Bokelskere.no

Hvilken bok av A J Finn var det du leste, Readinggirl30? Jeg har lest Kvinnen i vinduet for noen år siden, og den likte jeg godt. Takk for tipset om Tove Janson. Hun er en forfatter jeg setter stor pris på! Hører gjerne hva du synes om Yelowface etterhvert, det er en bok jeg har tenkt å lese i år.

Interessant lesning, Karen. Her på Østlandet har vi jo hatt tidenes september, med deilig vær og varme, og vi nyter sensommeren. Ikke så mye lesing da, men noe blir det. Jeg leser videre i Gert Nygårdshaug sin tredje bok i serien om Mino. Så langt, så bra, etter å ha kommet ca. 1/3 del inn i boken. I tillegg hører jeg på Leseklubben på Nrk, og er i gang med å lese 1984, av George Orwell. Også veldig spennende lesing (se egen tråd om dette her på Bokelskere).

Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.

Hjertevarmende om å leve med narkotikarelaterte utfordringer

Nå har jeg hørt på kapittel 1-3 på lydbok på Nrk, og hørt på de to første podcastene/samtalene om boka.

Det var forfriskende å høre om hva de tre leserne har lagt merke til, og hva de snakker om fra disse tre kapitlene. Selv så har jeg måtte plukke fram boka også, og understreke og notere der underveis. Nå er det mange år siden jeg leste denne boka første gang, og mange av detaljene har forsvunnet etter det. Leseklubben gjør at jeg allerede nå har hørt og lest mye mer nøye enn tidligere.

Kapittel 1 er spesielt spekket med detaljer fra denne nye verden, detaljer som man må bruke tid på for å få med seg. Den ene personen i Leseklubben hadde brukt 4 timer på første kapittel, og notert titalls med sider.

Min pocketbok kom ut i 1984(!). Der bruker de ordet nytale. Jeg må si jeg foretrekker nytale, da jeg synes det bedre beskriver det at ordene og språket får ny betydning gjennom det at ord, og betydninger av ord, endres, og/eller forsvinner.

Så bra at du skriver om dette, Ajiniakra! Ja, det er et flott tilbud Nrk nå har med Leseklubben, med gratis lydbok tilgjengelig for de som vil være med å lese. Vi har jo lest boka før i Dystopisk lesesirkel, og selv har jeg lest boka i (ja, du gjettet det) 1984. Nå har jeg hørt på de tre første kapitlene som ligger ute, og skal prøve å følge med på Leseklubben sin progresjon. Temaene er absolutt like aktuelle i dag, her er det mye å undre seg over!

«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»

Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.

Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.

Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.

«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «

På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:

«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «

På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:

«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»

Denne måtte vi diskutere i stua. Kona kom med sin tolkning. Hun leser mye, men ikke så mye bøker. Hun kan gjerne se seg selv som en lesehest, men ikke en bokorm.
Jeg er nok mer bokorm da, men har alltid sett på meg selv som en lesehest.

Jeg tenker på det samme når jeg tenker på lesehest og bokorm. Begge er veldig glad i å lese.

En nydelig liten roman om alderdom

Swanns kjærleik (side 55).
Etter en del fram og tilbake, har vel de fleste i lesesirkelen funnet fram til bindet i På sporet av den tapte tid som handler om Swanns kjærlighet til Odette? Så her er noen av mine inntrykk fra å lese de første sidene.

Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Det er åpenbart at det dreier seg om andre parisere enn dem vi traff hos Céline. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris.

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste at handlingen etter all sannsynlighet er lagt til det samme tidsrommet.

Andre inntrykk fra disse første sidene?

Her på østlandet ser det ut til å bli en flott sensommerhelg med sol og gode temperaturer. Jeg har kommet i gang med Gert Nygårdshaug sin tredje bok i serien om Mino, Afrodites basseng, og jeg gleder meg til å lese videre på den i helgen. Lykke til med helgen (og ukas) leseprosjekter!

Giuliano da Empoli skriver lettfattelig, og lekent på et vis. Selv om tankene han planter i hodet mitt er skremmende, så er romanen underholdende.

Historisk perspektiv på USA.
Forfatteren gir oss et historisk perspektiv på det amerikanske samfunnet i denne boka. Men framstillingen følger ikke en tradisjonell kronologi; den bygger heller på ulike temaer knyttet til politikk, kultur, medier og økonomi. Vi får en god innføring i merkelappene eller begrepene som amerikanerne gjerne har brukt og tildels fortsatt bruker om seg selv. Ikke minst gjelder det «exceptionalism» som skal begrunne at USA nettopp er annerledeslandet.

Selv om boka har mange henvisninger til aktuell politikk rundt år 2004, synes jeg boka fortsatt virker aktuell nettopp på grunn av den historiske vinklingen. Karakteristisk nok har boka ikke fått med seg revolusjonen i sosiale medier. Derimot synes jeg sammenlikningene med norske forhold er nyttige. At Ole O. Moen har et tydelig engasjert ståsted, skader heller ikke.

Men, og det er en alvorlig mangel, boka har vel den verste innledningen jeg har lest. Den omfatter noen bibelsitater som er helt på jordet, og kanskje mest alvorlig en påstand om at Thanksgiving Day ikke lenger feires på en torsdag men på en søndag. Hvordan kan slike feil passere korrekturlesing og konsulentuttalelser for ikke å tale om forfatteren selv?

I og med at boka sikter på «den jevne nordmann,» virker det i tillegg irriterende at Moen refererer til engelskspråklige oversettelser fra tysk og fransk der det vitterlig finnes gode versjoner på norsk.

Hovedpersonen maler seg selv inn i hjørner, strekker strikken for langt, og tirrer på seg alle de feile folka, noe som stadig vekk får spenningskurven til å peke oppover.