Bokelskere.no

Skilsmisse og gjengifte har vært en omstridt og kontroversielt tema i kristenheten. Jeg har lest rundt litt forskjellige syn og det jeg anser som nærmest det bibelske er synet som kortfattet går under "Except for fornication". Det har David Pawson bl.a. skrevet en bok om. Denne, som er skrevet av en annen David, nemlig Inston-Brewer tar for seg et mer liberalt syn, det motsatte av Pawson. Når alle brikker kommer på plass så kan man teoretisk sett si at Inston-Brewer tilatter alle skilte å gifte seg på nytt, selvom nåløyet er noe trangere i noen tilfeller. Pawson er derimot på den andre siden av skalaen. Og jeg holder dessverre mest med Pawson. Inston-Brewer ser ut til å ha studert dette ganske nøye, med tanke på det historiske materiellet fra gammeltestamentlig og Jesu tid, og det kan synes, men det kan også bære en fare med seg at man setter for mye lit til de historiske kilder sammenlignet med bibelens kilder og Jesu klare utsagn. Inston-Brewer er ikke så nøye med å utbrodere Jesu ord imot skilsmisse og gjengifte i Markus, som er den samme hendelsen som i Matteus, og at grunnen heller er at Markus talte til hedninger og Matteus til jøder, og ordbruken om "hor" som "moichao" og "porneia" må tas i betraktning, der "porneia" er seksuell synd i ugift stand og "moicheo" i gift stand. Matteus bruker "moichao" og Markus "porneia". Derfor kan det se ut som Jesus tillater gjengifte i Matteu og ikke i Markus, siden Markus bruker ordet "porneia". Det virker som han ikke har sett helt at denne distinksjonen på Jesu tid, i Bibelen og i litteraturen rundt den tiden så og si alltid (har enda ikke kommet over et unntak) blir brukt, ikke om hverandre slik noen mener, men som hor i ugift stand og hor i gift stand. Dette er hovedfeilen som boken gjør, noe jeg anser som en vesentlig feil. Selvom han er inne på noe lignende, bl.a. i et svar på et leserbrev der han påstår at noen mener at "porneia" bare står for utroskap under en forlovelse, noe som er helt feil. Som nevnt, så er betydningen all seksuell synd utenfor ekteskapet, mens moichao er det motsatte, nemlig all seskuell synd utenfor ekteskapet.
Jeg kunne skrevet mye mer, men da er jeg redd dette hadde blitt en avhandling. Men kan kort nevne noen problemer. Det virker som han legger altfor stor vekt på Moseloven som var gitt til Israel som nasjon og ser ut til å kunne "cherry picke" hva som gjelder i dag og hva ikke, og at innholdet i skilsmissebrevet dermed gjelder i dagens samfunn blandt kristne. Ellers bygger han mye av sin lære på uklare utsagn fra Bibelen fremfor Jesu og Bibelens klare lære imot gjengifte.
Han sammenligner også ting Jesus sier som ikke er sammenlignbare, som f.eks. prekenretorikken om å kappe av seg hånden hvis man blir fristet til hor med det som står som forbud mot gjengifte, at Jesus egentlig ikke mente det bokstavelig. Dette er en altfor lettvint tolkning som gir meg litt hakeslep at er mulig. Mye mer kunne vært nevnt, så jeg stopper opp der.

En noe under middels bok om solstråling, men den tar fram noen aspekter som jeg ikke har lest noe særlig om i andre bøker om sol, som f.eks. hvordan ozonlaget og målinger av det fungerer. Det blir fort litt teknisk, og boken er det til tider, men samtidig er den noen ganger veldig enkel å forstå. Et annet område boken vier endel plass er UV-indeks.

