gi mange timer med gode opplevelser til mottakeren.

Andre fikset det til meg, han :-D Vi ble enige om at jeg var noe pirkette men det gikk veldig bra. Jeg måtte vente noen dager og samle opp nok mot til å spørre, for visste det jeg ikke: jeg er en perfeksjonist. Jeg kunne godt tenkt meg å vært en slik 'utnevnt bruker' som du og Silje snakker om under. Så mye tid som jeg kan finne på å bruke her inne hadde ikke det gjort noen forskjell også hadde jeg sluppet å mase på Andres om de små irriterende feilene jeg finner (for det er litt ekkelt).

Å? Jeg vet ikke hva jeg skulle skrevet i mailen isåfall. Da må noen andre komponere teksten, hehe.