Bokelskere.no

En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?

Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.

Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?

Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.

Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.

Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.

Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.

Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.

Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.

Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?

En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?

Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?

Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.

Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.

For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Veldig tydelig at dette er en "gammel" (2002) bok.. Ble til tider litt treg. Men snedig slutt.

En stor bok.. Og veldig mye handling.. Litt vanskelig å følge med inni mellom.. Men godt plott egentlig.. Jeg kan anbefale denne boken..

Jubilanten som fyller femti år i år og som holder seg svært godt. Noe av språket og noen av ordene som er brukt kan være noe utdatert, men samtdidig gjorde det ikke noe, da meste av spenningen var til stede.

Et sjeldent haiangrep
Den er om politisjef Martin Brody som har mye ansvar nå som feriesesongen er i anmarsj, også 4.juli feiringen som nærmer seg med stormskritt. Amity (som er et fiktivt sted), er et sted folk strømmer til om sommeren og leier seg hus for hele sesongen på grunn av strendene, og for å komme seg vekk fra byene en stund. Da en kvinne forsvinner og blir senere funnet, mest sannsynlig på grunn av haiangrep, vil Martin Brody stenge strendene for noen dager. Selv som politisjef, har han andre over seg på øya som også kan bestemme over ham, så han kan ikke alltid gjøre som han vil. På grunn av redsel for avisoppslag og skremme vekk turistene vekk, får han beskjed om å late som ingenting, og heller følge ekstra nøye med.

Da flere angrep skjer, er Martin Brody mer bestemt på å stenge strendene for noen dager. Han er usikker på om det er bare en, eller om det er snakk om flere haier, og om den eller de eventuelt kommer tilbake. Samtidig klarer han å få overtalt en marine biologist (Hooper) til å komme for noen dager for å observere. Men er det nok og kommer alltid turismen fremfor sikkerhet til å komme først? Snakker han til døve ører?

Sterk åpning
Jaws ble utgitt i 1974 og filmatisert året etter. Har fått med meg at boka er noe upopulær og at mange foretrekker filmen. Selv syns jeg at boka og filmen er omtrent er like gode, og filmen ser jeg omtrent årlig. Boka har en del likheter og ulikheter når det gjelder filmatisering. I boka har Martin Brody mer ryggrad og kan være litt drittsekkaktig. I filmen er han mer beskjeden og puslete på en sjarmerende måte. I boka har han tre sønner, men i filmen har han to. Kona Ellen er noe fraværende i filmen, men har en større rolle og egne partier i boka. Boka er veldig lik filmen de første 140 sidene, så begynner forskjellene å merkes mer. Det boka og filmen har til felles er at de har en av de beste horror åpningene. De er også litt forskjellige, men like intense og fascinerende. Susan Backline som spilte jenta i introen i filmen døde dessverre tidligere i år, og det er en åpnig jeg ikke glemmer. Føler det samme med boka. Det er sjelden man leser slike intense og urovekkende åpninger.

Mange vil nok synes at midtpartiet i boka er noe treg og kjedelig da det er en del snakk om politikk og turisme angående om de skal bevare turismen eller stenge strendene på grunn av haiangrepene, men syntes også den delen var veldig fascinerende å få med seg. Det nevnes jo også litt om det i filmen, men i boka går de litt mer i dybden om nettopp det. Den eneste delen som kjedet meg litt var å lese om Martin Brodys kone om hennes hverdagsproblemer. Syntes det skapte en liten ujevnhet i handlingen.

Personlig foretrakk jeg å lese om haipartiene siden haier er fascinerende og misforståtte dyr, og om Martin Brody som krangler om øyas sikkerhet. Boka er tynn og hadde en fin og jevn tempo, så kjedet meg ikke med denne. En bok som er ypperlig å lese nå som sommerferien nærmer seg for de fleste.

Peter Benchley døde i 2006 og selv om han også har skrevet andre bøker, skrev han en bok som de aller fleste kjenner til. Noe som er godt gjort.

