Bokelskere.no

Et underbelyst tema i faglitteraturen om Torborg Nedreaas’ romaner Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971) knytter seg til det som angår jødisk identitet og assimilasjon. Romanene følger Herdis-skikkelsen gjennom noen barne- og ungdomsår i Bergen og København, med første verdenskrig som et særlig viktig tidsavsnitt og foreldrenes skilsmisse og gjenetablering i nye forhold som sentrale hendelser. Moren Franziskas jødiske slekt og «blandete» familie har en sentral plass i tekstuniverset, særlig i Musikk fra en blå brønn. Men når det siste omtales i faglitteraturen, er det oftest meget knapt. Også de fleste anmelderne av Musikk fra en blå brønn neglisjerte Herdis’ jødiske slektsarv i 1960. Dette er bemerkelsesverdig, fordi det er så sjelden at protagonisten i norske romaner plasseres i en familie med jødiske og «halvjødiske» medlemmer, og at forfatteren kan utnytte egne erfaringer når hun skildrer hvordan livet i en slik «blandet» familie kunne arte seg.

Du finner mer informasjon i denne artikkelen.

Se også torborgnedreaas.no

Hun "var" velkommen ble for første gang utgitt i 2018 og på norsk i 2020. Den tilhører serien Gossip utgitt av Cappelen Damm. Gossip er en serie som ikke er kronologisk rekkefølge. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er en fritttående serie med bøker av forskjellige forfattere, og hittil er det blitt utgitt tre bøker i denne serien. Så man kan fint lese denne uten noe sammenheng med de andre bøkene.

Avhengighetsskapende lesing
Denne boka minner meg litt på onsdagsfilmene som ble sendt på TVN for mange år siden. Noen ganger var det drama andre ganger thrillere, med enkel handling, men likevel var de intense på sin måte, og man ble sittende og se på, selv om det var veldig forutsigbare filmer. Denne boka hadde den samme effekten. Uansett hvor smådum eller lett underholdning disse filmene bød på, så engasjerte de likevel på sin enkle måte. Disse filmene produseres fremdeles og kalles Lifetime-filmer. Filmer som er Tv-produserte.

Adele Parks var hittil en ukjent forfatter. Hun skriver på en underholdende måte, men selve spenningen var ikke helt til å ta på. Man blir servert overraskelsene lenge før karakterene oppdager ting. Noe som er litt komisk. Boka er om et gammelt vennskap som tar form igjen, etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Melanie måtte droppe utdanningen sin etter at hun fant ut at hun var gravid. Likevel har hun klart seg bra. Hun har eget hus med mann og tre barn, og lever et rolig liv. En dag blir hun overrasket over å få høre fra sin gamle og gode universitetsvenninne, Abigail, som hun ikke har snakket med siden studietiden. Gjennom e-posten får hun vite at Abigail skal skilles og trenger et sted å være en tid fremover, og Melanie inviterer henne hjem hos seg. Abigail får bli så lenge hun vil. Melanie fullførte riktignok ikke studiene, men hun har som nevnt, klart seg bra og lever et normalt hverdagsliv med sine nærmeste i England. Abigail bor i USA, var den morsomme og den populære, som er i ferd med å skille seg, er barnløs og kjenner at hun er i ferd med å miste status i nærmiljøet.

Vennskap varer evig?
Til tross for sytten års taushet, finner de to kvinnene fort tonen. Melanies ektemann, Ben, synes det er rart han ikke har hørt om henne før, og Melanies barn ser også ut til å like henne. Melanie og Abigail er sjalu på hverandre. Abigail er sjalu på Melanies familieliv, og Melanie er sjalu på at Abigail alltid har vært den pene og morsomme, som alle vil være sammen med. Men hvem er egentlig sjalu på hvem, og hvorfor tar Abigail egentlig kontakt etter alle disse årene?

Hun "var" velkommen er en lett bok å la seg bli revet med av. Ikke på grunn av at den er god eller spennende, men man er mest nysgjerrig på reaksjonene fra karakterene, og hvordan de takler de forskjellige problemene som oppstår. Overraskelsene som oppstår var ikke overraskelser for min del. Man ser gjennom det lenge før karakterene selv oppdager ting. Men likevel klarer boka å holde på interessen, for karakterene er underlige, og man lurer på hva man selv ville ha gjort hvis man hadde et slikt vennskap. Ville man ha invitert noen hjem uten å hørt noe fra dem på rundt sytten år? Jeg bare spør ...

