Bokelskere.no

Burde være flust av idealister her på bruket, de tror jo gjerne på ordenes makt, på at ideer kan forandre verden og på foranderlighet i det hele tatt. Bort med det bestående! Uten idealisme dør verden, men idealistene har jo nærmest av natur ikke føttene plantet på bakken, og møter gjerne veggen på et eller annet tidspunkt (snakker av erfaring). Som en følge skjønner man kanskje at realisten aldri vil få noe til å spire, at idealisten ønsker seg blomst uten stilk og at Aristoteles hadde rett om den gylne middelvei og alle de gamle flosklene som er faen så sanne. Nye kommer dog alltid til, og vi trenger de. Idealister altså.

Selv som mannevond pessimist har jeg fortsatt en svakhet for disse menneskene hvis drivkrefter jeg ikke lenger forstår. Så på sedvanlig hyklersk vis hyller jeg dem gjerne så lenge ilden brenner.

Edit: "Oj, han må vi la drive på så lenge han orker", med andre ord. Eventuelt med hunkjønnspronomen, selvsagt.

Edit 2: Naturligvis kan man være idealist og slåss for noe jeg ikke støtter. Disse bruker dog gjerne børsa i tillegg til flotte ord og plasseres i mitt hode i en egen kategori. Skjønt, kreasjonister er også idealister i en viss forstand, for å ta ett eksempel. Nei, alt er vanskelig, det må bli svaret. Her og.

Det er en stor diskusjon man skal bevege seg inn i hvis man skal definere Norges beste nålevende forfatter. Jeg er ikke uenig i at Carl Frode Tiller leverer noe av det beste som er skrevet i Norge, og ihvertfall i moderne tid, og det samme kan sies om Knausgård. Prblemet med begge de ovennevnte er forfatterskapet som helhet; det er foreløpis lite i kvantitet. Her skiller Lund seg ut, ved en betydelig produksjon, stort sett på et høyt nivå hele veien. Han roter seg litt bort med Uranophilia (som dog var en god bok) og Inn, hovedsaklig fordi han drøvtygger litt det samme stoffet som har blitt beyst bedre i tidligere verker. på den annen side skriver han samtidig Språk og identitet (pamflett) og De nye norske byene, som er glimrende essays, og som forklarer mye av innholdet i romanene, på samme måte som Om naturen og Forgreininger gjorde det med tidligere verker. Noen sider inn i Straahlbox kan det virke som Lund er tilbake der han er best, og da er jeg, subjektivt, men likevel, enig med Euphoria og Junta her, at Lund er den beste og mest gjennomførte nålevende forfatteren vi har. Men Tiller ligger godt an, tre av bøkene hans, samt dramaet, er meget god litteratur.

Kommenterer i den tråden med flest svar. Jeg fikk ikke mye ut av denne boka, og sett i retrospekt er jeg overrasket over at dette er den samme romanen jeg ofte så folk sitte med på bussen på mine utenlandsturer i fjor, da som "Out Stealing Horses", for øvrig en oversettelse som ikke fanger opp det uhåndgripelige og eggende ved originaltittelen, som er det beste med boka.

Jeg registrerte ikke èn original tanke, og for hver passasje som fungerer er det ti som ikke gjør det, gjerne da i form av eviglange setninger med oppramsing av stedsnavn eller annet trivielt fyllstoff. Petterson tråkker opp gamle stier når han er inderlig, og er sparsom, stram og underkommuniserende bare når han ønsker å holde noe skjult slik at også et par sider til med fyllstoff tolereres av leseren i påvente av nye avsløringer. Selv finner jeg helst glede i setninger, ikke i forventninger. For min del faller denne mellom to eller flere stoler.

Den vil nok kunne passe inn ja, takk! (Legger ikke skjul på at en del av intensjonen med lista er å kunne sanke inn tips om bøker som undertegnede vil ha interesse av å lese) Boka er lagt inn med din beskrivelse.

Hehe, det var ment som en referanse til den gamle fabelen om reven som ikke kunne nå druene i treet og i stedet erklærte at de antagelig var sure uansett. Altså: jeg erklærer at stjernene er noe forbanna tull, fordi jeg ikke får noen. Barnslig som få jeg og vet du. Og angående min hang til det dystre, som du så fint kaller det, så er det som man sa i gamle dager: Det lukter ikke så godt i møkk-kjelleren, men gud så lett man puster når man er oppe igjen. Dette har ingen sagt, og jeg har drukket for meget.

Høyt henger de og sure er de!

Hehe, ytterst spøkefullt ment om trådstarter skulle være i tvil.

Tallenes tale er krystallklar: du blir mindre populær!