Fra min blogg: I Bokhylla

Flere bøker jeg skal lese iår

Vil sånn stort sett bare si hei til denne trofaste gjengen som fortsetter å bruke sida, for jeg har ikke vært innom her på lenge... har begynt å lese om igjen Robin Hobbs The Soldier Son-trilogien (kan ikke se at jeg noengang har fylt inn lesedato på dem). Er såvidt inn i den første. Har ikke tid! Hehe
Jeg har omsider begynt å skrive selv.

Alice Feeney er en svært populær thrillerforfatter for tiden, og jeg valgte å lese hennes mest kjente bok for å se om det var noe spesielt med den eller ikke.

Jeg liker ikke hype og ofte styrer jeg unna det. Hvis det er en bok jeg er interessert i, venter jeg med å lese den når bokas populæritet har sunket. Jeg venter ofte med å lese en bok til da i stedet mens mange andre leser den.

Et siste forsøk
Rock Paper Scissors er om et spesielt ekteskap. Amelia og Adam har vært gift i ti år og har bare en hund. De er barnløse fordi de har gitt opp håpet med å få barn etter mange forsøk. Amelia vinner en weekendtur gjennom jobben og tar med seg mannen og hunden i et forsøk på å redde ekteskapet. De skal overnatte i et kapell som ligger øde til, som er renovert til et overnattingssted. Det nærmeste er en hytte som en gammel kvinne bor i. Ellers er de isolerte med nedsnødd landskap.

Adam har alltid drømt om å skrive noe eget, men inntil videre er han en manusforfatter som skriver manus som er basert på bøker. Samtidig er han ansiktsblind. Han gjenkjenner ikke ansikter, ikke en gang konas ansikt. Dette blir nevnt til det kjedsommelige. Skjønner det er en ubehagelig tilstand, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste kapittel.

Man blir kjent med Amalie og Adam gjennom nåtiden og gjennom brev som kona skriver, som hun ikke vet om hun skal la mannen lese eller ikke. For på hver bryllupsdag skriver hun et brev om ekteskapet og livets hendelser.

Underveis i boka gis det små hint at bare en av dem kommer til å dra derfra. Skal de gå fra hverandre eller kommer det til å skje noe mer drastisk? Under oppholdet opplever de også uhyggelige ting i kapellet.

En noe vag beskrivelse av boka og det har en årsak. Dette er en thriller man må lese uten å vite så mye om den på forhånd, for plottet er ikke så stort, og dermed kan det heller ikke skrives så mye om det uten å røpe noe.

Svak fortellerstemme
Likte at denne psykologiske thrilleren besto av et lite persongalleri og foregikk i et øde landskap i Skottland. Personlig foretrekker jeg bøker med mange karakterer, men det var fint med en bok med få karakterer til en forandring. Det svakeste delen av boka må vel være fortellerstemmen og skrivestilen, for her er det mye som gjentas og det er en luftig tekst. Forfatteren går aldri helt i dybden, hverken i plottet eller karakterene. Det blir noe overfladisk. Det er en bok som er mest ute etter å sjokkere fremfor å levere noe stødig. Ble heller ikke overrasket over slutten, og jeg likte å lese fra nåtiden fremfor konas brev. Er ikke spesielt glad i brevformat i bøker av en eller annen grunn. Synes ofte det ikke har noen virkning.

Et underlig ekteskap som var fascinerende å lese om og man bare venter det verste. Men ikke forvent helt det store. I det store og hele var dette en helt vanlig psykologisk thriller som er underholdende der og da, men ikke noe mer enn det. Den var ikke så sjokkerende som mange skulle ha den til å være, og det er heller ikke en bok man grubler på lenge etter at den er ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne boken får en sterk femmer fra meg.. Velskrevet og overaskende på et vis. Egentlig en stor roman uten alt for mange sider hvis det skulle være et poeng. :) Anbefales.

Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?

Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?

Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.

Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.

Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...

En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.

Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.

Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.

Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Invasjonen er første bok i Ephyra trilogien for ungdom, og inneholder noen merkelige skapninger.