Psykologiske thrillere er svært ujevne. Noen ganger er de svært gode, andre ganger er de fjollete og noen ganger er de ikke annet enn lett underholdning. Denne var både litt fjollete og bød på lett underholdning. Jeg kjedet meg ikke for det skjedde noe hele tiden, personlighetene var fargerike, og handlingen var svært gjennomsiktig. Denne gangen gjorde det ikke noe, for noen ganger vil man bare lese noe lett, og ikke kreve noe av en bok. En morsom bok å lese når man ikke orker noe avansert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Musikk fra en blå brønn er en så poetisk formulering at bare tittelen i seg selv gir leselyst. Jeg har kjøpt boken på Antikvaiat.net, en Bokklubbutgave fra 1968 (fikk den selv om jeg bestilte førsteutgaven fra 1960) og starter lesingen om et par dager.

Jeg har i lengre tid holdt på med Olaf Duuns Juvikfolke, en gigantbok bestående av seks bøker. Nærmer meg slutten på den fjerde, da står Torborg Nedreaas for tur. Er nesten litt overrasket over at jeg ikke har lest lesesirkelens utvalgte før, en bok jeg «alltid» har kjent til.

394 sider er ikke mange sider, men det føles tungt når boka ikke byr på annet enn kjedsomhet.

Å komme seg gjennom denne flisa, var et slit. For det første var det fortellerstemmen som var knusktørr, og det andre hvor stemningsløs den er, med tanke på at det er en "horror".

Viktig å utfordre seg selv
Ofte bestiller jeg bøker jeg ikke vet så mye om. Bestiller dem litt på måfå, og det gjorde jeg med denne. Hadde ikke hørt om den før, heller, så det var både ukjent bok og forfatter. Noen ganger er det spennende å bare ta litt tilfeldige valg. Noen ganger blir man positivt overrasket, og noen ganger ønsker man at man bestilte en annen bok. Men samtidig er det som sagt morsomt å bare prøve seg frem med bøker og ikke bare lese de kjente. Det er litt monotont i lengden. Jeg liker også å lese både gammelt og nytt, men liker de gamle horrorbøkene noe bedre, fordi de er ikke så redigerte. De var ikke så finpolerte som de er i dag. Horrorforfatterne hadde friere tøyler før i tiden.

Denne boka er på en måte "delt" i to. Den ene delen er om Emma som arver et gammelt hus, og den andre delen er om gutten Frank og "vennene" hans som utfordrer hverandre når det gjelder et gammelt hus i nabolaget, hvor det bor en gammel mann som ikke har noe å gjøre med andre. Han er en gammel mann med mange sorger, som blir plaget av disse ungene, som utfordrer hverandre som involverer huset hans.

Veldig tam hovedkarakter og handling
Selve hoveddelen i boka er om Emma som er godt voksen. Hun har fast bosted og fast jobb, men ingen å dele hverdagen med og ingen barn. Så dagene kan fort bli ensomme. Hun får et uventet brev av en ukjent slektning (typisk). Brevet handler om å arve et hus hun aldri har hørt om. Huset blir kalt Mire huset. Eieren av huset har et voksent barnebarn, men han vil ikke at han skal arve det, for han mener han ikke er rett mann. Derfor sender han brevet og spør henne om hun ikke ville være interessert. Hun bestemmer seg for i det minste å ta en kikk. Huset ligger veldig øde til og i området er det en gammel kirke. Huset er gammelt, romslig og forlokkende. Selv om Emma har sine tvil, er det noe med huset som føler at hun allerede er en del av det. Hun bestemmer seg eventuelt for å bli husets nye eier. Hun får også tilfeldigvis møte eierens barnebarn som kommer innom, som er en hyggelig, ung mann. Men kan hun stole på ham? Emma rekker ikke å være lenge i huset før hun merker rare ting. Blant annet skikkelser som plutselig er til stede, og ting hun prøver å bli kvitt, men som dukker opp igjen. Er det noen som kødder med henne? Har hun tatt et feil valg?

Samtidig som jeg leste denne, leste jeg The Ghost Hunters av Neil Spring, og må si det var litt av en kontrast. The Ghost Hunters er en bok jeg virkelig satt pris på og som hadde sine spooky øyeblikk, mens The Unquiet House var langsom og bød på lite handling. Det er enten eller når det gjelder bøker med hjemsøkt hus i fokus. Selv om det er oppbrukt i horrorsjangeren, blir det gjort på mange forskjellige måter. Det er et konsept jeg aldri blir lei av. Det er fremdeles gjort på en god måte med riktig fortellerstemme. Men denne fortellerstemmen ble temmelig platt, monoton og energien på en måte dør ut underveis. Man kommer til et punkt der man ikke lenger bryr seg om hva som skjer videre.

