Som regel tenker vi at gleden kommer innenfra, men i denne boken gir Ingrid Fetell Lee oss et annet perspektiv og viser til hvordan gleden faktisk også kan komme utenfra gjennom de små hverdagslige tingene vi omgir oss og kan stelle i stand. Boken er med på å bevisstgjøre dette fra forskjellige hold, alt fra gledelig design, stilige og sterke farger, lek og feiring, til det mer magiske og harmoniske. Boken kommer med mange gode vinklinger, men noen ganger går den unødvendig mye inn i dybden og gir eksempler som ikke alltid er like praktisk mulig for den vanlige mann i gaten. Boken gir allikevel et godt perspektiv og praktiske tips om ting rundt oss som kan gi den lille ekstra gledesfølelsen. Jeg ble også glad når jeg merket forfatterens positive innstilling til sollys og dets positive egenskaper. Det virker også at Lee er bevisst soloppgangens og solnedgangens effekt ved å ta fram kontrasten vi opplever i dag ved å la det elektriske lyset styre døgnrytmen vår fremfor sol opp og ned gangene. Hun påpeker også hvordan den flate strukturen i LED lys lett kan skape mistrivsel.
Selvom boken er informativ, lettlest og til tider underholdende så går mange av kapitlene litt i hverandre og noe blir gjentakende, og er man f.eks. ikke så interessert i blomster og klesdesign så kan fort de delene bli litt kjedelige i lengden.
Det som sjokkerte meg litt er at på Island tror over halvparten av innbyggerne, ikke at jorden er flat, men at det muligens finnes alver, og forfatteren tar også å besøker en skole der fokuset er på alver og der folk virkelig tror at de eksisterer og mener også å ha sett dem. Overtroen er såpass sterk at man til og med kan avbryte veiprosjekter fordi man er redd for å ødelegge alveterritorium.
Mye underholdende, interessant, givende og gledesfylt, men de to siste kapitlene i boken, den om fornyelse og den aller siste med å skjematisere det hele synes jeg ble litt langdrygt, men for de som gir boken terningkast seks eller mer setter seg vel ned med engang for å fylle ut disse gledesskjemaene. Terningkastet mitt når ikke helt opp dit, men ikke så veldig langt unna.
[...] light is a nutrient much like food, and, like food, the wrong kind can make us ill and the rigt kind can help keep us well.
Det er verdt å merke seg at dette er en gammel bok(1973), men den ser ut til å være like relevant, hvis ikke mer, i dag som da. Den tar for seg forskjellig kunstig lysstråling og lyskilder og vurderer de helsemessige konsekvensene de ser ut til å ha på både mennesker, planter og dyr. Selvom noen av forsøkene i boken ikke er "superforskning" eller av visse grunner, ofte urettferdige grunner, ikke har fått innvilget de største summene til forskning, så gir de gode føringer for eventuelle skader kunstig lys vil kunne medføre. Senere forskning har bekreftet mye av det Ott skriver om. Ott, som er kjent for sine tidsforløpsbilder av planter i vekst og forklarer noen av eksperimentene sine i boken, men underveis oppdager han hvordan lysetting både påvirker planters, dyrs og menneskers helse og trivsel. Ikke minst er det interessant hvordan han viser til solbriller, briller og kontaktlinsers negative effekter på vår helse når disse blokkerer vesentlige deler av et fullt lysspekter. Han viser til en helsemessig forandring i sitt eget liv når han ved en tilfeldighet fikk ødelagt brillene sine og valgte samtidig å bruke mer tid ute i solen og hvordan dette var med på å forandre helsetilstanden hans. Han viser også til klasserom der dårlige lyskilder ble endret på og hvordan det forandret bl.a. hyperaktive elever til å bli rolige osv.
I senere tid etter denne bokens utgivelse er mye av dette også blitt bekreftet av mer moderne forskning. Alt i alt er dette et veldig interessant tema der Ott gjør mange spennende oppdagelser. Noen deler av boken kan være kjedelige, mens andre deler er meget interessante og givende. Vi får også et lite innblikk i hvordan mye forskning er partisk eller forutinntatt til et visst tankesett og dermed ha vanskeligheter for å godta resultater som ikke stemmer overens med gitt tankesett. Det positive er at John N. Ott ikke gir opp!