Kombinasjonen samlemani og dårlig plass (gulvet er tatt i bruk..) gjør at det etter hvert kan bli vanskelig å holde kontroll på hvilke bøker man faktisk er i besittelse av. Jeg ønsker meg derfor en egen sortering og kategori for bøker man eier. Pr. i dag kan man lage en egen hylle for disse, men da mister man muligheten til å kategorisere bøkene på andre måter. Dette gjelder også bøker på ønskelisten. Jeg ønsker meg f.eks flere bøker jeg allerede har lest en gang, men det er så vidt jeg kan skjønne umulig å markere av for "lest" og samtidig ha boka på en ønskeliste.

Jeg deler ikke nødvendigvis oppfatningen til flere av de her inne som bejaer denne boka. Det er en god stund siden jeg bestemte meg for å lese boka, og da jeg endelig plukket den fram, så ble det en liten nedtur. Den er underfundig, lettlest og relativt morsom i enkelte passasjer, selv om jeg tror jeg hadde humret enda mer om jeg hadde kunnet finsk, og lest den på originalspråket.

Enkelte av karakterene er troverdige, de er sympatiske og deler av historien tro jeg på. Men det blir for enkelt. Jeg forventer enda mer dybde i enkeltkarakterene, et tydeligere depressivt sinnelag hos de som driver historien framover, og dessuten en mer avklart tematikk. Mye av dette mangler hos Paasilinna, desverre. Ideen er god, gjennomføringen svakere.

Enig.

Etter mitt skjønn burde hver bok kun hatt èn eneste tråd tilegnet seg, levende, uforutsigbar, med spark i alle retninger og kryssild, og som resultat av dette fruktbar, spennende og ikke nødvendigvis mindre oversiktlig enn dagens ordning, da det i en tråd jo er lett å svare på enkeltinnlegg.

Ingvar Ambjørnsen har ganske ufortjent, aldri oppnådd noen stor status hos meg som leser. Hovedsaklig tror jeg dette skyldes at han skriver seg inn i samme segmentet som Lars Saabye Christensen, og der når han ikek opp for min del. Derfor var det med skepsis jeg plukket fram Opp Oridongo. Og heldigvis ble jeg positvt overrasket. Ingvar Ambjørnsen skriver godt, han beskriver særlig miljø, men også personer, på en spennende måte, og makter å fortelle leseren noe om mellommenneskelige forhold på et lite sted.

Likevel mangler det noe i denne boka, eller kanskje man skal si at det er for mye. Det kan enkelte steder virke som om Ambjørnsen ikke tør å la sin egen forteling stå alene, og ser seg nødt til å putte inn elementer som leseren ikke har full tilgang til. Nå får vi mye av forklaringene på denne ferden opp Oridongo på de siste femti sdene, men trenger det å være der? Dessuten får vi aldri vite hvem Ulf Vågsvik var før. I utgangspunktet har jeg ingenting imot å måtte jobbe litt med romanene jeg leser, men i denne romanen virker det så unødvendig. Nåtidshistorien kunne stått firn for seg selv, her er det både varht, kjærlighet, bygderealisme og dramatikk, og da trenger vi ikke mer.

Uansett var dete en god roman, som helt klart kan anbefales til julelesing

Kuk i honboreen, og mye annet som er enda bedre og morsommere. Jeg har vært Saabye-fan nesten så lenge jeg kan huske, og Bly rager fortsatt som en av mine absolutte favorittbøker. Til tross for det, så har Saabye også skrevet en av de ytetrst få bøkene jeg har lagt vekk uten å lese ferdig, merkelig nok Halvbroren, og jeg synes det har vært tendenser til at han har famlet også de siste årene. Særlig var Bisettelsen en tung bok å lese, både på grunn av den "personlige" skuffelsen ved at Kim blir revet vekk fra oss, men også fordi han her eksperimenterte mer med formen enn de tidligere, med enkelte unntak, realistiske verkene sine.

Nå kan det vel diskuteres om han med Bernhard Hval og Notto Fipp er tilbake i det realistiske, men miljøet, historien og hendelsene er i det minste realistiske, og det er igjen enkelt og en fryd å lese Saabye. Dette er rett og slett en morsom og god roman, som i tillegg til å fortelle en sår, god historie på en artig måte makter å tematisere vesentlige ting ved det norske og det norske samfunn i første halvdel av 1900-tallet. Når Hval selv sier at "Hvem trenger vel ikke en sjåfør", så er miljøet tydeligere enn i de fleste andre bøker, og de odde menneskene Hval og Notto Fipp blir tydelig distansert fra sine likemenn i verket.

Det skal sies at denne typen oppvekst/samfunnsskildringer er bitt gjort både bedre og grundigere av andre, og av Saabye selv, tidligere, men det forringer ikke leservennligheten i denne boka. Først og fremst er det et oppkome av ideer, sitater, hendelser og mennesker som gjør denne boka god, men det til sammen gjør sitt til at jeg storkoser meg hele veien.