Jeg likte best å lese om Frank og de såkalte vennene hans som utfordrer hverandre angående huset, men delen om Emma engasjerte ikke noe særlig, og hun var virkelig en tam karakter å lese om. Relasjonen mellom henne og barnebarnets tidligere huseier, ble også noe typisk og lite troverdig.

Å bli ferdig med The Unquiet House var en stor lettelse. Det er den seigeste horrorboka jeg har lest på lenge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er et interessant grep Mona Ringvej har gjort her, ved å fortelle Norges tusenårige historie gjennom livene til 22 personer, - på 500 sider. Da er det naturligvis veldig mye som ikke kommer med, men vi får en slags overordnet sammenheng i hvordan samfunnet har endret seg, belyst ved enkeltskjebner som kan ha vært bestemmende for utviklingen eller vært rammet av den. Dette er ofte personer jeg overhodet ikke har hørt om, men som har levd liv som er typiske for sin tid og ofte i kontakt med kjente aktører. Hun har særlig skildret den historiske utviklingen gjennom endringer i lovgivning, religion og annet tankegods, og utviklingen her til lands blir også sett i sammenheng med hva som skjedde ute i verden.

Selv må jeg nok si at jeg synes beskrivelsene fra middelalderen var mest interessante, - der har jeg så store hull at jeg aldri kan få nok påfyll! Og så må jeg innrømme at jeg ble litt lei på 15-1600-tallet, - da syntes jeg hun ble litt for gjentagende og ordrik, - og hun lot i tillegg alle tre personene på forskjellig vis være berørt av heksebrenning! Heksebrenning har naturligvis vært en helt forferdelig affære, samt et interessant fenomen, men jeg synes nok at det skjedde så mye annet på 1600-tallet som burde kommet bedre med. Men der har forfatterinnen kommet kritikken i forkjøpet, - hun starter etterordet med å be om unnskyldning for alt som ikke er med. Og hun er tilgitt! Dette var en interessant bok som jeg er blitt litt klokere av!

Enig, "Koke bjørn" var så mye bedre.

«Selve absurditeten i de religiøse dogmer gjør det til en ørkesløs oppgave og polemisere mot dem. Kan noen tro på dem, da er han utilgjengelig for argumentasjon.» skriver Arnulf Øverland (1889–1968) i En kjetters bekjennelser. Og likevel er det nettopp det han gjør i denne lille boken. Han går løs på kristendommens dogmer og læresetninger, tar dem på ytterste alvor, polemiserer mot dem og plukker dem fra hverandre.

Boken består av tre deler:
Første del er foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, som Øverland holdt i Det Norske Studentersamfund i januar 1933. Bare tittel var i seg selv en rød klut. Øverland ble anmeldt av teologiprofessor Ole Hallesby og stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble frikjent.
Andre del av boken omhandler rettsprosessen, eller kjetterprosessen som tiltalte kalte den.
Den tredje delen er foredraget De tre vantroens artikler (som svar på troens tre artikler), holdt i Norske Studenters Kristelige Forbund i 1962. Også dette foredraget vakte ikke uventet et voldsomt rabalder.

Øverland briljerer som en retorisk mester. Her fra «landeplagen»:

"Han (Gud) skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvede.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss. Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, Gud er ikke sint lenger." (side 10)

Enig eller uenig, det er besnærende å se hvordan Øverland tar Bibelens ord bokstavelig, setter dem på spissen og går løs på dem. Systematisk og logisk, provokatorisk og elegant. Boken har visse likhetstrekk med José Saramagos Kain. Saramago benytter seg av samme teknikk; han tar Bibelens ord, slik de står skrevet, og viser hvor de fører hen.

Jeg forstår at teksten kan virke støtende for noen. Men Øverland viser forståelse for at mennesket, overalt og til alle tider, har sjelelige behov. Mennesket søker trøst og beskyttelse mot livets farer og dødens angst i religionen, skriver han og fortsetter: «Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.» (side 82)

Øverland angriper primært teologene, kristendommens makt over mennesker og samfunn, og kirkens rikdommer. Målet kommer frem i Øverlands tale under rettsaken, å frigjøre tanken og gi mennesket en reell trosfrihet:

"Ellers frembød rettsforhandlingene adskillige muntre episoder, som f.eks. da statsadvokaten spurte meg om forskjellen på tro og overtro, og jeg måtte innrømme, at jeg ikke hadde oppfattet at det var noen forskjell – eller da lagmannen sa til meg, at «tiltalte er oppmerksom på at vi har religionsfrihet her i landet!» og jeg måtte erkjenne at jeg heller ikke var blitt oppmerksom på dette. Jeg hadde tvert imot gjort den erfaring på skolen, at vi hadde religionstvang, og når jeg var gått til angrep på kristendommen, så var min vesentlige beveggrunn den, at jeg ønsket at her skulle bli religionsfrihet." (side 40)

Hjemsøkte hus. Det kan være et noe oppbrukt tema i horrorsjangeren, men hva gjør vel det? Hjemsøkte hus fascinerer!

Jeg liker heller ikke alle bøker om hjemsøkte hus, bare for å understreke det, men noen og denne er en av de bedre bøkene om det jeg har lest i det siste. Den har mye atmosfære, interessante samtaler og sære karaktakter. Boka er også om så mye annet enn om et hjemsøkt hus.

The Ghost Hunters av Neil Spring, ble utgitt i 2013, og den har ikke vært så veldig synlig. Noe som er synd, for den fortjener flere lesere. Boka ble filmatisert i 2015, som Tv-film. Det finnes også mange andre filmer om Borley Rectory. De er ikke basert på denne boka, men basert på huset og de forskjellige mytene knyttet til huset. Denne boka er ikke bare om hjemsøking, men også hva man eventuelt tror på eller ikke tror på og familie.

Boka er basert på en virkelig person som levde fra (1881 - 1948). Det var Harry Price. Han var ghost hunter og ble lagt merke til av den grunn, siden det ikke var et vanlig yrke på den tiden. Han ville ikke overbevise andre om at spøkelser eksisterte, men heller finne realistiske løsninger. Han var en skepiker. The Ghost Hunters er løselig basert på Harry Price og Borley Rectory. Som snadder bak i boka er det med faktaopplysninger om hva han egentlig opplevde i huset. Borley Rectory var Englands mest hjemsøkte hus, helt til det ble revet ned i 1944 etter en brann noen år tidligere. Folk i området skal fremdeles merke underlige ting. Neil Spring tok seg friheten til å skrive til alle i landsbyen hvor huset befant seg, og spurte om de kunne fortelle ham om det rare de opplever/har opplevd i området, men han fikk ikke svar av noen. Det kan bare være en myte, eller folk er redde for å stå frem om det, i frykt for hva andre kommer til å tenke om det. Ikke godt å si.

Mystisk hus og relasjoner
Som tiligere nevnt, selv om boka er basert på et hus som faktisk fantes en tid tilbake, er boka skrevet som fiksjon, men Spring bruker noen av de kjente elementene, som blant annet en nonne som dukker opp. I boka blir vi kjent med Sarah Grey som er på et event med moren sin som Harry Price arrangerer. Etter et tilfeldig møte, spør han henne om hun vil være hans assistent. Selv om han er kjent for å være kontrovrsiell i måten han prøver å avsløre det overnaturlige på, takker hun ja til jobben. De er ganske forskjellige og går stort sett overens, men de kan også ha sine sterke meninger og småkrangle. Jeg synes de er sjarmerende og morsomme. Han er gift og Sarah Grey er ikke enig med seg selv hva hun egentlig synes om ham. I boka er den berømte forfatteren Sir Arthur Conan Doyle med i en smårolle. Han og Harry Price krangler ofte om det de tror på. Harry Price er en skeptiker, mens Sir Arthur Conan Doyle mener at sjelen lever videre etter at noen dør. De har ofte diskusjoner om slike ting som fort kan gå over styr. Sarah Grey er ofte den som forteller Price hva hun mener senere. Hun er en kvinne med tæl som forsøker å få Price til å bli mer jordnær, men han virker ikke å være typen til å ta i mot slike råd. Han har sin måte å jobbe på og være på. Likevel går de overens, selv om han kan være nokså hard i væremåten. Det virker som om Sarah er på søken etter noe og at det er noe hun holder tilbake, men hva?

Hun blir begeistret en dag hun oppdager at de har fått brev fra Borley Rectory som inviterer dem til å gjøre noen undersøkelser i huset, som begynner å bli berømt for sine overnaturlige hendelser. Klarer hun å overtale Price til å dra dit, som den skeptikeren han er? Samtidig er det flere ting som skjer og andre aspekter i boka, som ikke blir nevnt her for vil ikke si for mye.

