Bokelskere.no

En frisk bok om de som har rundet hundre år. Boken er heldigvis ingen vitenskapelig formel til å overskride denne magiske grensen, men vi får gjennom intervjuer innblikk i hva disse over 100 har foretatt for å bli såpass gamle. Noen har vært fysisk aktive, noen har røyket store deler av livet, noen har vært festglade, andre har ikke spist seg helt mette, noen igjen har vært i godt humør, mye i frisk luft og bevegelse, noen har spist mye fisk og grønnsaker, noen har unngått kjøtt andre ikke. Andre igjen har de heldige genene til å bli gammel osv. Men, det er ikke mye vitenskapelig holdbarhet i mye av det som hevdes, men det hevder heller ikke forfatteren og det er heller ikke det han i første omgang sikter til å formidle.

Forfatteren intervjuer den ene etter den andre som har rundet hundre, mens noen også dør noen dager etter intervjuet. Det er interessant å lese hvordan noen jukser seg til å være eldre enn de egentlig er og hvorfor Guinness Rekord bok er så nøye på å godkjenne en høy alder. Forståelig nok. Har noen blitt over 122år, som er verdens eldste ifølge GRB? Kanskje, kanskje ikke. Tror man på Bibelens ættetavler, så er det flere av dem.

Boken har også et eget kapittel om Gud og de som gir Gud æren for sitt lange liv. Interessant og forståelig hvis man har fått del i frelsesgleden som kan være til god hjelp inn i hundreårene, selvom det ikke er en garanti for det. Men det å være glad og i godt humør har en viss vitenskapelig tyngde med tanke på god helse. Boken har også viet noen sider til de som var ytterst heldige men som har levd et svevende liv, med andre ord ikke en særlig sunn livsstil å skryte av, men heller det motsatte. Her spiller nok noen saftig gode gener inn skal vi tro forfatteren.

En god bok om hundreåringen, men ingen bok til inntekt for å bli hundre, men noen tips kan man jo ta med seg på veien. Av disse kan jeg bl.a. anbefale det å komme seg tidlig opp om moregnen og ut i frisk luft, gå i fjellet, spis fisk ofte og holde seg aktiv. Hvert kapittel avsluttes med en uhøytidelig faktaboks om hvordan man kan nå denne magiske grensen over hundre. Noen ganger må man trekke litt på smilebåndet også. Boken er artig og lettlest.

Den siste tiden har jeg lest endel bøker om hjernen, denne gangen er fokuset på å bremse demens. Engvig skriver fengende og lettlest og lærerikt på mange områder og forklarer hjernefunksjoner på en illustrerende god måte. Jeg likte bildet av ferger og fergesamband som han sammenligner med kontaktpunktene mellom nervecellene, også kalt synapser, og nevrotransmitterne, som er signalstoffer (f.eks. dopamin), som da reiser som ferger over fjorden med mange små beskjeder. Når disse da blir forhindret av forskjellige sykdomsfremmende årsaker så kan dette føre til medvirkende sykdomstilfeller i hjernen som kan føre til demens.

Engvig skriver også interessant om trening som kunne redusere noe av hjernebarkens naturlige reduksjon. Han fokuserer også generelt på trening og hjernehelse og henviser bl.a. til den supre boken "Hjernesterk". Et annet interessant fenomen forfatteren skriver om er at vi har en slags reserve som kan komme godt til nytte hvis man lider av demens. Da viser han til en nonnestudie av nonner som ble over 100 år gamle og var ved sine fulle fem uten spesielle ytre tegn til demens, men når man etter deres død obduserte hjernen deres så var det flere tegn til demens eller Alzheimers sykdom i hjernene hos flere av dem. Engvig setter også fokus på sansenes betydning med tanke på demens. Gode sanser fører også til bedre hukommelse, logisk nok.

