Bokelskere.no

Fritt for å være Darth Vader. Nei, jeg ville egentlig bare slenge meg på her for å si til alle som får stjerner av meg, at selv om du skulle få en eller to rett etter at du har gitt meg èn, så betyr ikke dette at jeg gjør dette utelukkende fordi jeg reagerer på smiger, men fordi jeg blir minnet på at det er på tide for meg å dele ut stjerner og. Ofte glemmer jeg det, nemlig.

Siden du må spørre har jeg sikkert ordlagt meg like uklart som jeg fryktet/ alltid gjør, hehe, men ja, det er akkurat det jeg mener, et større normativt preg.

For å utbrodere, eller rettere sagt forenkle: Min krangel med litteraturkritikerne skyldes nok at det for meg virker som om disse, oftere enn kritikere av andre kunstformer, anser seg for å være berettiget til å begi seg ut på synsing om hva forfatteren gjorde "feil", hva han eller hun kunne gjort annerledes. Etter min mening bør god kritikk aldri inneholde slikt tull.

Morsomt at du nevner Duras, som en kuriositet kan jeg nevne at den franske regissøren Alain Resnais' to kanskje best kjente filmer, Hiroshima mon amour og Last Year in Marienbad, har, som du kanskje vet, manus skrevet av henholdsvis Duras og Robbe-Grillet. Førstnevnte en av mine favorittfilmer, sistnevnte en kjølig affære som ikke begeistret meg. Forøvrig har begge to laget filmer selv (Robbe-Grillets filmer er dog, etter hans eget ønske, nesten umulige å få tak i).

Tid har jeg, men ikke nok kunnskap. Dette gjelder nok først og fremst den jevne litteraturkritiker og anmelder, som jeg til tider føler henger fast i gamle konvensjoner og forestillinger om hva som definerer god litteratur. Klare oppfatninger om hvordan struktur og språk ideelt sett skal være bygget opp. Nå er dette helt sikkert ideer som har slått rot av en grunn, men om det er naturgitte grunner, altså at det dypest sett er slik at noe tiltaler oss mer enn noe annet, eller om det har "blitt slik", det kan man jo diskutere i det vide og det brede. Arv vs miljø all over again.

Uansett, om litteraturkritikken ikke henger med på utviklingen og eksperimenteringen, så kan den bidra til å konsolidere det gamle og vante, og det synes jeg er litt kjedelig. Uten å ha lest veldig mye litteraturkritikk, så virker det for meg som om kritikere av andre kunstformer er mer bevisste på seg selv så vel som kontekst. Men dette er enormt vanskelig, og det er uvilsomt litteraturkritikere som har andre innfallsvinkler. Spørsmålet er om det er disse som har innflytelse i forhold til det å sørge for at litteraturen utvikler seg, eller om det er dagbladet-anmelderen og salget som er avgjørende for hvorvidt kunstformen opplever progresjon eller ei.

Dette ER vanskelig, og jeg har ikke peiling, har ingen mulighet til å analysere dette på en konstruktiv måte, det er nesten slik at det simpelthen er "hjertet" som forteller meg dette.

Sjekk ut mubi.com eller criticker.com

Leste en lignende passasje i Odelsjenta, bind 3, som dumpet ned i postkassa forrige uke. Nei, hadde jeg vært Olve nå ville jeg ganske enkelt sagt "Touchè".

Har vært borti han ja! Ikke helt min greie, litt kjølig, men skjønner fascinasjonen. Vet ikke om du nevnte ham på grunn av det jeg sa om postmodernismen og litteratur, men det jeg prøvde å få frem var jo nettopp hvordan nye uttrykk tidvis har blomstret opp i litteraturen, mens litteraturkritikk for meg synes å være litt på stedet hvil. Det kan jo kanskje virke regressivt på litteraturens utvikling. But I am but a lekmann, pay no attention to my musings.

Men det er mange uavhengige filmskapere som bruker det digitale formatet til noe personlig og spennende. Men det er mulig du først og fremst snakker om CGI nå, og ikke det digitale videoformatet, slik jeg antok. I så fall kan jeg si meg enig, men det er -igjen- smak ;)

Godard has gone digital, forøvrig. Jeg er av den oppfatning at mannen har laget sine beste verker de siste ti årene.

Miniserien basert på boka, med blant andre Jeremy Irons og Brian Cox, får du for tiden til 59 kr hos Platekompaniet, om det skulle være av interesse! http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/Longitude/?id=N7779

Spennende dette, absolutt. Jeg mener bestemt å kunne glede meg over bøker som støter meg. Vel, "glede" er muligens feil ord, hehe, men i hvert fall dra nytte av, finne verdi i. Er man nysgjerrig nok, kan man lære noe av alt, har jeg bestandig sagt.

Når det gjelder Card så virker det for meg som et klassisk eksempel på at man har tillagt et verk alskens budskap og meninger uten at disse nødvendigvis eksisterte i hodet på mannen eller kvinnen bak. Som jeg mener Beckett svarte da han ble spurt om Godot egentlig var et presudonym for God, altså Gud: "Da ville jeg kalt ham Gud". Nå er jeg motstander av å snakke om overfortolkning, men i blant tar det helt av, og tolkninger blir gjenstand for vekselvirkninger som forsterker hverandre og driver dem ut i det absurde.

Men for all del, finner man verdi i hans verk, pasifist-budskap som tiltaler en selv om dette ikke nødvendigvis var skaperens intensjon å fremme, så synes jeg dette kan og bør få være løsrevet fra mannen bak. Jeg vil nødig slutte å høre på Wagner eller lese Hamsun fordi jeg ikke deler deres synspunkter.

Og i tilfellet Hamsun: Man har jo etter hvert sett flere vitere som mener å ha funnet dype spor av Hamsuns ideologiske overbevisning (jeg nøler med å kalle det dèt, for meg virker det som Hamsuns lefling med nazismen mer enn noe annet skyldtes hans motstand mot moderniteten) i hans bøker, men jeg undres på om dette ville vært synlig dersom Hamsun hadde dødd i 1920.

Kontekst er alltid med i opplevelsen av et verk, det er vanskelig å frigjøre lesningen fra den hvis man kjenner til eksempelvis forfatterens personlige historie og overbevisning, men i blant mener jeg det kan være lurt å forsøke. Mennesker har mange lag, kanskje har forfatteren sluppet til et i sine bøker, som han ellers ikke klarte å brette ut.

Noen vil påstå at filmen som medium var renere uten dialog og at lyd har gjort at opplevelsen av film i overdrevet grad har blitt avhengig av dens innhold i stedet for dens visuelle uttrykk, som jo kan sies å være kjernen. Så må man også huske på at selv stumfilmene alltid var tenkt å skulle vises med musikk. Og det digitale formatet velges av flere regissører også av kunstneriske hensyn, dersom det passer deres visjon bedre. Noen kunstnerisk forenkling er det i hvert fall automatisk ikke, selv om det selvsagt gjør det enklere å lage film, men i manges øyne er dette en god ting, da nåløyet for å få tildelt midler er trangt i denne bransjen.

Skitt au, sign me up!

Hehe. Men jeg skjønner ikke helt hva vi skal frem til. Er det i det hele tatt mulig for en forfatter å skrive innsiktsfullt om noe som bryter radikalt med hvordan han eller hun fører livet sitt? Jeg ser for meg at et slik forsøk må resultere i fiasko. Men du tenker kanskje i den retningen at man etter å ha lest en bok tenker "oi, hvem hadde trodd at det fyllesvinet (eventuelt streitingen) kunne skrive dette". Litt som når man på byen havner i en filosofisk diskusjon med en forfyllet gammel fyr man så tafse på rumpa til ei jente ti minutter tidligere? I så fall vil jeg uansett ha vanskelig for å svare, jeg blir jo ikke overrasket over noe lenger. Alle er i stand til alt, hehe.

Jeg håper for guds skyld at noen har bedre bidrag å komme med enn dette, og skal selv gruble på det, selv om jeg har ca null kjennskap til de store forfatteres privatliv.

For å si det på en annen måte: Forsøker jeg å overbevise en person om at denne bør lese en bestemt bok eller se en film jeg er begeistret for, og første spørsmål som fyres av i min retning er "tja, hvilken sjanger?", ja, da blir jeg lettere oppgitt og trekker et dypt, dypt sukk. Aller helst skulle jeg da sagt "Ok, så du vil jeg skal gi deg en klar formening om hvilke rammer dette verket opererer innenfor, slik at du kan danne deg en forestilling om det som ikke bare vil kunne påvirke opplevelsen, men også potensielt gjøre deg skuffet fordi den ikke levde opp til disse forventningene?"

Selvsagt er jeg i stedet høflig og forsøker på en fin måte å si at "sjanger er faktisk ikke så viktig, i denne boka/filmen er det snarere slik at blablablabla".

Tja, du kan jo bare se på profilen min. De fleste er nok skjønnlitterære verk, men jeg er ikke så glad i sjangertro bøker som forholder seg til helt bestemte regler for den gitte sjangeren, det være seg krim eller fantasy eller hva de måtte være, og skulle disse ha kvaliteter som gjør at de beveger seg utenfor sitt territorium vil jeg automatisk nøle med å kalle dem for nettopp krim eller fantasy, hehe. Dette fordi jeg synes det blir reduksjonistisk å omtale noe som er en god bok, punktum, for en god fantasybok, eller en god krimbok. Slike kategoriseringer vekker konnotasjoner som kan frata verket verdi, eller i verste fall gjøre at leseren mister av syne elementer ved det pga forutinntatthet. Og drama, klassikere, "dype bøker" - dette kan jo være hva som helst. Synes dette i bunn og grunn er en vanskelig og for meg personlig lite fruktbar øvelse som jeg helst holder meg unna ;-) Ikke at det skal tas på noen måte enn at det ganske enkelt er slik hjernen min fungerer, hehe. Jeg ser hvorfor det kan være greit å ha disse båsene.

