Å lytte er mer en mental innstilling enn en huskeliste over hva du skal og ikke skal gjøre. Det er en svært spesiell ferdighet som utvikler seg over tid gjennom ordveksling med alle typer mennesker - uten noen agenda eller hjelpemidler dersom samtalen skulle ta en uventet eller upassende vending.
[...] evnen til å lytte oppmerksomt svekkes hvis du ikke gjør det ofte nok, akkurat som evnen til å lese oppmerksomt gjør det. Hvis du begynner å lytte til folk på samme måte som du skumleser overskrifter på en sladreside om kjendiser, vil du ikke oppdage poesien og visdommen som folk har i seg.
Dette er nok en viktig bok å få lest, uansett om man synes den er interessant eller ikke, for lytting det er visst gull verdt, både i familie- og næringslivet, i bedrifter der gode salgstall teller, i vennskap og i danning av vennskap, og ikke minst det å kunne lytte til en tilfeldig person man tilfeldigvis kan komme i prat med i hverdagen.
Selvom boken kan bli noe flat til tider og kanskje holde seg litt lenge på et område om gangen, spesielt når man har kommet halvveis, så tar den seg litt opp igjen i bokens siste del. Boken har mye viktig å komme med. Hvis den bare får en til å bli mer bevisst dette med å lytte til andre, prate mindre og lytter mer, så tror jeg man har kommet langt. Boken påpeker bl.a. viktigheten med lytting når det kommer til ensomhetens samfunn som vi lever i, der skjermer og dens slags gjør at dette øker i samfunnet, og forfatteren trekker linjer mellom ensomhet og de stadig økende selvmordstallene på verdensbasis (60% de siste 45årene), og her også kan lytting til disse personene være et godt forebyggende tiltak. Hun tar også fram andre interessante eksempler rundt det med skjerm, og peker til undersøkelser som viser at de som bruker mye skjerm også er mer ulykkelige. Videre påpeker hun ifølge en metaanalyse at de som spiller dataspill regelmessig har større risiko for å bli rammet av angst eller depresjon. Vi kan også lese noen interessante ting rundt mobilbruk og lytting.
Boken tar også frem en myte om at introverte skal være bedre lyttere enn andre, men det stemmer ikke i følge Murphy. Det kan nemlig være vanskeligere for dem, siden det ofte foregår så mye i deres hode at det rett og slett ikke er plass til så mye mer. Hun påpeker også at grunnen til at vi ofte glemmer navn kan være fordi vi fort kan bli litt for opptatt av å vurdere motparten, oss selv og hva vi skal si og hvordan vi skal framstå. En annen interessant faktor ifølge forfatteren er at sjarlatanere og bedragere ofte er gode lyttere. Hvorfor det er slik, kan du lese om i boken. Dette og mye mer om lytting finner man i denne til tider noe kjedelige, men allikevel nyttige og interessante boken om lytting, og det å være en god lytter.
I denne boken tar R.C. Sproul hovedsakelig for seg det Jesus taler rundt de siste dager fra Matteus 24. Han skriver fra et preteristisk ståsted (at en stor del (del preterisme) eller alle profetier i Bibelen (fullpreterisme) ble oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70e.Kr.), og selvom han et sted påpeker seg å være delpreterist så kan det til tider virke som han kan helle mot fullpreterisme, noe han allikevel ikke vedkjenner seg til.
Fullpreterisme blir ofte ansett som en vranglære blandt delpreterister, men R.C. Sproul ytrer seg ikke like sterkt og direkte som noen delpreterister gjør overfor fullpreteristene. Som fullpreterist selv så setter jeg stor pris på hvordan Sproul legger frem innholdet i boken. Han bruker mye tid på å henvise til fullpreteristen James Stuart Russel (1816-1895) som en kilde for preterisme han selv legger frem i boken, noe som tyder på at Sproul ikke har noen direkte "heresy" forhold til fullpreterismen, men kan med respekt også henvise til dem. Sproul trekker også fram og henviser mye til delpreteristen Kenneth Gentry, spesielt hans arbeid med å bevise at Johannes Åpenbaring ble skrevet før år 70e.Kr, og ikke etter. Alt i alt får jeg et inntrykk at boken er en mer eller mindre nøytral fremlegging av preterismen, enten det er snakk om delpreterisme (partial preterism) eller fullpreterisme. Jeg savner allikevel litt mer R.C. Sproul og hans egne tanker i boken, for han henviser i litt for stor grad til andre kilder enn til det han selv kunne kommet med.