Selvom boken i det store og hele var ypperlig lesing, og jeg kunne kommet med enda flere positive sider, så har jeg også endel å sette fingeren:
Før denne leste jeg boken "Håp ved demens og Alzheimers" av Iver Mysterud, som også får et lite stikk i siden av Engvig, det samme også Dale Bredesen som mener at man ikke bare kan forebygge Altzheimers, men også reversere det etter å ha nådd et visst punkt i sykdomsutviklingen. Selvom Engvig ikke er veldig sterk i kritikken, eller vier den mye plass så kritiserer han det Dale Bredesen hevder om at høye insulin og høye blodsukkernivåer er to av de viktigste risikofaktorene for Alzheimers sykdom, og Iver Mysterud som i sin bok hevder at en av de viktigste medvirkende årsakene til Alzheimers sykdom er å finne inntaket av raske karbohydrater. Her bruker han ikke en ekspert på demens eller Alzheimers sykdom til å avvise Bredesens og Mysteruds påstander, men en ekspert på diabetes. Bredesen er ekspert på Alzheimers og Mysterud, som biolog, bygger mye av boken sin på Bredesens kunnskapsregister. Det som er enda rarere er at Engvig er helt enig at sukker er en viktig medvirkende årsak til Alzheimers sykdom. Saken er den at sukker faktisk er raske karbohydrater og fungerer i kroppen på samme måte som andre raske karbohydrater, som igjen til og med kan virke enda verre på blodsukkeret. Så her motsier han seg selv.

Videre er det på visse steder han påstår at evolusjonen har løst visse ting, uten å komme med observerbare bevis på dette. Evolusjonsteorien er på en måte såpass inngrodd i dagens vitenskapelige kretser at man nesten bare kan "legge inn" at evolusjonen gjorde ditt og datt og så er det på en måte fakta, for å sette det litt på spissen.

Ellers så viser Engvig til endel studier og mange av dem er troverdige og andre er litt mindre troverdige til å vise en direkte årsaks sammenheng med demens. Dette viser han seg å være klar over, akkurat slik som Mysterud også i sin bok påpeker behovet for flere og bedre studier rundt dette med demens.
Videre påpeker Engvig Middelhavsdietten som det beste kostholdet og det kan hende at det til en viss grad er sunt, med studiene på dette er gjort i middelhavsområdene med mat som er tilgjengelig der. Det man ikke har tatt i betraktning er at i disse områdene er religøs faste et hyppig fenomen, noe som vil være med på å påvirke helsa i positiv retning. Disse land har også mer sollys året rundt, som også kan påvirke helsen i positiv retning. Engvig påpeker at de nordiske kostrådene er en noe omarbeidet modell av middelahvsdietten. Er de det, så vil jeg si at de norske kostholdsråd ikke er å anbefale og det finnes mye som tyder på at de rett og slett kan gjøre deg syk, hvis ikke hjernesyk så på mange andre områder. Rødt kjøtt og smør ser Engvig også å være motstander av, men her finnes det ikke noe forskning som viser en direkte årsak og sammenheng med demens eller andre livstilsrelaterte sykdommer (Sjekk ut bl.a. boken "Sacred Cow"). Men jeg er enig med Engvig i at margarin bør skippes, sukker og annen junkfood og bearbeidede produkter. Engvig står også for den feilaktige forståelsen om at det ikke er antall karbohydrater som fører til vektøkning, men totalmengden kaloirer. Dette er helt feil. Forskningen, egen erfaring og utallige andres vellykkede erfaringer viser at det er karbohydratene som er det som gjør at man legger på seg og redusering av disse som fører til vektnedgang hos de fleste. I disse tilfellene er det også lettest å opprettholde en sunn vekt sammenlignet med "kalorier inn og kalorier ut" der mange igjen går opp til den samme vekten før forandringen i kostholdet.

En annen ting han bommer på er når han mener at solen ikke er så viktig med tanke på hjernehelse. Dette er direkte feil, selvom han senere i boken motsigende nok påpeker at solen kan ha en viss betydning i forebyggingen av demens, og da spesielt med tanke på D-vitaminet.

Dette var mye kritikk, men boken er bra og innholder mye bra og interessant stoff, og jeg må bli flinkere til å fremheve det positive i enda større grad :)

Jeg strøyk i fysikk på videregående og det var lite som var så kjedelig som det, selv om jeg til å begynne med prøvde å forstå konseptet. Jeg hang med en liten stund, men så ble det litt for matematisk og abstrakt. Nesten 15-20år senere så har jeg sakte men sikkert begynt å se på dette med en ny iver og interesse men da mest på kvantenivået. Etter å ha lest boken "The Edge of Life" så fikk jeg noe dypere innsikt, og nå med boken "De hemmelige partiklene" som stort sett også hav mersmak, selvom det er lang vei for meg til å forstå dette godt nok. Men Bjørn Hallvard Samset skriver på en underholdende og levende måte med mange illustrasjoner til hjelp når det kommer til de mest abstrakte forklaringene i partikkelfysikken som han tar opp.

