Bokelskere.no

For noen dager siden så jeg tilfeldigvis en dødsannonse i en tidligere utgave av Avisa Nordland: Kjell-Inge Karlsen døde 13. april i år. Det dreier seg om vår mangeårige "bestyrer" av den gamle lesesirkelen, som jeg satte stor pris på gjennom gode leseår. Han var en av "veteranene" her på Bokelskere, står fortsatt i medlemsregisteret og var aktiv inntil for noen få måneder siden. Jeg minnes Kjell K med takknemlighet.

Vanskelig bransje å være i.

Nick Bishop er en journalist og han har nylig mistet jobben. Han drar tilbake til Maine, hvor han vokste opp, og møter et team som har skapt en mindfullness app som de kaller Clarity. En av skaperne er hans gode, gamle venn Renee, som han tar igjen litt tid med.

Er det ikke nok apper?
Han lover teamet å bruke appen hver dag i to uker og skrive om den. Nick har ikke mye tro på appen, siden det finnes mange lignende apper fra før. Men han har heller ikke mye valg siden han er arbeidsledig.

Mens han bruker appen, hører han plutselig en kvinne som synger en svært urovekkende nattasang. Er det en glitch, og hvem er hun? Etter hvert oppdager han hennes mørke bakgrunnshistorie. Alle andre oppfører seg rart når de hører denne og andre urovekkende nattasanger fra appen. Men ikke ham. Hvorfor?

Tar for mange vendinger uten bestemt retning
Interessant konsept, men var ikke helt fan av hvordan handlingen ble utført. Renee er ivrig etter å få Nick til å huske på ting og snakke om fortiden sin, men senere i handlingen er ikke dette så viktig lenger. Som om det var malplassert eller noe, og Scott Carson, eller Michael Koryta som han egentlig heter, virket veldig nølende om hva han egentlig ville med plottet. Det var nesten som om han ville fortelle mange historier i samme plott eller usikker på hva slags bok han ville skrive. Karakterene hadde heller ikke mye personlighet.

Where They Wait hadde noen spennende aspekter og noe teknologisk horror er skremmende, men ikke denne. Hvordan kan en app være skummel?

Fra min blogg: I Bokhylla

Et hakk ned fra Bogart Bull serien hans.
Ble litt for Agatha Chrstie aktig dette. Får håpe han holder seg til Bogart Bull i fremtiden.

Romy Hausmann skriver vanligvis fiksjon, nærmere bestemt krim. Hun er kanskje mest kjent for boka Elskede barn som også ble til en kort Tv-serie.

Elleve mindre kjente true crime saker
Denne gang har hun skrevet true crime. Ikke bare om én sak, men om elleve saker. Ikke de vanlige sakene om Ted Bundy, Richard Ramirez, Ed Gein og John Wayne Gacy, de mest kjente seriemorderne, men mer om kjente og mindre kjente saker. Det er jo en kjent sak at å lese true crime er noe kontroversielt og skjønner godt jo hvorfor, men samtidig er man jo nysgjerrig på diverse saker og man vil ofte lære mer om dem.

Hausmann skriver ikke bare om sakene som en slags oppramsing, men hun skriver også en del dagboknotater om seg selv, snakker med noen pårørende, eksperter og med noen som jobber med mordsaker til vanlig. Jeg forstår hvorfor Hausmann brukte en god del av seg selv i boka, selv om ingen av sakene hadde noe med henne å gjøre, men hvordan de påvirket hennes hverdag, men selv er jeg ikke helt fan av den delen. Det blir som å se en dokumentar og regissøren bruker mye tid på seg selv, i stedet for innholdet. Man skjønner jo hvis man er en del av temaet, men unødvendig når man ikke er det. Derfor mister man kanskje noe av flyten i boka og det blir litt rotete.

Et større innblikk i pårørendes sorg
Selv har jeg hørt om alle sakene i boka. Jeg hører ikke på podcaster, men ser en del true crime videoer på YouTube og strømmetjenester. Dermed var det ikke noe nytt, men likevel interessant, og boka inneholder både eldre og nyere saker, og tar opp hvordan det påvirker noen av de pårørende og hvordan de lever videre etter å ha mistet noen på en brutal og trist måte. Selv om jeg hadde hørt om sakene fra før, fikk man likevel litt nytt perspektiv underveis og detaljer som man kanskje har glemt.

True crime er nok ikke en bok for alle da ikke alle vil eller liker å lese om krimsaker fra virkeligheten. Noe som er forståelig, men for oss som er interessert i sjangeren, og som har lest mye true crime før det ble populært, finnes det vel andre true crime bøker som er litt bedre og like lærerike. Denne passer vel bedre for nybegynnere som vil lære mer om sjangeren, og som byr på mye informasjon på en grei måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...

En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?

For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.

Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.

Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Verdt å merker seg at enkelte av lydbøk-appene baserer pris på mengden/tiden du lytter. Jeg bruker lydbok daglig og for meg ble Storytel det beste valget da det er ubegrenset lytting for fast pris. Jeg liker også at det er stort utvalg av engelske bøker da jeg helst vil lese/lytte til språket boka er skrevet på og ikke en oversatt versjon. Skal du imidlertid bare lytte noen få timer per måned og heller ikke er opptatt av at det skal være flere språk, kan noen av de andre være bedre for deg.
De fleste gir deg uansett en gratis prøveperiode:)

Bok to i Ephyra trilogien, og selv om det er litt mye om forelskelse og følelser, var det en god oppfølger og ikke bare en tom mellomstasjon.