Dette temaheftet tar for seg språkutvikling hos barn. Dette er på en måte en veldig komprimert versjon av det fagstoffet som finnes det ute på dette området. Heftet gir god innsikt i barnets språkutvikling og hvordan man kan legge til rette for det på forskjellige måter, som f.eks. gjennom høytlesing. Heftet er først og fremst siktet mot ansatte i barnehagen, men kan godt også leses av de som interesserer seg for temaet. Boken påpeker at familien også er en viktig arena for språkutvikling, så foreldre kan også få godt utbytte av denne, spesielt hvis man ikke har tid å lese i det lange og brede rundt dette.
En ganske lettlest og til tider interessant bok om immunforsvaret vårt og hvordan det virker og hva som kan påvirke det. Forfatteren skriver også ting som ikke alle enes om, og påstår ting som ikke har direkte vitenskapelig hold, spesielt med tanke på at hun selv påstår at det hun skriver har solid grunn i vitenskapen. En av disse tingene jeg skulle ønsket vitenskapelig og empiriske bevis på er det forfatteren skriver rundt den nye og revolusjonerende løsningen på hvordan et effektivt immunforsvar ble arvet fra én generasjon til en annen. Spurkland skriver at svaret ligger hos kjevefisken, som for 400millioner år siden kunne spise alt og kunne flytte seg mellom mange ulike miljøer og at en utvikling derfra til oss har gitt oss det effektive immunforsvaret vi har. Er dette virkelig vitenskapelig fakta? Jeg skulle gjerne sett henne underbygge dette både empirisk og vitenskapelig.
Sprukland hevder også at vi lever lengre, bedre og friskere liv. Dette er påstander som jeg hadde ønsket litt grundigere beskrivelse rundt. Vi lever kanskje lenger fordi spedbarnsdødeligheten var høyere i eldre tider, og fordi vi har medisiner som forlenger livet, men ser man på kvaliteten på livets siste år og tiår hos mange mennesker så kan jeg ikke si at det er blitt bedre for mange. Vi sliter med utallige grusomme sykdommer som var ytterst sjeldne før i tiden. Immunforsvaret skranter skikkelig med andre ord. Stadig flere blir sykere av sykdommer som kunne vært forebygget med riktige kostråd og livsstilsvalg. Alt peker mot at vi blir sykere og at livskvaliteten hos altfor mange er dårlig. Vel og merke kommer hun med noen viktige råd for å kunne hjelpe immunforsvaret, nemlig: nok søvn og fysisk aktivitet. Hun påpeker også vagt at det å spise passe mye og variert er viktig, uten å si hva variert er. Kanskje det er de norske ernæringsrådene som hun peker på senere i boken, som gode nok. Dessverre finnes det ikke solide vitenskapelig data som påpeker at disse rådene er sunne. Jeg vil heller si at det finnes nok data til å si at de heller gjør en syk enn å holde en frisk. Spurkland påpeker videre selvfølgeligheter som å drikke nok for å ikke bli dehydrert. Jeg savner enda flere helseråd til å vedlikeholde et sterkt immunforsvar, noe som Spurkland er litt for sparsom med etter min mening, og de rådene som hun kommer med er som sagt noe vage etter min mening. Et annet uvitenskapelige utsagn som boken gir er at vi mennesker stammer fra en mikrobe fra livets spede begynnelse og kobler dette inn i bokens innhold rundt immunforsvaret vårt. Så det å hevde at boken baserer seg på godt etablert vitenskap, er å komme med påstander som hadde trengt sterkere bevis.
Når det er sagt så er det selvfølgelig endel interessant, og sikkert viktige ting som blir skrevet i boken, bl.a. at store mengder antioksidanter kan vise seg å være dårlig for oss, og vi bør nøye oss med de mengdene vi får fra maten. Tross det negative så har boken selvfølgelig noen lyspunkter.