Boken gav meg en litt dypere forståelse og selvom jeg langt fra forstod alt så var den faktisk fortsatt lettlest og fengende å lese av en eller merkelig grunn. Kanskje partiklene spilte et lite puss med meg. Mot slutten av boken merket jeg allikevel at jeg begynte å få nok, og det ble litt for mye abstrakt og forvirrende enn forklarende og forståelig. Samset kjører kanskje litt for fort forbi en enkel sjel som prøver å forstå partikkelfysikken fra bunn av. Selvom jeg likte boken, så kunne han ha holdt nivået et hakk lavere, men det er sikkert ikke lett for en fysiker som er såpass dypt inne i denne materien å forstå seg på de som forstår like lite som meg. Tross det, så innhold boken også mye spennende for en enkel sjel som meg.

Boken tar bl.a. opp stoff vs. antistoff på en interessant måte, samt materie og antimaterie. Alle partiklene har på en måte sin egen antipartner i kvantefysikken for å bruke forfatterens egne ord. F.eks. så er antipartneren til elektronet, et positron. Han skriver videre at når en partikkel og en antipartikkel møtes så vil de som regel forsvinne i et blaff av energi. Videre så leser vi at når stoff møter antistoff så blir det frigjort enorme mengder energi. Semset skriver at hvis bare et gram antimaterie annihilerte fullstendig med ett gram materie så ville vi få en eksplosjon tilsvarende rundt 50 kilotonn TNT, med andre ord, kraftigere enn noe som vi har fått til på jorden i dag.

Det andre vi leser er alt det rare og abstrakte partiklene driver med og når de da blir observert så later de som ingenting har skjedd. F.eks. så kan noen av disse befinne seg på to steder på en gang. Her hadde jeg litt å bygge på fra "The Egde og Life". Ikke vet jeg hvordan de har kunnet kommer fram til dette, men sikkert gjennom litt observasjon, matematikk og abstrakt tenking.
Etter hvert som man leser i boken blir det litt for mange partikler å holde styr på og hjernen gir kanskje litt opp underveis i det å forstå alt, men det er kanskje heller ikke meningen å forstå hele sulamitten på en gang?

Mot slutten av boken får vi en reise fra "Big Bang" og til idag. Som en bibeltroende kristen så er ikke Big Bang noe jeg setter min lit til, og selvom Semset tror på Big Bang teorien så er den ifølge ham heller ikke helt fastspikret, bl.a. fordi vi ikke var der da det skjedde, men han mener at vi gjennom målinger kan forstå noe av det som skal ha skjedd helt i universets spede begynnelse, og Semset er heller ikke helt skråsikker på at Big Bang er det helt rette virker det som. Han sier det ikke bare helt rett ut, men når han forteller så er det som en fortelling som ikke virker særlig vitenskapelig. Akkurat som når man leser bøker om evolusjon og hvordan ting skal ha blitt til så virker det mer som synsing og fortelling enn kjernesunn vitenskap. Noen ganger skulle man tro at de var tilstede når den antatte Big Bang og utviklingen skulle ha skjedd, men det er akkurat dette Semset påpeker som en årsak til at vi ikke kan være skråsikre på denne teorien.

Etter å ha lest boken så er en av tankene mine hvor mye penger det egentlig er blitt brukt på slik partikkelfysikk og abstrakte utregninger og leting etter "den ene" partikkelen, ved tusenvis av ansatte rundt om kring og store akselleratorer som har blitt bygget for dette formålet. Kanskje det er verdt det, kanskje ikke. Noen av partiklene nevner han også har blitt brukt i kreftbehandling, men enda ikke så vidtstrekkende som ønsket.

I det store og hele likte jeg boken, med tanke på Semsets arbeid med å forenkle et vanskelig og komplisert felt. Det skal han ha, men til tider kan det allikevel virke som forenklingens tjeneste går litt i glemmeboken, og det rett og slett blir litt for mye. Kanskje en bok man burde lest både to og tre ganger for å forstå det noen hakk bedre.