If you want to understand what an expanded consciousness looks like, all you have to do is to have tea with a four-year-old.
Opp igjennom de siste 100 årene har det vært kamper om å få legalisert forskjellige narkotiske stoffer, blandt disse finner vi bl.a. kannabis og heroin, men en annen type stoff som skiller seg litt fra de nevnte er de psykedeliske stoffene, bl.a. LSD.
Boken tar for seg historien om disse og går i dybden av denne typen stoff, om kampene som er blitt kjempet for å legalisere det, om nederlagene i kjølevannet av det, om forskningen som er blitt gjort, men som allikevel ikke har ført til de store gjennombruddene. Det positive med disse stoffene er at de hverken skaper avhengighet eller at det er fare for å dø av overdose, og at de ofte fører til bedre samfunsborgere med et videre og livligere blikk på verden.
Jeg har lenge sett navnet til journalist og forfatter Michael Pollan på omslaget til flere bøker jeg har hatt lyst til å lese, og dette ble visst den første. Pollan går i dybden av disse stoffene og gir leseren et grundig innblikk gjennom intervjuer og undersøkelser med eksperter på området. Som en nysgjerrig journalist så tester han også selv disse stoffene med tanke på å beskrive sin egen opplevelse rundt dem. Selvom han ikke får det store gjennombruddet som mange andre får så skaffer han seg en større forståelse på hva som skjer med mennesker som inntar stoffene og får en større opplevelse en forfatteren selv. Pollan tar leseren også videre i jakten på vitenskapelig anerkjennelse av stoffet som legemiddel, men det viser seg å være en hard kamp, selvom tilhengerne av og til ser ut til å ha lykkes, og stoffene er blitt prøvd ut på alkoholikere og andre avhengighetstyper, med lovende resultater av å bli kvitt avhengigheten sin.
Det jeg absolutt ikke var klar over var hvordan den booster kreativiteten og at flere av de som har laget chippene i PC'ne våre gir ære til LSD for sine oppdagelser. Grunnen sies bl.a. å være at man tenker mer tredimensjonalt i tilegg til at kreativiteten får et hopp. Noen vil hevde ifølge boken at det å ta LSD vil føre til at man blir mer som et barn igjen. Videre gis det flere forskjellige kjennetegn på det man vil kunne oppleve i kjølevannet av en psykedelisk opplevelse.
Vil dette si at jeg er blitt mer positiv til LSD og andre lignende stoffer? På en måte ikke, på en annen måte ja, men da med tanke på at jeg har fått en bedre forståelse av hva som skjer med folk i møte med det, og at det som regel ikke er til det negative hos en person. Som kristen er jeg allikevel skeptisk til de utallige gangene folk blir dratt inn i New Age sfæren i kontakt med disse stoffene, selvom det ikke skjer med alle som inntar det. Det jeg sitter igjen med er at det finnes mange farligere stoffer der ute og at de psykedeliske stoffene ikke vil ødelegge en person på nært like mye som dem, selvom jeg vil si at det kan være en hindring i å finne sann frelse i Jesus Kristus, med tanke på hvor dypt og lett man blir dratt inn i alternativ åndelighet.
Jeg synes Pollans bok gir en grei innføring, men den kunne ha vært kortet ned noe, og til tider blir den noe langrøy, og bruker noe lang tid på de forskjellige perspektivene den får fram. Kommer jeg til å prøve LSD? Nei!
Hjernens frykt kan bli snudd til fred av et hjerte fylt av kjærlighet. Hjernens depresjoner kan bli snudd til glede av et hjerte fylt av takknemlighet. Hvis vi fyller hjertet med det gode, vil munnen tale det samme. Hvis vi fyller hjertet med det onde, vil tungen tale deretter. "For det hjertet er fullt av, det sier munnen", sa Jesus.
Det å hvile i en tro hvor Gud kjenner meg og dypest sett vet hva jeg behøver - er kanskje den største kraften til forandring. Som regel trenger jeg ingen ny ansiktsløfting eller en ny fasade, men jeg trenger å fornye mitt indre sinn, sans og tanke. Og det er bare én makt som greier å gjøre et slikt løft. Det er kjærlighetens kraft - med en ryggrad som heter tilgivelse.