Dette er en samling av korte biografier om kvinner og menn som helhjertet har viet sitt liv til Guds kall. Boken tar for seg en biografi for hver dag i året, dvs. 366 biografier totalt. Samlingen er grei med tanke på at man får et lite innblikk i personenes liv og kanskje man får litt mer lyst å fordype seg i en lengre biografi etter å ha lest kortversjonen. Jeg synes allikevel at flere av disse minibiografiene kunne ha vært litt mer inspirerende, selvom noen var det mer enn andre. Historiene om de som var overgitt til et klosterliv, emeritt tilstand eller de som var kjent som ørkenfedre inspirerte meg nok ikke like mye som de mer evangeliske som Dwight L. Moody, John Wesley mf. Men, boken er grei, og gir et greit men kort innblikk i livet til forskjellige skikkelser opp igjennom kirkehistorien.
For hver anormalitet vi identifiserer, ønsker vi å gå lenger enn til bare "normalt". Vi vil helt opp til optimalt.
Styrken i enhver ny teori ligger i nøyaktigheten av det den forutsier, skjønnheten i den ligger i enkelheten, og viktigheten ligger i dybden og bredden i anvendelsesmulighetene
Etter å ha lest Iver Mysteruds: "Håp ved demens og Alzheimers sykdom" så kastet jeg meg nå over Dale Bredesens "Stopp Alzheimer", boken som Mysterud også bygger mye av sitt marteriale på. Bredesen går sterkt imot dagens paradigme som hevder at det ikke finnes noen kur mot Alzheimers. Bredesen er enig i at det ikke finnes en enkelt pille som kan kurere denne grusomme sykdommen, men Bredesen ber oss også om å se det store bildet, at Alzheimer er så mye mer enn en enkelt sykdom, det er et resultat av det han kaller for mange "hull i taket" (nærmere sagt 36 hull), der hver enkelt bør tettes. Det finnes ingen "one size fits all" løsning, men man må gå grundig til verks og tilpasse hver enkelt pasient veien ut av sykdommen.
Her kommer Bredesens ReCode program inn som løsningen, et program som er skreddersydd for å tette disse hullene, som til og med har vist seg å kunne reversere Alzheimer. Motstanden mot hans fremgangsmåte har heller ikke latt vente på seg, og noe av dette svarer han på i siste del av boken. Forskningen hans er absolutt relevant til vår tid og har allerede gitt håp til flere hundre pasienter, og han viser også til flere pasienthistorier av pasienter som har fått reversert sykdommen eller at de kognitive funksjonene har blitt betraktelig bedre.
Boken er kanskje spesielt rettet mot de som sliter med kognitiv svikt eller alzheimer. Spesielt siste del av boken blir noe detaljert med tanke på kosttilskudd, mengder og lignende, og noe mer irrelevant for en utenforstående som kun ønsker å lese boken for å få et litt bredere kunnskapsbilde av sykdommen. Men dette er absolutt en bok for alle som er interessert i helse og alzheimers. Og lider man ikke av det, så kan man ihvertfal llese denne for å forebygge og bli bevisst symptomene hvis man en gang skulle utviklet sykdommen. Ikke minst er dette en bok man kan anbefale andre som befinner seg i en Alzheimer situasjon. Et godt stykke arbeid dette her.
Jeg klarte ikke å knekke koden for å redde ekteskap før jeg begynte å se på hva som var bra i lykkelige ekteskap.
John Gottman, som er en av verdens fremste samlivsforskere gir leseren en bok som skal kunne redde et dårlig ekteskap fra havari, og gjøre det bedre og mer solid enn det har vært. Hvis man følger de syv prinsippene han kommer med så skal det mye til for at forholdet skal ende i skilsmisse. Gottman har forsket på dette i rundt 40år og kan spå med en treffrate på 91% om et ekteskap vil ende i skilsmisse eller ikke, og det kun etter å ha tilbrakt 15min med paret det gjelder. Et mønster som fører til krangel kan sjelden reperares uten at den rette typen hjelp gis, ifølge Gottman. Denne boken hevder å gi denne hjelpen og viser til metodene som vil kunne redde ekteskapet. Syv prinispper grunnfestet i forskning.
