Bokelskere.no

Dette er alle boktitlene som blir nevnt i den norske klassikeren Mysterier av Knut Hamsun.

Bok som jeg ikke finner på Bokelskere:

1. Gertrude Colbjørnsen av Erik Skram.

I februar holder jeg på med Redaktør Lynge av Hamsun, min andre bok av ham. Kjøpt og betalt, leser på nettbrettet. Har ikke kommet så langt, synes den er litt vanskelig å komme inn i, den begynte så brått.

1001 Album du må høre før du dør!

Jeg leser alt. Variasjon er viktig (og gøy).

Akkurat nå for eksempel leser jeg en gammel norsk klassiker, en bok stappet med musikkanmeldelser (sakprosa), bibelen, hører en moderne roman på lydbok og hører en vampyr-chicklit på mobilen.

I 2011 ga Didrik ut sin debut. En vakker liten sak som heter Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Jeg elsker den. I år ga Didrik ut sin andre bok i samme forlag som sist. Denne gangen en skrekkroman. Hvordan jeg fikk med meg at Didrik Morits Hallstrøm har gitt ut en by bok vet jeg ikke. Det er vel flaks. Det var ikke biblioteket som ga meg et varsel på e-post når de fikk inn en ny tittel av Hallstrøm, for også denne gangen (hendt flere ganger i år med nye bøker) har jeg måttet fjernlåne fra et annet bibliotek (Tromsø).
Krø er en kul liten sak som er vanskelig å legge fra seg, som fanger meg inn og holder meg fast.

Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø.

Fra side 70.

Krø er "en forblåst øy på Vestlandet". Dit må Adam dra når bestefaren hans holder på å dø. Han har ikke lyst til å dra, Adam kjenner ikke bestefaren sin. Foreldrene hans døde da han var liten, han er oppvokst i fosterhjem. Bestefaren Ingvar er en særing han ikke vil vite av og som han aldri har hørt fra eller fått besøk av under hans vanskelige oppvekst. Men han reiser, reiser til "en fremmed mann på en øde øy". Hjemme i Oslo venter kjæreste og gutten hennes som også holder på å dø, av leukemi. Dennis. Adam elsker Dennis. Forholdet deres gjør meg varm om hjertet, det er så fint beskrevet! Didrik er god på det der! Han skapte en relasjon jeg som leser faller for i Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, og han har gjort det igjen. Denne gangen en voksen mann og en liten syk gutt som ikke er hans. Uansett hvor mye han elsker ham.

Jeg tenker på 3D-programmet jeg har lyst til å lage. Alt skal være hvitt. Rent og nøytralt. Jeg har bodd i fem forskjellige leiligheter det siste året. Jeg har glemt de to første allerede. Jeg har glemt hele barndommen min. Jeg har glemt fosterforeldrene mine. Jeg klarer ikke å holde fast på noen ting. Jeg trenger et slags museum. Jeg skal kalle det White World og det skal være uendelig.

Fra side 127.

Omslaget på boka er merkelig og utiltrekkende. Det er ikke før jeg har lest noen sider jeg forstår hva det er. Adam har laget et spill han jobber med. Det heter White World, et 3D-program der alt er hvitt. Det vil få en urovekkende plass i historien. Det er ikke bare et spill, men et sted å kommunisere med de døde... viser det seg. Jeg husker språket til Didrik fra debuten. Han har en spesielt stil jeg liker (Etgar Keret, Stephen Chbosky) der korte setninger og melankolien dominerer. Det er konsist, direkte, spisst. Jeg har alltid vært svak for minimalisme, om det så er i form av interiør, malerier, språk eller musikk. You name it. Det er virkelig virkningsfullt, og for å være ærlig: irriterende og slitsomt i lengden. Setningene er kanskje korte men historien til Didrik har mange lag. Det er dybde som faen. Krø har skrekk i seg; det gjør at John Ajvide Lindqvist aldri er langt unna i tankene mine (romanen Menneskehavn spesielt).

Krø er vakkert. Den fyller en stillhet i meg som er vond, kjent og vakker. Samtidig som jeg leste Krø leste jeg alle innleggene i forfatterbloggen til Didrik og alt falt på plass.

Krø av Didrik Morits Hallstrøm
Cappelen Damm AS 2014
ISBN 978-82-02-45172-1
1. Utgave, 1. opplag
215 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Så god anmeldelse, Rufsetufsa!

Jeg fikk den også tilsendt, og likte den heller ikke så godt.

Kilde

"Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen."

Jeg har spist taco i dag. Jeg burde spille plata Please av Sondre Lerche samtidig som jeg skriver denne teksten. Istedenfor Sondre er det platen Jack Elliott Takes The Floor som spilles ut i rommet. Et mesterverk. Cat People av David Bowie heller enn Sondre for den sangen skriver Linnea om i Kjære.
Jeg gjør det. Jeg møter meg selv på halvveien i musikk-grubleriene; jeg setter sangen Old Shep på pause, åpner et vindu med Youtube og finner Bowie. En sang av Bowie og tilbake til Jack Elliott.