I denne boken skriver Joralf Gjerstad, også kjent som "Snåsamannen" sin egen histore om livet som helbreder. Som kristen så er jeg skeptisk til mye av helbredelsestjenester der ute, spesielt de som har penger som en ingrediens. Det som skiller Snåsamannen fra mange av disse er at han aldri tar betalt, eller inngangspenger for å helbrede. Snåsamannen virker også å være ydmyk og å ha en enkel tillitt til Gud som helbrederen, selvom han kaller det for "Den god kraften", litt mystiskt, men allikevel mer tillitesvekkende enn mange av de andre der ute. De fleste andre som bærer kristennavnet holder til i kontroversielle karismatiske miljøer, mens Joralf selv kommer fra de enkle benkrader i Den norske kirke. Selvom DNK er på god vei vekk fra Bibelen som fundament, så vet jeg ikke hvor Joralf sto teologisk, men jeg håper og tror at han tilhørte en av de bedre menigheter i DNK. Selve boken er helt grei og gir et fint og livnært bilde av Joralf. Jeg savner allikevel litt tydeligere kristne termer i boken, og hvor mye plass evangeliet fikk i virksomheten hans.

Dette er en type bok jeg har lett lenge etter med tanke på soling og dens helsebringende aspekter, for veldig få tar for seg helsegevinstene ved å få med seg soloppgangene og solnedgangene. Dette gjør bl.a. at den biologisk klokken i kroppen vår holdes synkronisert, noe som er veldig viktig for helsen vår. Når det er sagt så innholder boken også annen relevant og viktig helseinformasjon om solen og de forskjellige lysspektrene.

De mer negative sidene ved boken er den amatørmessige skrivemåten. Jeg har på langt nær aldri lest en bok med så mange skrivefeil, gramatikkfeil, formuleringsfeil med mer. Man skulle tro at boken var et dårlig eksemplar av en kladd på dette området. Det ser heller ikke ut som noen har korrekturlest boken før den ble utgitt. Forfatteren ser heller ikke ut til å ha vesentlig utdannelse innenfor feltet han skriver om, og dermed synes jeg kildehenvisninger er ytterst viktig å ha med seg i en bok, noe denne mangler, bortsett fra de gangene han henviser til personer og bøker, som Gerald Pollacks "4th Phase of Water" og noen andre forfattere og bøker, deriblant biohacker eksperten og nevrokirurgen Jack Kruse. Det neste som får meg til å rynke på panna er at boken innholder litt, ikke mye heldigvis, new-age stoff, samt at forfatteren er en forsvarer av LSD bruk. Forfatteren driver også interessant nok med urindrikking og mener at det er utrolig sunt. Jeg har ikke satt meg inn i det, så kan ikke uttale meg om det, men det jeg har vært borti er at LSD bruk merkelig nok kan føre til det. Om urindrikking er sunt eller usunt sett bort ifra LSD sammenhengen, vet jeg ikke. De siste sidene av boken er også helt unødvendige.
Det er synd at disse områdene svekker boken noe for min del, selvom mye av innholdet er bra og relevant, for jeg har lest mye om de samme tingene andre steder bare ikke så ofte i bokform. Men jeg lærte også noe nytt og nyttig. Alt i alt en helt grei bok, der temaet boken løfter opp gjør at jeg liker boken litt mer enn jeg hadde gjort ellers.

En enkel og lettlest selvhjelpsbok om å dusje i kaldt vann. Den gir deg tips, inspirasjon, pågangsmot og vitenskapelige drypp om de positive helsegevinstene det bærer med seg. Boken er kanskje litt for lettlest, noe gjentakende og med litt for korte kapitler. Med andre ord, boken kunne vært mer utfyllende og kanskje litt mer detaljert. Men alt i alt er dette allikevel en fin innføring i kuldeeksponering i form av en kalddusj. Denne kunne alle interesserte klart å lese.