En ny hverdag for Justyna
Disse skapningene er det bare Justyna som kan se, i alle fall med det første, og de første gangene hun ser dem, er på skolen. De lyser og når hun snakker til dem, er det nesten som om de forstår henne. De merker det når hun er vennlig og når hun ikke er det. Hva er disse skapningene, og hvor kommer de fra? Imellomtiden merker bestevennen Arun at Justyna forandrer seg og er bekymret for henne. Hva er det som skjer med henne, og bør han være bekymret? I tillegg til disse vesenene som dukker opp, har Justyna og broren hennes Jurek mye ansvar, da foreldrene er mye borte på grunn av jobb. Ofte er de alene hjemme flere dager i strekk og må sørge selv for å få i seg mat, og komme seg tidsnok til skolen.

Dette er en spenningsbok med noen få science fiction elementer, men det overdøver ikke hele plottet. Man blir nysgjerrig på hva disse vesenene er, og hvor de kommer fra. Hvorfor oppsøker de hele tiden Justyna? Er det bare tilfeldig? Og vil noen andre tro henne hvis hun forteller hva hun har sett i det siste?

Typisk å ha med følelser
Invasjonen bød på noen forfriskende elementer, som disse skapningene som ble forklart på en måte man ikke har lest om før. Men litt lei av ungdomsbøker når det gjelder følelser og forelskelser. Justyna opppdager etter hvert at Arun som hele tiden har vært kompisen hennes, er kjekk og har visse følelser for ham. Men vet ikke om hun skal fortelle om det eller ikke, og det er en del frem og tilbake angående det. Hadde vært kjekt å lese en ungdomsbok uten forelskelse. Det er sjeldent. Den delen brydde jeg meg kanskje minst om. Var mer interessert i Justynas forhold til disse skapningene, og hennes forhold til de fraværende foreldrene hennes. Hva jobber de med, og har det noe med skapningene å gjøre? Er det derfor de er mye borte?

Dette er som nevnt første bok i en trilogi og en ganske god førstebok sådan. Boka inneholder et spennende mysterium, sære karakterer og fascinerende elementer. En god bok for den som vil forsøke seg på noe spennende eller kanskje er en smule interessert i science fiction sjangeren. Da er denne fin å starte med, siden den er lettlest og engasjerende.

Om jeg kommer til å lese resten av trilogien, er jeg usikker på. I og med at jeg ikke er helt i målgruppa, tar jeg det helt tilfeldig. Akkurat nå er det nok andre bøker som blir mer prioritert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Dagene som går. #210 betyr at hun opplever attende november for 210. gang, altså at det har gått 210 dager siden tiden sluttet å gå

Coben skriver både enkeltstående bøker og serier. Personlig foretrekker jeg de enkeltstående bøkene hans, men har dog fått også mer sansen for Wilde.

Funnet er bok nummer to i Wilde serien og oppfølgeren til Gutten fra skogen. Boka kan fint leses uten å ha lest Gutten fra skogen først, men man får større utbytte hvis man har lest den først, for å skjønne Wilde bedre. Han ble som kjent funnet i skogen helt for seg selv, og det er uvisst hvor lenge han har vært der, hva hans egentlige navn er og alder. Likevel har han klart seg bra og har god kontakt med en familie han er nær venn med.

Klar for å finne ut hvem han er?
Etter å ha samlet nok mot, har han endelig sendt inn DNA til en av disse nettsidene hvor man kan ta slike tester og sende det inn. Han får en match som skal være hans far, og møtet med ham blir kanskje ikke som ventet? Litt senere får han en ny match som skal være en tremenning. Etter en del undersøkelser, finner han ut at denne tremenningen har vært savnet lenge. Han snakker med folk, og de fleste tror at han er død, eller har gjemt seg etter å ha fått en del netthets. Han skal være en kjent realitykjendis. Wilde selv er ikke så sikker på det, og som vanlig følger han magefølelsen, og mens han prøver å finne ut hva som har skjedd med tremenningen, må han få hjelp til hvordan sosiale medier fungerer. Med tanke på hans bakgrunn, kan han svært lite om det. Skal hans slektning ha tatt sitt eget liv på grunn av all netthetsen, eller er han fortsatt i live?