Ellers sitter jeg igjen med at forfatteren er noe mer negativ til soling enn andre eksperter jeg har lest solbøker av. Han har mer fokus på forsiktighetsregler enn å fremme de myriader av helsefordeler sollys og soling har. Istedenfor virker det til tider at fokuset er mest på mulige skadevirkninger av solen enn på det positive, selvom han nevner noen eksempler.
Selvom forfatteren tror og mener at ondartet hudkreft er en fare ved soling, så viser han ikke til noe seriøs eller troverdig forskning slik jeg ser det. Han viser til forskning gjort på mus, noe som ikke kan sammenlignes med mennesker siden de er nattdyr, og da er det ikke rart at UV-stråling kan skade mus. En annen forskning han peker på til inntekt for malignan melanom er forskning gjort på noen små fisker med flekker som da menes å kunne matche mennesket. Men igjen, dette kan ikke tolkes som seriøs forskning, siden fisk er vanndyr, mens menneske lever på land. Så her må det forskes mer. Sier jeg at ondartet hudkreft ikke forekommer av solstråling? Nei, men jeg sier at forskningen er tynn, og jeg ser ikke bort ifra det hvis man misbruker solen og den ildkulen den er. Alt kan misbrukes. Trening kan misbrikes og være skadelig, men vi fokuserer allikevel på alle de gode og helsefremmende delene ved det, gjør vi ikke? Slik bør det være med solen og soling. Selvom Henriksen har noen poenger så vil jeg allivekel heller anbefale boken av solforsker Johan Moan; "Sol, liv og helse" som et nyere og bedre alternativ. Men vil man lære mer om ozon laget og UV-indeks så er Thomrod Henriksens bok et greit alternativ. Ellers innholder boken endel repetisjon som man kan bli litt lei av.

Boken tar for seg seks skuespillere, og følger deres arbeid i litt forskjellige slags teater/film sjangere. Boken begynner med Ane Dahl Torp, for meg kansje mest kjent fra filmverden, men Stenvik har mest fokus på henne i teaterverden. Det blir litt flatt synes jeg, kanskje fordi jeg foretrekker film fremfor teater.
Så har vi Eldar Skar, ikke et navn jeg har lagt merke til, men et kapittel som kanskje var det mest fengende i hele boken. Vi får spesifikt et innblikk i TV-serien "Okkupert", og selvom jeg ikke har sett serien, så gav det kanskje litt mersmak og førte til at jeg ihvertfall måtte se gjennom traileren, og kanskje jeg senere tar en titt på serien som har med en mulig Russisk okkupasjon av Norge å gjøre.
Så var det et kapittel om Helen Vikstvedt, et ukjent navn for meg, men her tar forfatteren fram Vikstvedt i Improteater modus. Ikke det mest spennende kapitlet og kanskje det kapitlet der tittelskuespilleren nesten får like mye fokus som Impro konseptet og andre skuespillere, som Harald Eia.
Så har vi Kristoffer Hivju, ikke noen jeg har veldig god kjennskap til, men navnet var kjent og når vi får litt innblikk i filmen "Kautokeino opprøret" så husker jeg kanskje hvor jeg har ham fra. Selvom jeg synes kapitlet er noe rotete med tanke på språk og setningsoppbyggning, og delvis mye banning, så gir den et interessant innblikk i filmens verden og kanskje det kapitlet der man blir mest kjent med skuespillerens karakter og væremåte. Folk synes at han kan virke skummel ved første øyekast, men er snill som et lam når man blir kjent med ham.
Juni Dahr er kjent på teaterscenen, men helt ukjent for meg. Hun blir portrettert som ei som har satset karrieren sin på litt alternativ teater, der man tar seg en god del friheter fra den mer konservative teaterformen. Noen få interessante innspill, men stort sett kjedelig for en som ikke er teatervant.
Til slutt, og kanskje det kapitlet jeg hadde mest forventninger til, var kapitlet om Bjørn Sundqvist, kanskje Norges mest kjente nålevende skuespiller. En fyr du ser i nesten hver eneste norske film, ihvertfall det inntrykket jeg har etter de norske filmer jeg har sett. Filmen "Søndagsengler" som blir nevnt har jeg kanskje mest kjennskap til, ellers så er det stort sett ukjente filmer for meg som blir nevnt og det hadde vært et pluss å ha sett alle filmene som blir nevnt for å få mest mulig ut av kapitlet og med tanke på boken også vel og merke. Allikevel, får vi et greit innblikk i skuespiller livet til Sundqvist, men samtidig, språksettingen i kapitlet kunne vært skjerpet på. Det blir noe forvirrende og hit og dit.

En helt grei bok, men hadde forventet noe mer. Jeg hadde nok ventet meg et større innblikk i filmens verden og kanskje fått avslørt noen filmatiske hemmeligheter jeg kunne tatt med meg videre i eventuelt kommende amatørfilmer fra min side. Boken blir også litt for kulturfilosofisk i sin tilnærming og for meg som ikke er veldig filosofisk anlagt, så blir det noe svevende, selvom boken ikke glemmer bakkekontakten. Midt i det svenende så kan jeg gripe noen av måtene f.eks. man kan leve seg inn i rollen sin på for å få troverdigheten inn i spillet. Alt i alt er dette en noe rotete bok, litt hit og dit, fram og tilbake, svevende, men OK.

Wim Hof er en banebrytende figur når det kommer til å utsette seg for kulde i form av å være lettkledd ute i minusgrader/kulde, bade/svømme i isvann, dusje i kaldt vann osv. Han har rundt 20 verdensrekorder bak seg når det kommer til det å utsette seg for kulde, samtidig som han presser kroppen til det ytterste ved å bl.a. bestige Kilimanjaro minimalt kledd og på rekordtid med en engasjert gruppe mennesker som er blitt drilla på den såkalte WimHofMetoden. I tilegg så gir han seg ut på maraton løp i samme stil. I boken får vi innblikk i noe av dette, vi får også en vitenskapelig innsikt i metoden hans, hvordan han har latt vitenskapsmenn forske på ham og kommet fram til forbløffende resultater, bl.a. hvordan det faktisk er mulig å kontrollere det autonome nervesystemet sitt, selv om det kreves mer forskning rundt dette på en større gruppe menneske. Dette påpekes som en av årsakene til at Wim Hof aldri er syk og for mange fungerer metodene hans bedre enn medisin.

Boken tar for seg de tre hoveddelene i metoden hans: pust, kuldeeksponering og forpliktelse. Pusteteknikkene hans har bl.a. ført til at han kan holde pusten i utrolige 6 minutter. Boken kommer også med en liten advarsel om at man ikke skal stupe alt for fort inn i kuldeeksponeringen. Det beste er å begynne i det små og så utvide mengdene etter hvert.
Boken tar også interessant fram hvordan forskning har påpekt at de som dusjer i kaldt vann har en større mengde hvite blodlegemer som er med på å aktivere immunsystemet. Boken får også fram hvor viktig riktig pust er for å få nok oksygen i blodet, puster man feil og får for lite oksygen så blir næringsstoffer fra mat tatt dårligere opp, samtidig som god pust påvirker hjerterytmen positivt. Det er interessant også at Wim Hof er på en ”fast 5-diett”, dvs. en diett der han har et spisevindu på fem timer, og andre steder i boken tilsvarer dette et måltid om dagen for ham. Det er interessant også at boken tar for seg de positive egenskapene ved å gå barbent, og boken får fram at mange som begynner med kuldeeksponering også begynner å gå mer barbent.

Alt i alt en veldig god bok og oppsummering rundt Wim Hof og metoden hans. Det lille negative som kan trekkes fram er litt av yoga-fokuset hans og hvordan det har påvirket ham på et litt spirituelt nivå, kan det virke som. Som kristen så holder jeg meg unna den delen. Boken påpeker også kort den i hovedsak feilaktige påstanden at å spise for mye og trene for lite fører til overvekt, uten å forklare det mer i dybden. Er du interessert i metoden til Wim Hof og kunne tenkt deg å lære å utsette deg for kulde på en trygg måte, så er denne boken et godt utgangspunkt.

En helt ok bok om det å sette grenser for barn. Forfatteren tar for seg gode måter å gjøre det på, og hjelper leseren å rive seg løs fra de dårligere og mer vanlige, men ikke særlig effektive måter å gjøre det på. Skodvin gir også nyanser på grensesetting, der det ikke bare er å lære barna å oppføre seg riktig, men at det dreier seg om å bygge opp i barnet et bilde av seg selv som menneske som kan komme godt overens med andre mennesker, for å bruke forfatterens egne ord. Skodvin påpeker at en som er god på å sette grenser ikke bare er en som lærer bort, men også en som lærer. Så i denne er det mange gode ting å ta med seg, og mye som jeg egentlig visste fra før, men som også er greit å bli mer bevisst på. Ellers hadde boken mange gode eksempler fra hverdagen med barn og hvordan grensesette på en god nok måte. Han påpeker også at hvert barn er unikt, så all teori vil ikke fungere på alle barn, men på en generell basis.

Denne martyrsamlingen har stått i hyllen min altfor lenge uten å ha blitt lest fra perm til perm. Nå har jeg tatt meg bryet til å lese den, og virkelig blitt inspirert av de troendes mot i å bli stående ansikt til ansikt med de verste former for tortur uten å fornekte troen på Jesus. Boken styrker ens tro og viser egentlig hvor godt vi har det i vesten, samtidig som den kan være med å forberede våre hjerter mot tider som kan komme til å ligne det man leser om i denne boken.
Midt i alle disse lidelser som vi leser om kan vi også lese om tegn og under som skjer, og hvordan Gud er med de lidende kristne midt i all sin trengsel. Sammenligner vi med vesten så kan vi absolutt ikke klage over hvor godt vi har det, når mange av våre medkristne lider og dør for sin tro, uten å ty til vold selv, men der de ber for de som torturerer og forfølger dem, og elsker dem fullt ut slik Bibelen byr dem, noe som til og med ved noen tilfeller fører til torturistens frelse. Vi leser hvordan de møter styrke fra Himmelen midt i all trengsel og hvordan mange av disse står urokkelig fast under enorm smerte. En god og inspirerende bok. Nå er det bare å sette i gang med oppfølgeren: "Jesus Freaks II"

En av de bedre og mer engasjerende barnebiblene for barn mellom 5 og 8år. Historiene får med seg essensen i de forskjellige bibelfortellingene og forenkler vanskelige ord slik at barna kan forstå det. Illustrasjonene er også spennende for barna og gir fortellingene det lille ekstra.

Siden jeg har lest boken "Paleoliv" av Sara Lossius så har jeg sett frem til en eventuelt ny bok av denne helseentusiasten. Det ser ut som paleoengasjementet har sunket litt og at Lossius har blitt mer opptatt av mer helhetlig helse enn bare mat og trening, selvom det ut ifra boken hennes fortsatt er en stor lidenskap. Det tok litt tid før jeg fikk tak i denne boken, og den var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har dessverre ikke tatt meg tid til høre en eneste av podcastene hennes, men boken gav et givende innblikk. Litt av hvert med andre ord. Vi får tips til det å forandre på dårlige vaner og innføre nye, og da referer hun ofte til boken "Atomic Habits" av James Clear, en bok som står på ønskelisten min.
Videre skriver hun om det å stresse ned, viktigheten av søvn, hvile, og da vel og merke ikke foran skjerm. Hun skriver også om tips til å redusere mobilbruk og det å bli mer effektiv i hverdagen og priortere de riktige tingene. Hun løfter også fram Wim Hoff og isbading, og nevner også hvor viktig det er med dagslys om morgenen, i form av en tur. Men dette ymter hun bare såvidt borti, og burde vært et viktigere å større tema i boken. Hun setter også en liten pekefinger mot LED lys og det "lysende" samfunnet vi er blitt endel av og gir litt tips til hvordan man kan redusere det å utsette seg for undøvendig med slikt lys, bl.a. ved skjermbeskyttere til telefon og pc, og hun nevner til og med bruk av såkalte "blueblockere". Selvom boken ikke går i dybden av så mye så er det gøy å se at noen skriver om ting man selv er ganske opptatt av. Ellers så avsluttes boken med et kapittel om trening, bruke tid i naturen og litt om kosthold og det å kunne kose seg med maten. Jeg synes Sara har fått inn mye informasjon på ca.150 sider.