Dette er til dels interessant lesing og til dels sidefyll med litt for mye skildringer og et par unødvendige kapitler å ha med seg, men den bygger seg godt opp mot høydepunktet som er siste kapittel, der bestigninen av Kilimanjaro skal finne sted på rekordtid med hjelp av den såkalte Wim Hof metoden og sammen med Wim Hof og en gruppe på flere andre frivillige personer. Flere av dem sliter/har slitt med sykdom og diverse. Kan dette ekstreme stuntet om å klare det på under 48timer være mulig, uten å bli fanget av høydesyke underveis? Den til å begynne med skeptiske journalisten Scott Carney skal finne ut av dette, om Wim Hof kun er bløff, eller om det faktisk er mulig og om det faktisk er sant det han lærer bort. Scott Carney tar deg med på Wim Hof turné, ved å intervjue de som har prøvd ut metodene hans og ikke minst prøve ute metodene selv. I tillegg tar Carney leseren med på et par andre spektakulære stunts i Wim Hofs ånd. En inspirerende og ærlig bok som også skildrer Wim Hofs noe arrogante sider, men samtidig også hans pågangsmot og vilje til å hjelpe folk.

Som en klassiker så er det mye interessante funn gjort av Weston Price, og til å opprinnelig å være fra 1938 så er det mye spennende her. Mesteparten av boken handler om hyppigheten av hull og ødelagte tenner hos urbefolkninger som har vendt seg til et moderne kosthold bestående av hvitt mel, hermetisert mat med mer, og urbefolkninger som fortsatt holdt til sitt eget tradisjonelle kosthold bestående hovedsakelig av sjømat, kjøtt, indre organer av dyr osv. Price kommer med mange overraskende, eller kanskje allikevel ikke så veldig overraskende resultater der så og si ingen av de sistnevnte urbefolkningene viste seg å ha problemer med tennene og andre områder som de førstnevnte begynte å slite med i kjølevannet av et mer vestlig kosthold.

Price viser også til at ansikts og kjevestørrelsene får negative konsekvenser, samt nesestørrelse som ofte fører til pusting med munn i steden for nese, og andre vesentlige ting som følge av dette vestlig introduserte kostholdet. Price går ganske detaljert til verks og i første halvdel spesielt så er det mye av det samme, bare forskjellige folkeslag som blir tatt fram og gang på gang viser det seg hvordan helsen til de såkalte primitive folkeslag som holdt seg til sitt opprinnelige kosthold og livsstil hadde en helse som var betraktelig mye bedre enn de som hadde blitt introdusert for et moderne vestlig kosthold. Litt kjedelig blir det i lengden, når man har forstått poenget, men som et vitenskapelig verk og for å få troverdighet og kjøtt på bena så er det jo bare å pøse på med bevisene.

Boken tar også fram hvordan degenereringen gjør et negativt hopp når disse urfolkene adopterer til en vestlig livsstil. Price tar videre fram misdannelser og svakheter som dannes hos nyfødte i kjølevannet av et vestlig kosthold fattig på vitaminer og mineraler. Det er mye spennende i boken, mens noen deler er litt mer kjedelige og skrevet på en litt vrien og kanskje litt gammeldags måte. Det interessante hadde vært å se hva lignende og mer moderne forskning på området sier om de samme tingene som Price forsket på i sin tid. Selvom denne er gammel, så tror jeg boken er enda mer aktuell i dag og at degenereringen i befolkningen har eskalert i enda større grad enn på tiden da Price levde.

Dette er etter det jeg vet, første boken til Ellen Birgitte Ruud. Den baserer seg på doktoravhandlingen hennes, bare i en litt forkortet og boktilrettelagt form. Jeg har lest hennes andre bok: "Sosial fantasi lek". Denne var nok noe mer "avhandlingsaktig" men grei nok. Teori delen hadde flere interessante poenger om årsaker til at barn blir ekskludert fra lek i barnehagen, men samtidig også strategier om hvordan de lettere kan bli inkludert, noe forskningen hennes også handler om. Forskningen hennes tar mer spesifikt frem barn som sliter med det sosiale og som ofte blir avvist av andre i lek, der Ruud satte dem i hver sine lekegrupper med andre barn og sammen med en annen voksen fra barnehagen. Slik kunne hun være med å kartlegge og tilrettelegge for at de avviste og ignorerte barna kunne få bedre innpass i leken og en mer positiv lekeerfaring. Selvom dette er en grei bok så synes jeg det blir litt for mye avhandling og litt lite bok, selvom første delen kan ligne litt mer på det. Boken gir ingen konkrete fasitsvar og forskningsprosjektet var noe i det minste lage. Men, alt i alt et greit innblikk i barnas lekeliv i barnehagen. "Sosial Fantasilek" er på en måte en oppfølger til denne.