Boken kommer med mange gode løsninger på de vanligste problemene som oppstår i et ekteskap, og kommer med flere interessante løsningsforslag. Når det er sagt, så synes jeg allikevel at boken har litt for mange oppgaver som parene skal utføre, og det er ikke sikkert at alle parene orker å utføre alle, spesielt hvis de har nådd bunnen i sitt ekteskap. Så her må man eventuelt velge og vrake. Gottmann tar også et lite oppgjør ved å si at følsom kommunikasjon ikke er løsningen til å redde et forhold, samtidig som de syv prinsippene mer eller mindre har med akkurat med følsom kommunikasjon å gjøre. Så her motsier han seg litt, eller så har jeg ikke helt forstått hva han prøver å si.
Gottmann påpeker at reparasjon er en av de viktigste faktorene som avgjør om et forhold vil lykkes eller ikke, og hvor gode ektefellene er på å reparere kommer ann på hvor sterkt vennskapet deres er. Her hjelper boken oss til videre forståelse av hva dette betyr.
Et annet interessant område Gottmann peker på er hvis det er ubehagelig å snakke om følelser så kan ubehaget stamme fra et forbud mot å uttrykke negative følelser i barndommen, og at trangen til å snu seg vekk fra negative følelser også kan ha rot i barndommen. Dette er områder som det er greit å være seg bevisst. Noe av dette kom til uttrykk ved at barna visste at foreldrene elsket dem, men at foreldrene sjelden viste det, og at det i tillegg var forakt overfor negative følelser, og at man fikk lite eller ingen trøst når man trengte det. Gottman kommer også med noen tips rundt dette. Forfatteren påpeker også at et ulykkelig ekteskap øker sannsynligheten for sykdom med opptill 35%.
Alt i alt en god bok, og hvis man trenger all den hjelp man kan få, så bør man belage seg god tid til å lese denne sammen med partneren. Boken burde også vært utgitt i en noe kortere utgave med litt færre oppgaver å gruble på.
Denne boken gir nyttig og viktig innsikt i narsissismens verden. Jeg har tidligere lest boken "Sjarmør og tyrann" av Alv A. Dahl som også er medforfatter av denne. Denne var ikke like akademisk som "Sjarmør og tyrann" og gav god og lettforståelig innsikti rundt narsissisme.
Boken har flere interessant påstander og hevder bl.a. at de fleste er født med en sunn narsissisme men at det trengs stimulering av omsorgspersoner for å utvikle dette i normal og sunn retning. Dvs. at barndomsårene er en viktig indikator på om man blir narissist eller ikke senere i livet. Tenker man i psykologiske og pedagogiske termer så virker jo dette også logisk. I utgangspunktet, skriver forfatterne, så er barnet både egoistisk og uempatisk. Dette må barnet trenes på. Margareta Öhman skriver i en tidligere bok som jeg har lest, om empati, at empati ikke er medfødt, men må læres. Hvordan vi lærer opp barna og oppdrar dem vil i stor grad avgjøre om barnet vil utvikle narissisme senere i livet eller ikke. Forfatterne peker også på et arvelig komponent med tanke på om man er utsatt for det. Til tider kan boken virke litt motsigende, for Alv A. Dahl skriver også om at vi har mange teorier på området men lite sikker viten om årsaksforholdene og sykdomsutviklingen ved narsissisme, mens de samtidig kan virke temmelig sikre i mye av det de skriver. Kanskje det er deres mangeårige erfaringer på feltet som også spiller inn?
Boken tar også for seg narissistiske lederes positive sider, f.eks. at de ikke lar seg stoppe av motgang, og at de tar raskere avgjørelser uten å utsette ting. En annen mer positiv ting er at narsissisme avtar utover i godt voksen alder, men at den dessverre er sterkest synlig i ungdomsårene. Det er mye bra i denne boken, selvom man til tider kan bli noe forvirret av diverse forkortelser. Boken kunne også gått litt mer i dybden av forskjellene mellom psykopati og narsissisme enn den gjør. I noen bøker nevnes noen amerikanske presidenter for å ha psykopatiske trekk eller å være psykopater, mens i denne boken så blir de satt i båsen som narsissister, eller bærere av sterke narisissistiske trekk. Men boken er klar på at de har flere fellesnevnere, og dermed kanskje ikke alltid like lett å skille fra hverandre. Men, alt i alt en bra bok om emnet, og den kan også gjøre en selv mer bevisst disse trekkene i ens eget liv og jobbe med dem i en mer positiv retning.