Noen ganger kan det koste livet å være kristen, men hvem hadde trodd at dette gjaldt USA. I Cassies tilfelle ble dette en realitet under skytemassakren på Columbine High School i Littleton, Colorado i USA i 1999, da det ble rettet en pistol mot Cassies hode med spørsmålet om hun trodde på Gud. Hun sa ja, slik også bokens tittel lyder.

En god historie om det som skjedde skrevet av hennes mor. Vi får møte flere sider av Cassie, fra hennes fødsel og barndom, til hennes liv i det okkulte og til hennes omvendelse i de tidlige tenårene og helt til hennes aller siste timer på jorden. Boken er jordnær og beskriver ikke Cassie som et prakteksemplar av et helgen, men vi får innblikk i hennes svake sider som troende, men hun hadde en dyp trang å bli bedre kjent med Gud og det Han hadde for henne. Boken er inspirerende og rørende og gir en selv som kristen noe viktig å tenke på. "Er jeg villig til å si ja?", "er du villig til å si ja?". Boken kan gi styrke og nytt mot og et perspektiv på livet der hver dag teller. Det jeg savnet litt av i boken er et litt dypere innblikk i foreldrenes tro og hvor mye den egentlig påvirket Cassie, med tanke på hvor dypt hun hadde havnet i det okkulte og det hatske før hennes omvendelse.

Alt i alt har alle troende godt av å lese slike rystende historier, som kan få lov til å ryste ens indre og i beste fall skape en ny glød og iver i troen på Jesus som deres frelser.

En god bok i "Foreldremagi" serien, her om barnehagårene. Det er mye stoff i boken som på en måte er en selvfølge, og mye jeg var klar over fra før, men man får alltid gode påminnelser, nye vinkler å se ting fra og noe nytt som man ikke har vært like bevisst på før.

Boken er enkelt bygd opp og tar for seg aktuelle temaer innenfor dette aldersspennet. Montgomery skriver noe om følelsenes utvikling i denne alderen, og jeg bet merke til at vi ikke bare skal vise forståelse for barnets følelser, men også en vei ut av dem, vel og merke de negative følelsene. Hun er også inne på viktigheten at foreldrene bør passe på å ha en god relasjon med hverandre i denne, ofte krevende fasen med barn i denne alderen. Hun påpeker også de positive sidene med en god barnevakt.

Videre skriver hun også om viktigheten for å prate mer, lese mer og synge mer hvis barnet har tospråkelige foreldre, at det da kreves dobbel dose av språkstimulering. Videre så kan det være lurt å gi barna to valg der det kan være passende, isteden for å bestemme alt for barnet. Vi får også et lite innblikk i skjermtid, noe hun også har vært innom i noen av de foregående bøkene hvis jeg ikke husker feil.
Hun gir også et ganske interessant påpek med tanke på at søsken som krangler som barn blir gode venner som voksne, og så påpeker hun at ekte søskenkjærlighet, det ligger i leken. Boken har med andre ord mange godbiter, og noe småtteri man kunne satt spørsmålstegn ved, men alt i alt en bra bok!

Dette er en litt annerledes bok om oppdragelse, med en litt annen vinkling. Den mener at det ikke finnes noe fasit på riktig oppdragelse og forfatteren mener at det er så mange eksperter som er altfor bastante med fasitsvar. Det er allikevel ikke helt min opplevelse som pedagog selv og ut fra alle bøker jeg har lest rundt oppdragelse. Mange mener mangt, men få har ment at deres råd er fasit. De fleste eksperter forstår og klarer å innrømme, ut i fra hva jeg har forstått, at barn er forskjellige og trenger forskjellig innvinkling i oppdragelsen. Så på dette området synes jeg Ulvlund er litt for bastant, og sånn indirekte kan jeg få følelsen at opplegget han viser til er en fasit, selvom han mot slutten avviser dette. Han bygger nemlig interessant nok på "The Big Five" av psykologene Robert McCrae og Paul Costa, altså et oversikt som gir innblikk i at barn er forskjellige og har forskjellige personlighet og temperament og at en oppdragelse bør tilpasses ut fra disse, og Ulvlund gir en kort innføring på hva som er viktig innenfor hvert av disse fem personlighetstrekkene.