Er ikke så veldig glad i bøker hvor sosiale medier har stor fokus, men i denne funket det siden det ble gjort på en litt annerledes måte. Det var interessant å se det fra Wildes perspektiv som knapt vet hva sosiale medier er, siden han vokste opp mange år i skogen, og må ha mye hjelp til å skjønne hva det går ut på. Han har også ikke hørt om så mange av Tv-programmene som mange kjendisene deltar i for å holde kjendisstatusen i live. Det er jo lett å tenke at mange vet hvordan sosiale medier virker og mange som bruker det, og lett å glemme at kanskje ikke alle gjør det. Selv er jeg ikke så opptatt av sosiale medier. Syns ikke det er så viktig.

Gode, gamle Coben
Syns også mysteriet var interessant og i kjent Coben stil. Det er den Coben jeg liker og foretrekker. Han klarer å holde interessen oppe, og selv om Wilde er en slags anihelt, har han sine feil og mangler, han også, som de fleste. Det eneste jeg ikke brydde meg så mye om var Wildes forhold til en kvinne som han lenge har hatt et av og på forhold med, og de er usikre på om de skal ha et forhold eller ikke.

En sterk og underholdende oppfølger med aktuelt tema. Om hvor langt enkelte kan gå på nettet, og at man kanskje skal ta det man ser på nett og sosiale medier, med en klype salt, da man ofte ikke vet hele sannheten? En thriller med interessant perspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Min omtale her

En bok som er blitt beskrevet som creepy og spennende, men syntes boka manglet begge deler ...
Stamina er tredje bok i Task Force 14 serien, og det er en fordel at man har lest de to første bøkene, noe jeg ikke har. Likevel klarte jeg å følge med i handlingen, da det er en viss rød tråd, og man får et lite innblikk i bakgrunnshistorien. Så ble ikke akkurat lost.

Evig optimist?
David Flugt har tatt med seg Theresa og hennes datter Silja til de norske fjellene hvor de gjemmer seg enn så lenge og prøver å leve et helt vanlig liv. Det virker som om David er mer optimistisk enn det Theresa er. Mens David blir tilkalt til et oppdrag i Romania, blir Theresa og Silja alene på ubestemt tid. Silja er datteren til en seriemorder, og Theresa er på en måte urolig for datteren sin på grunn av det. Hun håper at hun ikke kommer til å arve visse personlighetstrekk av ham. Mens David er borte, må de holde lav profil på grunn av en del ting som har hendt i fortiden. Men det er ikke lett da de stadig blir oppsøkt av en mann som har fått et spesielt øye til Theresa, og gir seg ikke med det første for å vinne hennes oppmerksomhet.

Underveis i boka veksler man perspektiv fra David som er i Romania og Theresa i Norge som prøver å beskytte seg selv og datteren.

Oppsummeringen av boka kan være noe vag, men det er også en grunn til det siden det er tredje bok i en serie som bør helst leses i riktig rekkefølge. Selv er jeg ikke så nøye på sånt, spesielt ikke i krim og thrillerserier da man får mye bakgrunnshistorie om hovedkarakterene underveis. Så det var ikke vanskelig å følge med sånn sett. Det kommer jo an på hvor nøye man er på det.

For James Bond aktig
Grunnen til at det var vanskelig å følge med var fordi interessen falt ofte ut. Jeg strevde med å leve meg i handlingen. Det ble for James Bond aktig. Liker noen James Bond filmer, men er ingen storfan. David Flugt var som å lese om en stiv og krampaktig James Bond figur, så det var vanskelig å få noe connection med ham. Syntes heller ikke det var spesielt interessant å lese om Theresa og Silja om sine problemer i det hele. Skjønner at de har hatt et vanskelig liv, men fikk heller ikke noen connection til dem. Det ble for mye om familie som prøver å gjøre sitt beste.

Kapitlene var korte og effektive, det skjedde noe hele tiden, men hele tiden følte jeg en viss kjedsomhet gjennom hele boka. Den fenget meg aldri helt. Både handlingen og karakterene ble for eventyraktig av den mørke sorten. Så klarte ikke helt å engasjere meg i det som skjedde.

Har noen bøker til av Bagger liggende som jeg kommer til å lese etter hvert, men det frister ikke med det første. Stamina var ok underholdning, og ikke noe mer enn det. Den var ikke for tung eller slitsom å komme seg gjennom, men det ble aldri helt spennende. Godt at jeg hadde nok stamina til å komme meg gjennom boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse