Bokelskere.no

Strengt tatt Eminem, er det ikke? ;)

Bra innlegg, du treffer nok en og annen nerve her, og dette håper jeg folk følger opp med egne synspunkter. Har selv ikke tid til et langt svar nå, men for min egen del er det slik at jeg lett blir beveget og rørt. Det at en bok åpner tårekanalene er derfor ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, og det vil sjelden være disse bøkene som setter de dypeste spor i meg. Og angående motviljen mot å følge strømmen, og den ofte medfølgende fordømmelsen av bøker som "alle" andre liker, så er det nok dessverre slik for mange, undertegnede inkludert til tider, helt sikkert. Men hva er det som utgjør vår "smak" og våre preferanser? Det er noe som i hvert fall ikke følger oss fra fødselen av, men som utvikles, miljø i samspill med individ, og følgelig kan identitet være en stor del av det, og farge vår smak. Smaken er ikke gudegitt, den formes av oss så vel som at den definerer oss. Denne vekselvirkningen gjør at man vanskelig kan si at det å mislike bøker andre liker, bare fordi man ikke ønsker å følge strømmen, er noe falskt og uærlig. Man skulle jo kanskje ønske at "smak" var noe sanselig rent og ekte, men slik er det ikke, med mindre man da godtar de premissene jeg nevnte og synes det er helt greit at disse utgjør en del av det. Hmm, dette ble nok svært rotete, men skitt la gå.

Måtehold er å foretrekke ja. Alkymisten og dens like blir fort litt svette, type "han la ørene mot gresset og syntes bestemt han kunne høre det vokse, og mens han lå der, hans kropp i kontakt med jorden, så innså han at han var uløselig forbundet med naturen, at han var en del av noe større, at det måtte finnes noe mer, og at livets mål, selv om det for ham alltid ville forbli ukjent, kunne være større enn hva som fattbart var, og hvor vakkert det var at mennesket bidro, hver for seg og sammen, selv uten å vite det.".

Dårlig parodi, men grøss. Gi meg heller en handlingsbasert roman, ikke krim eller thriller, men en bok der interaksjonen mellom mennesker skildres på en slik måte at man med litt fantasi synes man kan forstå hva som driver dem. Dessuten; hva er nå psykologiske motiver uansett verdt, all den tid vi gjør ting uten å ha anelse om hvorfor. Gi meg heller Hamsun, som skildrer disse merkelige impulsene vi i blant kan få, uten å ty til forsøk på dyp selvinnsikt.

For all del, alt kan fungere, også skildring av følelser og klamme betraktninger av ovennevnte type, men det er en tynn linje å gå på, få forfattere mestrer denne balansekunsten.

"Men oppmerksomhet blir aldri rettferdig fordelt. Det er visst bare sånn det er..."

Aktoratet ønsker å legge frem bevis nr.1, Paris Hilton...

.. og gud forby at jeg skulle lese en bok som faktisk gjorde meg i stand til å delta i disse samtalene. Jeg holder meg til det som har vært strategien min frem til nå, og som har fungert bra, nemlig å enten la sinnet vandre til andre steder, eller faktisk også forflytte kroppen vekk.

Sikker på dette? Jeg trodde det var slik at navnet hans i Japan skrives Murakami Haruki, og at vi her i vest har snudd dette slik at fornavnet kommer først.

Kan denne fungere som en introduksjon/appetittvekker til Lovecraft og hans univers, eller bør man ha kjennskap til mannens verker fra før?

Jeg håper i grunn Eirik forlanger en bedre begrunnelse, for dette tilfører ikke noe som helst. Diskusjoner blir langt mer interessante om man kan utdype sitt forhold til et verk utover intetsigende utsagn som "kjedelig", "platt".

Hehe, høres ut som en bra lærer!

Foretrekker du ham forresten i engelsk eller i norsk språkdrakt? Kunne vært greit å lagt seg på minnet til neste gang jeg skal lese noe av mannen!

Spennende liste dette, flott at du legger inn litt info for hver tittel. Nabokovs Lolita burde kanskje være med her, den ble i sin tid forbudt i en rekke land.

Det stemmer, jeg trodde faktisk medlemskap her forutsatte at man svarte ja på spørsmålet "Liker du Pan?" under registreringsprosessen! Neida, men en begrunnelse fra din side hadde vært interessant, for meg var dette kanskje den ene boka som virkelig åpnet øynene mine for at litteratur kunne være stor kunst, en gang for ørten hundre år siden, og den holder seg også i dag. Hvilket språk mannen fører!

"Hatlister" kan være morsomme de, men her skulle vi gjerne hatt noen saftige begrunnelser, da kan slike lister bli virkelig interessante! Hva er det som gjør Is-slottet til en bok man bør holde seg langt unna? Hva var det med psykologihistorieboka som gjorde at du ikke syntes den hadde noe verdi for deg som student?

Google translate tenkte jeg faktisk ikke på, datamaskinen er ikke akkurat mitt foretrukne domene, hehe.

To problemstillinger melder seg for min del ved bruk av dette som eksempel, det ene er at "utvikling og forherligelse av intellektet" i Fascist-Italia foregikk på falske premisser siden staten også der sto fritt til å sensurere og kontrollere den informasjon som var tilgjengelig for folket, og for det andre har det alltid vært en utfordring å plassere nazismen/fascismen på høyre-venstre-aksen, da de har elementer hentet fra ytterste høyre så vel som fra sosialismen.

"Hovedproblemet" mitt, om man skal kalle det dèt, jeg fyrer meg aldri opp i diskusjoner som foregår via en bredbåndskabel (ei heller i det virkelige liv, når jeg tenker meg om), er likevel at du nærmest avfeier den eventuelle sammenhengen som en tilfeldighet utelukkende ved å slippe løs en faktaopplysning, her et italiensk slagord brukt under fascismen, noe som kan virke imponerende og avskrekkende, men som i grunn ikke sier noe som helst så lenge det står for seg selv, annet enn at dette var et slagord brukt under fascismen.

Det er riktignok en vanskelig debatt, men man må i det minste begynne i riktig ende. Ikke meningen å være krass her altså, bare mitt syn på denne typen diskusjonsteknikk :)

Ja, jeg forstår, du har et poeng der, for til hans forsvar kan det nok sies at denne umiddelbarheten og kontante leveringa muligens er det som passer tematikken best. Litt kaldt, og rett på sak.

Nå har jeg bare lest norske oversettelser, men er det en ting jeg synes Houllebeqs forfatterskap lider av så er det mangelen på gode setninger. Han fører etter min mening et ganske tamt språk. Ellers en meget spennende forfatter hva det tematiske angår, som du sier.

Ja, det har du selvfølgelig rett i!

Har ikke lest noe av ham selv (skal snart gjøre noe med det!), men jeg har fått med meg at de fleste foretrekker den engelske oversettelsen. Det virker nesten å være konsensus om dette når det gjelder Murakamis bøker, at man bør styre unna de norske oversettelsene.

Den første tanken som slo meg var at endelig kommer den store oppvekstromanen fra Kolbotn. Ikke fordi alle mindre steder trenger en oppvekstroman, men Kolbotn er tross alt hjemplassen min, og objektivt sett er det også et sted der det skjer og har skjedd mye interessant. Og bokas første del skuffer ikke på noe som helst vis.

Det er ikke en tradisjonell oppvekstroman, men handlingen spinner rundt en vennegjeng fra Kolbotn som danner et band som får stor nasjonal og internasjonal suksess. bandets ubestridte leder og frontfigur er en eksilchilener ved navn Passolini. Han bærer på en stor hemmelighet og en mørk fortid, som de andre medlemmene i bandet ikke får helt grepet på. Handlingen starter med at Passolini er forsvunnet, helt frivillig virker det som, og ingen kan (eller vil?) finne ham. Gjennom bokas første del blir vi kjent med Passolini gjennom de andre medlemmenes beskrivelser av ham, nesten som i Innsirkling av Tiller. Dessuten får vi vite at en journalist har skrevet en biografi om Passolini, med opplysninger som virker, i første omgang, fremmede for de andre medlemmene i bandet, særlig Daniel.

Der den første delen bærer preg av å være sentrert rundt oppvekst og miljø, beveger den andre delen seg i et annet ytterpunkt, Latin-Amerika, særlig Chile, på -60- og -70-tallet, selv om den utløsende hendelsen for denne delen er flere drap i nåtid. Åtte tidligere eksilchilenere har kidnappet, torturert og drep flere sentrale medlemmer av A. Pinochets diktatur på et eller annet vis, og de åtte fører sin egen rettssak mot disse som har påført det chilenske folk smerte og dype sår. Det er flere av disse åtte, samt den ledende etetrforkeren, L. Ximenez, som fører ordet i denne delen.

Den andre delen av boka er en sterk politisk fortelling, fra ofrenes side. Samtidig er det en fortelling og reise i politisk tenkning, litteratur og ikke minst eksistensiell tenkning rundt spørsmål som skyld, hevn, toleranse, samvittighet og kollektiv hukommelse.

Innvendingene mot denne boka er flere. For det første er de to delene veldig forskjellige, både i form og innhold, og i et så massivt verk som dette blir det til tider vanskelig for leseren å holde på sammenhengen. I tillegg forsøker romanen å spenne over for mange ting internt i verket. Jeg haded gjerne sett og lest mer om det metafiksjonelle romanen berører i første del, gjenneom sangtekstene skrevet av Passolini og forskjellene i fortellingene til vennene til Passolini og biografien, samt de refranseverkene som nevnes av de åtte eksekutørene i del 2. Dessuten kunne det, for leserens del, vært klargjort tydeligere beveggrunnene til Passolini for å forsvinne så totalt i bokas første del. Leseren blir tvunget til å adaptere fortellingene til Coco, Pedrito, Catalina og de andre til Passolini, uten at det er overtydelig at det er dette som er den korrekte grunnen til hans forsvinning. Det eneste som peker i denne retningen er Pilars brev som avslutter hele romanen på en glimrende måte.

Dette er en roman som har mange sider, som er godt skrevet (med unntak av en del stygge korrekturfeil!) som fortjener å bli lest av mange. Men den krever mye, og kanskje krever den også minst to gjennomlesninger for å bli forstått på den måten teksten ønsker. Uansett en roman jeg trivdes i, Alvarez skriver godt, og har, ikke minst, mye innsikt og mye å fortelle.

Hmm, men hva er en naiv tekst, og hva er en realistisk tekst? Spørs om vi ikke får problemer allerede i startgropa siden det sikkert vil være uenighet om utgangspunktet? Og "løgn" er jo et svært problematisk ord, særlig i litteratursammenheng! Eksempler kanskje?