Mye ansvar
Justyna og Jurek bor som vanlig alene, i alle fall føles det sånn ut siden foreldrene deres er svært opptatte på jobb. Det sårer også Justyna en smule da hun får vite at foreldrene hennes også eier en leilighet nærmere jobben. Hjemme er det hun som styrer det meste, da broren hjelper sjeldent til med noe. Heldigvis har hun vennen Arun som hun kjenner seg godt og som hun kan være seg selv med.

I forrige bok fikk hun vite noe som sjokkerte henne til en viss grad, og vil hun se disse magiske vesenene igjen. De fargerike ephyraene som svever rundt i lufta og lystrer til det hun sier?

Ting er heller ikke enklere på skolen da Arun skriver blogg med Lotte. En jente i klassen som virker å ha noe i mot Justyna, og Justyna liker ikke at hun nærmer seg Arun. Betyr det at hun begynner å få følelser for ham, og bør hun fortelle ham det? Vil det ødelegge det gode vennskapet? Attpåtil skal klassen på skiferie, og det skal være en konkurranse. Justyna vet at Lotte er god på ski, og hun må til enhver pris sette henne på plass. Gjør hun det for å vinne Aruns oppmerksomhet eller for å bevise noe annet?

Mystiske foreldre
Har lest mange trilogier, og ofte føles bok nummer to som et slags tomrom før ting begynner å skje igjen i bok tre. Det gjorde ikke denne. Ikke så realistisk at Justyna og broren er så mye hjemme alene og tar ansvar, men tar det med en klype med salt. Man skjønner at foreldrene hennes har en spesiell og krevende jobb som de ikke snakker så mye om, likevel er det lett å skjønne hva det kan være i forbindelse med.

Jeg likte å lese fiendligheten mellom Justyna og Lotte bedre enn om følelsene hennes for Arun, for det er et aspekt i bøker jeg aldri har vært interessert i å lese om. Kjærlighet og følelser er ikke for alle å lese om, men jentemobbing er et aktuelt tema som mange kan kjenne seg igjen i. Det kan være både sårbart og tøft lesestoff.

Syns fremdeles det er interessant å lese om disse magiske vesenene, og finne ut hva de egentlig vil med Justyna og kanskje eventuelt få vite hvor de kommer fra. Det er et spennende element i trilogien, så leser gjerne neste bok selv om jeg ikke er helt i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.

Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?

Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.

Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ting som de ser ut som? ...

Kjenner man sine beste venner?
Mens alle andre tror at Sadie tok sitt eget liv, kjente Avery henne aller best og er sikker på at Sadie aldri ville ha gjort det. Hun er lei av Littleport og en viss rik familie. Hun vil vise dem sannheten. Men har hun rett, eller er hun bare besatt av sin døde venninne?

Lite spenning og stemning
Det er morsomt å lese om rike mennesker og deres såkalte drama, men ikke denne gang. Avery var bare sutrete og kjedelig hovedperson, og skrivestilen var temmelig flat. Det føltes ikke ut som en psykologisk thriller i det hele tatt.

Det fleste karakterene var tamme å lese om, og jeg ble ikke så godt kjent med selve stedet. Dette er min første bok av Megan Miranda, og det var som om hun ikke visste hvordan hun skulle skape atmosfære eller spenning. Et veldig skuffende førsteinntrykk.

En noe kortere bokanmeldelse enn til vanlig, men det er ikke mye mer å tilføye uten at det blir like gjentakende og kjedelig som boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt spørsmål og nå er det en god del siden jeg har lest boka, men har sikkert lest lignende bøker før. =) Har ikke en bedre forklaring.

Bibliotekforbundet ved lederen har publisert at en løsning med "felles formidling" er klar til å få godkjennelse:

Bok og bibliotek

Skal en håpe at denne løsningen er god nok til å få godkjenning denne gangen og at den dekker brukernes behov..?
Uten å kjenne innholdet i denne løsningen - så er det veldig kort tid på å vurdere og å godkjenne synes jeg... det er alt for ofte at slike løsninger blir satt i drift som halvferdige løsninger med stort behov for oppdatering og endring. På tide å krysse alle fingrene en har...?

Denne boken er opprinnelig utgitt i 1986 av ICA-forlaget AB, Västerås og har tittelen "Kokboken".
Omslagsbildet (Rosa99 satt omslagsbilde 09:39 lør 27 Feb 2010) er i dag endret til det som samsvarer med Gyldendals 3. reviderte utgave utgitt 1997 m.fl. og nå skal det være samsvar med omslagsbilde/tittel også... (Omslaget til Bokklubben Nye Bøker sin utgave har jeg ikke kjennskap til. Den utgivelsen har også et helt annet ISBN-nummer.)

Det er vanskelig å sortere titler, utgivelser og omslagsbilder i jungelen av bøker som er utgitt der den til nå "mest betydningsfulle fjernsynskokk som har hatt minst en sleikepott med i utgivelsene"... (Forfattersøk per i dag viser 87 titler!)

Hun er en dyktig forfatter, det er det ingen tvil om, for noen partier var nesten poetiske uten å overdrive. Men dette var en bok jeg ikke klarte å leve meg inn i og det er heller ikke en sjanger jeg leser mye av. Men skal notere meg tittelen. Får lese den en dag jeg manner meg opp til det. =)