Jeg tenker aldri i sjangre, og de bøkene jeg liker best vil nok ofte være av den typen mange vil kalle sjangeroverskridende.

Jeg leser fordi jeg forsøker å samle det mylderet av personligheter, den stjernehimmelen av muligheter som finnes i mitt sinn, til noe jeg kan oppleve som et forent og harmonisk menneske. Jeg tror ikke det er mulig, men det er like fullt spennende og lærerikt å forsøke. Underveis kan man også håpe at man vil lære noe om andre mennesker.

"Hvis folk føler seg "naglet" fordi de blir møtt med gode motargumenter"

Jeg fant dette veldig morsomt når det kom fra deg, haha. Å bli naglet: Å bli satt på plass av brukeren Nagel. Også opphavet til den engelske frasen: "You've been nagled".

Jeg bare slenger meg på halen som har vokst seg lang nedover siden her og som fører til en massiv jobb med rullehjulet for alle som tør å ta turen innom denne tråden nå. Man blir litt overveldet av alle bidrag her, på grunn av dybde så vel som av mengde.

Vil bare si at selv om jeg har spilt litt djevelens advokat her, og vel kan virke å være den reneste nihilist som avfeier det meste, så er dette mest på grunn av at jeg mener meningsdannelse også bør problematiseres. Kanonisering er vel og bra, og jeg mener jo også at det er noe som bør føres videre, at det bør og skal gå an å finne frem til noe som har særlig verdi for menneskeheten og våre etterkommere. Det er denne prosessen jeg mener man kan og bør diskutere, særlig i en tid hvor informasjonsmengden ikke nødvendigvis gjør oss mer klarsynte, men snarere kan virke villedende.

Kunsten er i stadig endring, og jeg har personlig alltid betraktet kunst som noe originalt, noe som representerer en utfordring, enten det er mot form og uttrykk, eller mot samfunnets eksisterende normer. Kunsten er vågal, blir ofte misforstått av sin samtid, og den er ofte et uttrykk for autoritetskritikk eller i det minste et oppgjør med det bestående. Selve drivkraften. Om kunsten ikke er vågal, om den følger gamle mønstre, så blir den en del av (masse)kulturen, en kopi, ikke kunst. Spørsmålet mitt er om kanonisering kanskje er en øvelse som henger fast i gamle konvensjoner, om det på sett og vis ikke er noe konservativt over det hele, som meget vel kan skyldes at ingen ting er vanskeligere å forstå enn vår egen samtid, og kanskje har også det faktum at eldre generasjoner gjerne sitter på definisjonsmakten noe av "skylden". Her er jeg litt inne på Nagels poeng, at kunsten må tas tilbake, jeg mener ikke nødvendigvis at den må være folkelig, min definisjon av kunst tillater nærmest ikke det, men at den ikke kan være noe inngrodd og konstant.

Med den overveldende mengden litteratur, for å ta den kunstformen, som er tilgjengelig i dag, kan vi da risikere å miste av syne de verkene som best setter fingeren på den regjerende tidsånden, vil disse kunne bli oversett slik at vi om 100 år har kanonisert bøker som i bunn og grunn ikke skiller seg så mye fra de som vi i dag har gjort til en del av verdensarven? Det ville i så fall vært et slag mot fremskrittet.

Jeg ser poenget ditt, Enna, og jeg er langt på vei enig. Jeg er også metta av å lese side opp og side ned om alle Knausgårds bekjentskaper, familie og venner som skal uttale seg om realitetene og sannheten i bøkene. Det er vel heller ikke det mest givende å lese intervjuer med Knausgård selv, til det er det for lite subatns i det som blir trukket fram. Og det var derfor jeg syntes femmeren var så deilig å lese, fo her fikk vi nettopp den gode historien. Jeg har blitt fascinert og interessert av det essayistiske i de tidligere bøkene, særlig i nummer en og tre, men i femmeren er han tilbake til historiefortellingen, som han gjør bedre enn mange andre, slik vi husker det fra En tid for alt. Dessuten viser han at han klarer å binde sammen bøkene, særlig gjenom det mangesidige jeget som belyses forskjellg fra tekst til tekst. Men skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, så tror jeg ikke jeg hadde hatt den samme gleden av å lese alle seks bøkene etetr hverandre uten stopp/pause. Så kanskje er jeg tatt av hypen jeg også, men på en positiv måte. Jeg gleder meg til de nye bindene kommer ut hele tiden