Men stort sett går jeg til doktor Kosthold, sykepleier Glede, psykolog Sol, fysioterapeut Aktiv og teologen Hvile. De gir meg stort sett de råd og medisiner jeg trenger.
Alle oppegående mennesker roper høyt om krise og katastrofe når Akerselva eller Donau blir forurenset, men svært få bryr seg om hva de fyller sine kanaler i kroppen med.
Vitenskapelig bevis er selvfølgelig greit å ha i ryggen. Men når det gjelder målinger på hvordan mat og medisiner virker på kroppen, er det alltid bare gjennomsnittsresultater som oppgis. Våre individuelle forskjeller blir aldri vist. De forskjellene er ofte meget store.
Jeg ble nysgjerrig på denne boken når jeg så at det var grunnleggeren av KRIK (Kristen idretskontakt) som stod bak. Han er teolog, idrettsprest og forfatter, så det ble en interessant affære å lese en helsebok skrevet av ham. Boken tar for seg et mer eller mindre helhetlig fokus på helse, selvom mat og hva vi spiser har en sentral rolle, og noe som forandret forfatterens liv fra en usunn til en sunnere livsstil. Som prest så skrives boken litt fra et kristent perspektiv, med bibelsitater her og der og noen åndelige smådrypp og et eget kapittel som omhandler tro og hva det har å si på helsen.
Boken kommer med noen interessante innblikk, bl.a. rundt aspartam og lettbrus. Med tanke på det så hevder Markset at Pepsi Max er en av de beste "anti-lykke-drikker" som finnes og hemmer lykkehormonet serotonin, og aspartam må ta skylden for å dempe produksjonen av dette lykkehormonet, men det kan allikevel gi en kortvarig glede slik som sukker. En annen interessant ting han hevder er at vann blandet med litt eplesidereddik fremmer produksjonen av dette lykkehormonet, men også søvnhormonet melatonin. Viktigheten av vann generelt blir også fremhevet.
Kjell Markset henviser også til et sitat fra Per Anders Nordengen som er vedt å ta med her: "Alle oppegående mennesker roper høyt om krise og katastrofe når Akerselva eller Donau blir forurenset, men svært få bryr seg om hva de fyller sine kanaler i kroppen med."
Boken har også endel underholdende bibelske bilder, bl.a. hvordan Markset uhøytidelig sammenligner herdet fett, med det bibelske uttrykket "Forherd ikke ditt hjerte", og påpeker videre hvordan herdet fett faktisk forherder og forsteiner vårt hjerne.
Det er også godt å se at forfatteren omfavner smør og ikke er redd for rent mettet fett, samt at rødt kjøtt ikke blir satt helt i den negative båsen, selvom han ikke akkurat fråtser i det. Frukt og grønnsaker blir også fremhevet, samt fisk. Marksett tar også fram viktigheten av sol og lys i ens liv og henviser bl.a. til soleksperten Johan Moan.
Når det er sagt er det også ting jeg stusset på. Han er litt moderat når det kommer til LCHF kostholdet og mener helt feil at det i det lange løp kan føre til hjerteinfarkt. Han påpeker også at lavkarbobølgen er et storstilt medisinsk eksperiment med folkehelsen. Saken er at Lavkarbo har vært brukt i medisinsk behadnling i noen hundre år allerede og et lavkarbobasert kosthold har vært et naturlig kosthold for mange folkelsag rundt om i verden uten noe som helst tegn til hjerteinfarkt. Han hevder at dette kan være en svært usunn diett hvis man går lenge på den. Så langt jeg vet så finnes det ikke noe holdepunkter ved å hevde dette. Det er forsket mye på lavkarbo og de positive effektene ved det. Da er det litt ironisk at han fremmer Berit Nordstrand som faktisk står for en slags moderat lavkarbo, og mens han selv også kan se ut til å fremme et moderat lavkarbo kosthold, bare at han legger noe mer vekt på å få i seg grove kornprodukter, som ikke akkurat er lavkarbo.