Har dere noen forslag til bok til en farmor og farfar? Farmor liker koselige bøker og farfar liker mye rart haha, veldig glad i historie og sånn..
Jeg leste denne for mine barn, og den vekte en slags minner i meg om at min mor skulle ha lest den for meg da jeg var liten, men hun avkreftet at hun hadde lest den for meg som barn. Dermed må det ha vært enslags "Deja Vu" som fulgte meg når jeg leste for barna mine, spesielt første halvdel av boken.
Boken er veldig lettlest slik at seksåringen i huset også mer eller mindre klarte å følge med. Hovedtemaet og den røde tråd i boken er lammet som hadde gått seg vill og ble funnet. Den forkalrer dette på en lett og god måte for barn og jeg synes forfatteren skriver på en måte som kan få barna til å kjenne seg igjen i historien. Boken har heller ikke massevis av forskjellige karakterer, men holder seg hovedsakelig til noen få og for det meste til et begrenset geografisk område. Denne kan anbefales som god og sunn barnelitteratur med et godt kristent budskap.
Hvordan barnets fortsatte bruk av aggresjonen vil arte seg, avhenger av om det blir møtt av kampinnstilte eller imøtekommende voksne. Hvis barnet altfor ofte møtes av rigide voksne og havner i kampsituasjoner med dem, krenkes dets selvfølelse alvorlig, og det utvikler seg enten til et passivt og overdrevent lydig barn eller til et barn som stadig er forberedt på kamp og har et rikt arsenal av aggressiv oppførsel. Hvis barnet istedet møtes av imøtekommenhet og medbestemmelse, kan det fortsette å utvikle en sunn aggresjon og bruke den som en utviklende kraft.
I det virkelige livet oppstår vold bare der hvor respekten mangler.
Hvis du fornekter barnets følelse eller nedvurderer den, opplever barnet at dets opplevelse av identitet er truet. Bekreft derfor alltid barnets følelse.
En god bok som i første omgang er siktet til barnehageansatte, men som også kan være til nytte for foreldre. Forfatteren har mye fornuftig på hjertet i denne boken rundt det som er viktig for at barn skal kunne utvikle seg til å bli sunne empatiske individer. Boken tar for seg viktige områder som følelser, lek og lesing som viktige arenaer for utviklingen av empati. Forfatteren sier klart at empati det blir man ikke født med, det må læres, og i denne boken kan vi voksne lære hvordan vi kan lære barna å være empatiske individer.
En fin og interessant bok om ungdomshjernen og hvordan den fungerer og hvorfor ungdom ofte er som de er på forskjellige områder. Boken passer utmerket til tenåringsforeldre eller foreldre som snart får tenåringer i hus. Dette er allikevel ingen bok om oppdragelse av tenåringer, men rett og slett en bok som allikevel kan gi en forståelse for tenåringen i huset, og da tenker jeg man også er på god vei i oppdragelsen av dem.
Forståelse er ofte en elementær ting relasjoner oss mennesker imellom, og denne boken gav ihvertfall meg en litt bedre forståelse av ungdommen på både godt og vondt. Den viser bl.a. hvordan og hvorfor ungdom lærer fortere enn voksne. Boken gir også tips om å ikke konsekvent si nei til alt ungdommen ønsker å gjøre av ting man som forelder synes er litt på kanten til hva man egentlig tør å la dem gjøre. De/hjernen trenger å lære å gradere risiko. Det gjør vi ved å lære dem risikovurdering og la dem prøve ting som kan ha en viss risiko ved seg, og som boken sier så er heldigvis ikke det å ta risiko alltid dårlig. Mange som har lykkes her i verden har tatt store risikoer for å få til ting. Og som forfatteren sier så går risiko og innovasjon hånd i hånd.
Alt i alt er dette en lettlest oppfølger til den første boken hennes om hjernen: "Menneskehjernen - Farlig og fantastisk". Kommer det en tredje tro?