Kjære av Linnea Myhre. Det er greit hvordan språket ikke er perfekt. Det er en ung (og talentfull) kvinne som skriver, det skal ikke være perfekt da. Linnea skriver hun ikke er så intelligent at hun kan lese stor litteratur, tror det er Tolstoj hun nevner? Mener det er en russisk, gammel forfatter som kastes ut som eksempel i Kjære. Jeg tenker om Linnea ikke leser de store blir hun aldri en stor forfatter selv. Jeg tenker for å være flink til å skrive må du lese lese lese. Linnea er så usikker i Kjære, så usikker på seg selv. Var hun det i Evig søndag også? Hvorfor irriterte hun meg ikke da med usikkerheten sin, men irriterer meg nå? Har jeg vokst fra bøkene hennes? Har lesesmaken min forandret seg så mye på så kort tid? På to år? Jeg har lest Anna Karenina, på engelsk til og med. Kan jeg, kan Linnea. Tolstoj er ikke så vanskelig som en tror. Tsjekhov, er det kanskje Tsjekhov hun nevner.... Nei, husker ikke.

Jeg gledet meg til Kjære, biblioteket i byen fikk den aldri, jeg bestilte fra et annet bibliotek, fjernlånte, sto i venteliste. Endelig ble det min tur å lese boken, over en måned etter utgivelsen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å like den, i begynnelsen gjorde jeg det også, dessverre varte ikke entusiasmen min gjennom hele boken. Jeg ble lei. I et intervju jeg leste med Linnea om boken, er det på siden til NRK tro? I intervjuet sier Linnea hun må skrive om noen andre fordi vi er vel lei av henne. Ja jo, hun hadde rett da hun sa det, jenta er ikke dum; jeg er lei. Lei av usikkerheten hun viser i boken. Litt lei av Linnea. Det er mye Linnea.

I motsetning til Linnea skriver jeg om de jeg skriver til når jeg skriver brev. Der ligger fokuset mitt; jeg skriver om minnene jeg deler med disse menneskene, alt jeg setter pris på hos dem, deres og mine planer for fremtiden. Når Linnea skriver brev til folk skriver Linnea om Linnea. Jeg trodde Kjære var en hyllest på godt og vondt til mennesker i livet hennes. Det er en skuffelse det ikke var helt sånn.
Brevet til "Kjære Santa Maria" er hysterisk morsomt. Det er i hennes brev til matvarekjeder hun blomstrer mest, det er min oppfatning. Det er der det er morsomst. Jeg vurderer å begynne å gjøre det samme selv. Jeg har godt av å bli mer aktiv. Aldri mer skal jeg vente på en oversettelse. Det skal sendes en e-post til forlaget med spørsmål om oversettelsen faktisk vil finne sted en gang i fremtiden. Jeg innrømmer at dette har jeg allerede gjort. To ganger. Men det er så lenge siden jeg var så aktiv. Så nysgjerrig, så utålmodig.

I Kjære skrives det brev til mamma, undulaten, psykologen (et av de beste), tanten, ei forvirret jente som heter Sofia, en kjerring-terapeut (drit bra), Santa Maria (hysterisk morsomt), produsentene av Eldorado rødbeter, en tidligere useriøs eks, et bakeri-kjede, til Knut Christian Moeng (bra), redaktøren sin, Erna Solberg, pappa (trist og vondt)... nå orker jeg ikke å ramse opp flere. Det er altså mange, mye å ta av.
Leseropplevelsen min var over raskt. Kjære var lest i en sammenhengende leseøkt på noen timer. Kanskje ikke så rart jeg ble lei, ikke alle bøker er ment til slik lesning. Min oppfatning er at bøker skal tåle dette. Det får bare rive og dra, det skal tåle å bli lest. På alle slags vis. Men det skal Linnea få applaus for, hun får meg til å glemme tiden. Hun gjorde det med sin debut og hun gjør det igjen med Kjære. Jeg glemmer aldri tiden. Takker og bukker.

Jeg lurer på om ikke Linnea skulle ha sittet på denne boken og ruget i to år til, latt den heve seg mer, som de brødene hun skriver om i et brev til Bakers AS. Hun sier det jo selv i boka, forlag er bare ute etter å selge selge selge.

Jeg tenker ikke Anoreksi eller Blogg når jeg hører noen si navnet Linnea Myhre. Det er lenge siden hun har gått ut av en bås og lukket grinden bak seg, så hvorfor ikke slutte å henvise til blogg og spiseforstyrrelser hver gang Linnea skrives om i media. La Linnea være Linnea. Hvem det nå er. Jeg synes nemlig debuten Evig søndag er bra, og Kjære er ok. Jeg vil gjerne lese mer og jeg tror Linnea har mer enn hun leverer i Kjære. Det overrasker meg hun skriver hun ikke liker boken sin Evig søndag (igjen denne irriterende selvkritikken og usikkerheten i Kjære). Den er jo bra, bedre enn Kjære (mener jeg).

Takk!

Det ble bare de første bøkene som fikk sitater fra Øverås bok, etter som listen vokste til to lister, nesten 200 bøker, måtte jeg bare tone ned prosjektet.