De fleste helsebøker tar for seg endel rundt vår såkalte evolusjonshistorie, noe Markset er forsiktig med å ta fram, selvom det et sted virker som han i en bisetning påpeker hjernens utvikling i evolusjonsperspektiv så er boken ellers så og si utelatt fra et evolusjonsperspektiv, men allikevel avslørende hva Markset kan se ut til å stå for. Gud som skaper står allikevel sentralt, men kobler man dette sammen så vil det si at Gud kan ha brukt evolusjon for å skape, noe som er en helt ubibelsk tankegang.
Jeg kunne skrevet og sagt mye mer om denne boken, men stopper her. Boken er alt i alt et fint verk om litt forskjellig rundt helse, men jeg savner solide kildehenvisninger til mye, selvom det er noen, så savner jeg noen fler. Når man er prest og teolog og skriver bok om helse og livsstil, så bør det være noen flere henvisninger til folk som virkelig kan stoffet.
Et interessant syn på skilsmisse og gjengifte med utgangspunkt i Femte Mosebok og sammenligningen den gir med Matteus 5 og 19, samt et lite innblikk i Paulus brev til Korinterne kap.7. Selvom jeg ikke helt kan være enig i alt sammen med tanke på betydningen av ordet "fornication" fra grunnteksten, så er dette en interessant og god teori og konklusjonen kan jeg mer eller mindre være enig i, selvom boken kunne vært mer detaljert og beskrivende av synet som tas fram.
Dessverre er "Bra mat" ingen "Bra bok". Boken sier innledningvis at forfatterne slår et slag for vitenskapen og at matrådene bør bygge på forskning, og videre sier de at de ikke mener en eller to forskningsresultater som er "googlet" fram, men matråd som bygger på all tilgjengelig forskning. Dessverre "failer" boken akkurat på dette punktet. Det referes ikke til en eneste forskningsartikkel eller metastudie, som jeg kan se, iløpet av boken. Det eneste forfatterne gjør er å intervjue et ekspertpanel fra helsedirektoratet og FHI, og tar det som en selvfølge at disse som enkeltpersoner sitter på svaret på det all forskning sammenlagt har å si om en sak. Boken baserer seg med andre ord på helsedirektoratets og FHI's helseråd. Vi har hørt det så mange ganger før, unngå mest mulig rødt kjøtt. Dette er et av utsagnene som ikke støttes av solid forskning og midt i dette er redselen for mettet fett, selvom de innrømmer at her strides de lærde. Jeg vet ikke om det var før denne bokens utgivelse eller etter at det kom en stor metastudie som frikjente det mettede fettet, selvom det var nok forskning tilgjengelig før denne studien også til å stemple det mettede fettet som "frikjent", slik mange eksperter også har gjort. Frykten for mettet fett stammer fra en "juksestudie" med Ancel Keys i spissen, en studie som har blitt tilbakevist flere ganger. Kvaliteten på studien sier også sitt.
Under delkapitilet "Hvem skal vi tro på", så påstår forfatterne at kostholdsrådene fra Helsedirektoratet er dokumentert med omfattende forskning i motsetning til mange dietter. Dette ser jeg på som tullball, og så kritiseres de såkalte selvoppnevnte ekspertene som de hevder plukker litt her og der. De kunne ihvertfall kommet med bevis på dette og ikke bare påstander. Noe av uvitenheten til en av intervjuobjektene er når han sier rett ut av sukker ikke er gift, men at det innholder mange kalorier. Jeg forventer litt mer seriøse og nyanserte svar av såkalte eksperter enn dette. Sukker er en stor fare i samfunnet og har mange flere ulemper ved seg enn å bare føre til overvekt.
Videre så roser man opp pasteurisert melk som noe veldig bra, men det man ikke vet er at det er dokumentert at det faktisk er flere som dør og blir syke av denne melken enn den upasteuriserte. Så et forbud mot upasteurisert melk er igjen noe tullball. Det burde vært fullt og helt lov på lik linje med den pasteuriserte sorten. Boken er også veldig unyansert når den kritiserer de som hevder at ren og naturlig mat er det beste. De påpeker at det ikke er tilfellet og hvis jeg husker riktig så påpeker de giftige sopper i skogen som eksempel på dette. "Halooo" sier jeg. Selv de som mener at naturlig og ren mat er det beste vil være enig i at giftige sopper kan være livsfarlige å spise.