Videre så kommer han med flere gode poenger gjennom boken og gir på mange områder en lettere samvittighet for mange foreldre som er forvirrede over så mange forskjellige råd. Han nevner at voksne kan godt forhandle med barn på visse områder, men hvis man allerede har sagt "nei", ja da skal man ikke gi etter for forhandlinger. Boken er bra og interssant, absolutt, men kanskje litt for direkte ute med pekefingeren mot eksperter og pedagoger der ute. Men for all del, tommel opp!

Musiker, psykolog og sosiolog Stefan Kölsch skriver i denne boken om musikkens helbredende krefter, om det musikken kan utrette i våre liv, og hvordan det til og med kan være til stor hjelp på sykdommer som kreft, autisme, demens, altzheimers, men også på forskjelige avhengigheter. Boken bærer sterkt preg av at forfatteren ikke bare er musiker, men også psykolog og sosiolog. Noen ganger virker det som han har glemt musikken og går litt mye inn i detaljer på andre områder før han innimellom bare inlemmer musikken som en nyttig bisetning, for å sette det litt på spissen. Han gir heller ikke bare helseråd i form av musikk, men påpeker også viktigheten av trening og riktig kosthold.

Som en som ikke er helt inn i musikkens verden så falt jeg noen ganger litt ut når musikkspråket var på sitt sterkeste, men ble fanget inn igjen når han begynte å utbrodere musikkens helbredende krerfter på forskjellige sykdommer. Han hevder allikevel ikke at musikken kan kurere noe 100%, men viser til mange studier som viser hvordan musikk fungerer som et utmerket supplement i mange tilfeller, og i noen tilfeller kan den til og med være avgjørende.
Jeg bet også merke til litt andre interessante poenger. Siden jeg jobber med barn, så skriver Kölsch at etter at fireåringer har laget musikk sammen så samhandler de bedre etter på og hjelper hverandre mer. Så hvis du har noen fireåringer i nærheten, så test det ut.

Som i så mange andre bøker om andre temaer, så gir også Kölsch oss et evolusjonshistorisk innblikk rundt sitt felt, nemlig musikken og hvordan den oppsto og utviklet seg. Men, som det er med så mye annen litteratur som tar for seg evolusjonen, så er det mye synsing og tro som ikke kan testes empirisk i nåtid dessverre. Noen andre av konklusjonene i boken blir også noen ganger for enkle. F.eks. når man først viser til forskning som peker på at god sinnstemning gjør at vi lever lenger, ergo, dermed må musikk, som gir god sinnstemning gjør at vi lever lenger. Det blir litt som om jeg skulle sagt at forskning sier at høyt blodtrykk er helseskadelig (noe som er sant), ergo, trening gir høyt blodtrykk og er dermed også helseskadelig (ikke sant). Jeg sier ikke at Kölsch nødvendigvis tar feil, men ved noen anledninger bruker han denne noe vage tilnærmingsmåten, som for all del kan virke logisk, men ikke helt vitenskapelig.

Han gir oss allikevel mange gode innblikk i følelsenes verden, siden han er psykolog og sosiolog, så er det sikkert også på sin plass å snakke om det. Bl.a. er han tydelig på at det overhodet ikke er sunt å reagere med å bli sint, slik han påstår at mange mener. Derimot mener han at på områder man har hatt gode opplevelser kombinert med gode musikalske minner, så kan den samme musikken hjelpe en i vanskelige perioder av livet der man trenger hjelp og trøst.

Alt i alt, ikke den mest interessante boken, men interessant nok om musikkens lyse sider. Kapitlene som omhandler forskjellige sykdommer og lidelser er jo ikke de mest relevante for meg, men noen av dem var faktisk ganske interessant og gav mersmak, selvom jeg opplever at det blir litt mye skriving om sykdommen sammenlignet med musikkens kraft på å helbrede eller lindre den. Ellers kan deler av boken virke mer som selvhjelp, med litt musikk attåt. Alt i alt en grei bok, selvom den ikke når helt til topps hos meg!