Dette er ingen fagbok om vinterbading, selvom forfatteren og isbaderen Cecilie Thunem-Saanum legger inn noen drypp her og der av det også, men stort sett er dette en bok om hennes egne erfaringer og opplevelser med vinterbading, blandet med tips og triks for å få det beste ut av et vinterbad. Selvom boken er interessant og gir et godt inntrykk inn i en isbaders isbaderliv så blir fokus altfor mye på forfatteren selv og hennes opplevelser samt mye gjentakelser gjennom hele bokens gang. Det kan kanskje være nødvendig for en nybegynner, men mange av gjentakelsene kunne vært utelatt og boken kortet ned noe og strukturert bedre. Boken innholder også mye HMS med tanke på vinterbading, noe som absolutt er greit å ta med seg hvis man har tenkt å prøve seg som vinterbader. Alt i alt en fin bok for den som er nysgjerrig på dette med vinterbading eller for den som driver med det og ønsker mer informasjon rundt dette stadig voksende fenomenet; vinterbading.

Dette bindet i serien "Barnas Beste", med tittel "Noas ark" handler så og si ikke om Noas ark. Vi finner ikke den historien i boken, men tittelen tror jeg den har fått av at boken innholder mange historier og eventyr om dyr. Det eneste som hinter til den bibelske figuren Noa er en tegning av Noas ark i begynnelsen av boken og en tegning av ham når han planter en vingård på et oppslag mot slutten av boken. Boken tar for seg forskjellige sjangere skrevet av velkjente forfattere, men der alle historiene ikke var like kjente for meg. Noen hadde veldig vanskelig norsk slik som "Hesten frå Hogget" av Tarjei Vesaas. Ellers finner vi bl.a. en Emil fra Lønneberget historie og noen av Æsops fabler. Vi leser også historien om Mowgli, samt den kjente og kjære sangen "Dyrene i Afrika". Boken avslutter heldigvis i mer kristen stil med Selma Lagerlõfs "Rødstrupen" og hvordan den fikk sin røde farge. Den er det nærmeste jeg som kristen kommer et kristent innhold i boken og denne historien er hentet fra en samling kalt "Kristus-legender" fra 1955. Jeg hadde ikke hørt eller lest den historien fra før, men den hadde et overraskende godt evangelie budskap, selvom det i virkeligheten nok ikke var slik rødstrupen fikk fargen sin.

Jeg leste boken for femåringen i huset som kveldsbok, der jeg leste et par av fortellingene, eventyrene, rimene, sangene, reglene per kveld. Noen av de var vanskeligere for henne å forstå og følge med på enn de andre pga. det noe gamle språket, lengden og oppbyggingen av tekstene. Alt i alt en fiffig samling med litt av hvert, men som kanskje er best egnet for de som er litt større en fem år.

I denne oppfølgeren til "Den Hemmelige Kokken" fortsetter Herr Nilsson avsløringen av matindustrien. Han hjelper forbrukerne å avsløre jukset, feilinformasjonen og villedingen som forekommer temmelig hyppig i denne industrien. Når det er sagt så synes jeg denne var ganske lik "Den Hemmelige Kokken", og noen steder er det regelrett en kopi. Begge bøkene har en alfabetisk oversikt over varer det er jukset med og som utgir seg for å være noe det ofte ikke er. Boken fokuserer på tilsetningstoffer og E-stoffer, noe også "Den Hemmelige Kokken" la vekt på. Den sistnevnte bok hadde også et register av e-stoffer som kom godt med, mens "Ekte vare" også kan brukes som et oppslagsverk før handleturen.

"Ekte vare" er en liten og grei oppfriskningsdose til "Den Hemmelige Kokken", men man går ikke glipp av så veldig mye hvis man ikke har lest denne. Oversetteren har føyd inn litt norske tilstander også, siden boken opprinnelig er svensk. Mye juks og fanteri der ute. Denne boken hjelper deg å bli bevisst det når du handler. Alt i alt ikke helt det store, men en grei bok til et oppslagsverk.