Men når det er sagt så er jeg enig med helsedirektoratet at vi bør spise mer grønnsaker, bær og fisk. Kornprodukter, til og med de grove, er ikke så bra som helsedirektoratet skal ha det til, så det bør man heller redusere. Det er rett og slett næringsfattig i forhold til mye annen mat.
Jeg vil heller rope hurra for mye mettet fett, rødt kjøtt og mer mineralrik salt i kosten. Det positive er at det gis et lite lysglimt for at mettet fett kan være gunstig og dermed ikke er den store stygge ulven. Boken gir også noen gode tips med tanke på brent mat og farene som kan oppstå ved det. Boken har altså noen positive ting å komme med.
Alt i alt en dårlig bok. Når boken i sin tittel hevder "Bra mat - Hva forskning forteller oss", så forventer jeg at de skal henvise til forskning og ikke bare til intervjuobjekter fra helsedirektoratet og FHI.
Det hjelper ikke å ha kunnskap hvis du ikke vet hvordan du skal formidle kunnskapen; kunsten er å lære den bort. Det hjelper heller ikke å briljere med faguttrykk og vanskelig språk; det kan rett og slett ha motsatt virkning på tilhørerne.
Dette er en ypperlig bok for dem som ønsker å holde gode og inspirerende taler eller presentasjoner. Boken gir mange gode tips men også mange advarsler om hva man burde utelate eller unngå i en presentasjon. Vekten i boken ligger allikevel på Powerpoint, og det er jo bra, for det er mest kjent og brukes som regel oftest når man skal presentere noe viktig. Det er allikevel ikke et must å beherske PowerPoint for å få noe ut av boken, for mange av tipsene gjelder også flipover og andre presentasjonsmåter.
Boken har nesten litt for mye informasjon, men er allikevel en informativ bok å ha ved sin side når man forbereder seg, og at man dermed kan sjekke ut om man har glemt å ta med noen viktige elementer i presentasjonen sin.
Det jeg husker fra norsktimene på skolen var at skildringer var viktig når man skrev noveller, og ellers husker jeg ikke så mye. Stilene mine ble aldri en suksess.
I "Skrivekunstens hemmeligheter" skriver Geelmuyden på en levende måte om viktige ting å inkludere og utelate når man skriver alt fra sakprosa til intervjuer, romaner eller andre tekstsjangere. Jeg er godt kjent med Geelmuydens siste bøker som tar for seg samfunnskritiske temaer; "Sannheten på bordet", "Sannheten i glasset", "Spermageddon" og "Pillebefinnende", og er det en som passer til å skrive akkuratdenne boken så er det han. Han har også mye erfaring med å holde skrivekurs, og han deler flere eksempler fra tekster som skrivekursdeltagerne hans har skrevet, samt utdrag fra bøker og andre tekster for å understreke poengene sine. Geelmuyden tar også fram eksempler fra sine egne verker, og da er det ekstra stas å ha lest flere av dem.
Noen ganger blir eksemplene fra noe mer ukjente verk for meg, litt for lange, på nynorsk og ikke alltid like lett å gripe, men stort sett gjør ikke det så mye når boken ellers duger bra. I tillegg fikk jeg samklang med forfatteren når det kommer til måten mange akademiske bøker er skrevet på. Jeg har lenge ikke skjønt poenget med hvorfor det er slik, men grunnen ifølge Geelmuyden er at det ligger prestisje i det å skrive på den måten mange av disse de akademiske bøkene er skrevet på. Så fra nå av velger jeg å rope "hurra" for hver akademiske bok jeg leser som har en mer eller mindre lettforståelig tekst å formidle. Jeg må jo si at Geelmuyden gjør en god jobb med denne som ikke er så akademisk kronglete av seg, så har du en forfatter i magen, så kan denne være god å ha lest gjennom. Hurra!
Det er ikke farlig å være uenig, det er bra. Det som er farlig, er å la det ligge slik at uenighet vokser til dårlig stemning.
En high five er mye mer enn en hilsen. Det er oppmerksomhet og anerkjennelse.
Min erfaring er at psykologene tar feil når de hevder at menn er dårlige til å bearbeide følelser. De gjør det bare ofte på flere måter enn å snakke.
Tanker, drømmer og prat er viktig, men de gir ikke praktiske resultater. Det er det bare hardt arbeid som gjør.