Dette må være en av de beste bøker skrevet rundt følelser. Psykologspesialist Tone Normann-Eide skriver godt, detaljert og engasjerende om temaet. Hun er ikke altfor akademisk, men samtidig ikke alt for lettfattelig heller, men et sted midt i mellom, slik at den passer for både lærd, ulærd og alt midt i mellom. Noen avsnitt må man lese to-tre ganger for å få med seg essensen, men det gjør ikke noe med en bok med et viktig tema som dette.

Selvom kapitlene rundt de forskjellige følelsene er detaljerte, med ca.30 sider per følelse, så er dette god lesing og ved noen anledninger kan man bruke boken som et utmerket oppslagsverk rundt dette med følelser. Normann-Eide peker også på hva som skjer i hjernen, og mye interessant rundt toleransevinduet, og mye om hvor viktig det er å kjenne til følelseslivet, sette ord på følelser og være bevisst sine følelser, og spesielt i forhold til barn, fordi slik vi møter barna følelsesmessig avgjør i ganske stor grad hvordan de vil bli som voksne. En veldig bra murstein av en bok som er verdt lesingen. Den første halvdelen er den beste, men den andre halvdelen er ikke så verst den heller.

Dette er egentlig en ganske interessant biografi om livet til misjonæren David Livingstone, men samtidig er den noe ensformet. Den er også ganske gammel og det norske språket i boken bærer noe preg av det. En annen ting som kan forvirre er alle de afrikanske navnene på både personer og steder, og det holde styr på dem når de blir nevnt utover i boken. Utenom det så klarte jeg henge ganske godt med og det var en god del interessant å lese. Vi ser hvordan Livingstone bidro til vitenskapen, spesielt geografien, med sine nøyaktige oppdagelser, funn og målinger av steder og vann, bl.a. er Victoria fallene et av de berømte oppdagelsene til Livingstone, som han også har navneopphav til.

Andre interessante poenger boken gir, bl.a. fra biologien er: En menneske-etende løve er uten unntagelse gammel, og når den overvinner sin frykt for menneskene så meget at den kommer til landsbyene etter gjeter, sier folket: "Dens tenner er slitte, den vil snart drepe mennesker". Det er jo interssant hvis det stemmer, mye kan jo ha skjedd rundt løveforskning siden den tid.

Ellers har boken et passe fokus på misjon og kanskje litt for mye på oppdagelsesreisene hit og dit og fram og tilbake og hendelser underveis, og man leser ikke så veldig mye om den Guds ledelse som fulgte med Livingstone, selvom man klart kan se Guds beskyttende hånd over livet hans. Boken er også klar over at geografien fort kan komme noe i forgrunnen, men vi ser at det viktigste for Livingstone var misjonen og oppdraget med å spre evangeliet, selvom han innimellom ytret at det var vanskelig å nå skikkelig inn til disse krigerske stammefolkene. Oppdagelsesreisene var også helt nødvendige for senere misjonærers reiser til dette kontinentet, og på den måten hadde Livingstone allerede banet mye av veien, litt slik som Johannes Døperen for Jesus. Boken tar også for seg Livingstones kamp mot slavehandel. Alt i alt en grei bok, men som sagt noe ensformig.

En helt grei bok om å få mer liv i samlingstundene og hverdagen ellers for de yngste i barnehagen. Den omhandler først og fremst det som har med det å fortelle, og fortellinger å gjøre, hva det er og hvordan man kan få det frem på en mest mulig engasjerende måte. Det skal som regel ikke så mye til og Brendeland gir noen gode råd på veien til en fortellende hverdag. Brendeland skriver også om nytten fortellinger har for barnas utvikling, bl.a. nevner hun at fortellinger kan gi håp og tro på at det er mulig å overvinne det som er vanskelig. Hun nevner videre at empati kan vokse fram i en fortellende hverdag. Boken gir også flere enkle tips til samlingsstunder og måter å fortelle på. En bok som passer for alle som jobber i barnehage.