En god horrorbok uten overdrivelser
Boka er kanskje stor, men svært engasjerende og den har noen spooky øyeblikk. Liker fortellerstemmen til Neil Spring veldig godt, som er utrolig nøktern og stemningsfull uten overdramatiseringer. Det gjør boka mer troverdig. Mange av karakterene er nesten like mystiske som hendelsene, og at forfatteren bruker god og lang tid før noe skjer, er bare et pluss. Det øker spenningen i det hele. Det var også interessant å lese en handling som foregår i 1920-30 årene.

Ikke en bok med mye skremmerier, men stemningsfull som kommer med noen gufne scener.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig! Så artig, interessant og berikende. Jeg har fått et spesielt forhold til disse bøkene jeg også.

Og jeg ble minnet på hvilke "fantastiske diskusjoner" vi hadde i lesesirkelen om verk av Falkberget, Bulgakov og Steinbeck for å nevne noen av de du nevner. De vi leste den gangen har en egen plass i "lesehjertet" mitt.

Morsomt! Da har du, Bjørg både litterære tjukkas på over 450 sider og litterære godbiter på under 300 sider. Fine lister begge to.

Damen med det kuleste navnet, har skrevet nok en engasjerende thriller. Det morsomme er at navnet Karin Slaughter er hennes ekte navn. Det er nesten skreddersydd til bøkene hun skriver.

En stødig forfatter
Bruddstykker er ikke hennes nyeste bok. Originaltittelen ble utgitt i 2018 og på norsk ble den utgitt i 2020. Dette er en av hennes enkeltstående thrillere. Noe hun er svært god på. Har lest Pretty Girls og The Good Daughter av henne tidligere, og bøkene hennes er ofte svært engasjerende og har mye fart.

Det har også denne. Boka er kanskje noe stor, men den føles ikke stor mens man leser, fordi innholdet føles ikke tungt. Det er som om lesingen nesten går av seg selv, og hva er vel bedre enn det?

Kjenner du din egen mor?
Denne thrilleren er om et komplisert mor og datter forhold som blir enda mer komplisert. De er på restaurant som befinner seg i et kjøpesenter for å feire Andreas bursdag. Hun fyller 31 år og moren vil ikke at datteren skal tilbringe dagen alene. Andrea, også kalt Andy, bodde en periode i New York, men flyttet tibake til sin mo,r for hun føler seg mislykket og vet ikke helt hva hun vil. Mens de drikker kaffe oppstår det skyting, og Andrea får se en side av moren hennes hun aldri før har sett. Handlekraftig og veldig rolig i en slik type situasjon. Senere oppstår det en ny hendelse som gjør til at moren ber Andrea om å flykte i en bestemt rute, og ikke ta kontakt før moren hennes ber henne om det. Hva er det som egentlig skjer, og hvem er det Andrea må flykte fra? Boka er både om nåtiden og fortiden. Nåtiden er om Andrea på flukt og på leting etter svar om hvem moren hennes er, og hva hun har skjult for henne. Den andre er om en gruppe mennesker, en type sekt som planlegger diverse attentat. Deler av handlingen foregår i Oslo.

Personlig likte jeg best å lese om nåtiden fremfor fortiden, for syntes fortiden ble for forutsigbart og nåtiden var mer åpen. Man ble hekta på reisen til Andrea og hva som ville skje videre. Hun er heller ikke en typisk karakter som skal leke helt. Hun prøver bare å gjøre det hun får beskjed om, og håpe at alt vil gå bra med henne og moren hennes til slutt. Man blir lett lei av disse heltene som tror de vet best. Så det var forfriskende å lese om noen som er litt klønete, og som ikke alltid har tillit til seg selv. Likte også godt å lese om mor og datter forholdet. Man tror man kjenner det viktigste mennesket i livet sitt, men så gjør man ikke det likevel. Kommer Andrea til å se denne personen på samme måte som før, eller må man lære å kjenne hverandre helt på nytt? Man blir også spent på om moren hennes vil klare seg med tanke på alt som foregår.

Slaughter er svært god til å holde på interessen hele veien, utvikle en handling med mye action, og skape et bånd til karakterene, enten man liker dem eller ikke. Jeg kjeder meg ikke med denne forfatteren. Boka er også i ferd med å bli til en Tv-serie. Nesten alle bøker blir til enten film eller Tv-serie for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det stemmer! Du må ha gitt din stemme til minst to ulike bøker.
(Det lar seg heller ikke gjøre rent teknisk å gi to stemmer (Godt sagt) til én bok eller ett innlegg.)

Bare en liten presisering når det gjelder å gi og fjerne stemmer - før valget avsluttes må du ha stemt på minst TO bøker.

Du kan altså ikke bare gi din stemme til den boken du selv har foreslått, eller én annen for den saks skyld.