Et lite minus er det at je løper rundt på jobb og roper Kuk i honboreen i tide og utide. Jeg er tilogmed i ferd med å skrike ut niogsytti fitter til tider, men heldigvis er min lapsis lingua enklere å kontrollere enn Hvals.

Jeg tror helt klart vi er grunnleggende enige om at denne boka er god, de hadde den vært nesten uansett, grunnet prosjektet han er i gang med. Men jeg hadde forventet noe mer, og kanskje en noe annerledes bok. Det er noe med kikkeren i deg, og lengselen etter å få vite, som ikke blir tilfredsstilt i denne boka, rett og slett fordi David blir litt borte. Men boka er meget god, og Tiller skriver fantastisk. Jeg geder meg til treeren. Derimot (@ Elisabeth Svanå) er jeg mer usikker på hvor godt stykket om boka blir. Jeg har en dårlig følelse for hvordan det er å dramatisere denen typen stoff, særlig hvordan de skal få fram det psykologiske aspektet ved dem. Jeg så Fuglane på Trøndelag Teater forrige uke, og det fungerer dårligere på scenen enn i bokform. Men det blir spennende, og må sees.

Jeg satt med store forventninger til denne samlingen, etter å ha trivdes med Vente.Blinke, og ha lest Liten knute fra tidligere. I etterkant må jeg innrømme at jeg ikke ble mer interessert i forfatetrskapet til Øyehaugen etter disse novellene, til det er de fo ujevne, men hun har en særegen stil å skrive på, det er bra.

Høydepunktene i samlinga er Liten knute, samt Transcedens. I begge disse novellene klarer hun å løfte tematikken litt vekk fra det iakttagende, og over i noe mer som pirrer vår følelse av å bli bedre mennesker.

Når det er sagt så er det i observasjnene henens av livet og menneskene rundt seg, Øyehaugen virkelig glimter til og er god. Mange av novellene blir underfundige, artige og gode gjennom det blikket som ser personene.

Jeg tror jeg kommer til å lese mer av forfatteren, men håper hun kan nærme seg nivået fra Vente. Binke igjen

Det er en grunn til at flere filosofer har trykket boka til sitt bryst og sagt at den representerer deres ontologiske syn; den er ikke akkurat så lett å få tak på og åpner for vidt forskjellige lesninger. Tolket i det vide og det brede, og selv faller jeg ikke for beskrivelser som "skildring av et paranoid sinn", eller "kritikk av byråkrati og umenneskelige rettssystemer" (er han egentlig paranoid, og hvilket rettssystem har noensinne vært i nærheten av å fungere slik?). Da har jeg i grunn større sans for de som mener at den beskriver opplevelsen av å være jøde i Europa på den tiden Kafka levde. K aksepterer jo velvillig sin prosess uten at det noensinne kommer frem at han har gjort noe, er han født inn i opplevelsen av skyld og mindreverdighet, ganske enkelt i kraft av å være jøde?

Men når alt kommer til alt synes jeg ikke det er så viktig å "se" etter noe, i stedet kan man la seg vikle inn i marerittet og den merkelige tonen, som jeg nærmest opplever som sadistisk, i den forstand at Kafka her virker å skrive om seg selv (dette synes nært ham til tross for å være skrevet ganske upersonlig) og nærmest nyter (det er utvilsomt innslag av sort humor i boka) å skildre sin egen undergang og den uoversiktlige og urettferdige veien dit. Jeg synes det er en helt egenartet, nærmest suggerende stemning i boka. Jeg hater å bruke ordet "stemning" i beskrivelsen av en bok, det er virkelig en billig utvei, men her kommer jeg ikke utenom.

Kafka hadde det ikke så lett med seg selv, utdrag fra en fantasi beskrevet i hans dagbøker følger: "Å bli dratt inn gjennom et vindu i første etasje med rep rundt halsen, for så -blodig og lemlestet- å bli rykket oppover av en som er helt uanfektet og hensynsløs, gjennom tak, møbler vegger og loft til de aller siste, avrevne bitene av meg faller ut av den tomme renneløkken i samme øyeblikk den bryter gjennom taksteinen, før de til slutt finner hvile på taket."

Jeg er ike uenig, RandiA, selv om jeg har storkost meg med alle bøkene fra Knausgård, og leser det også som litteratur. Syntes også artikkelen om Tiller i dag var god, han er tydeligvis mer verbal med journalister enn blant "vanlige" folk, og ordegger seg godt her. Det skumle er selvfølgelig at de røper nesten hovedpoenget i dag da, og det er mye i tråd med Knausgård. Men gled deg, Tiller skriver godt

Forventningene til denne boka har vært høye i flere år nå, etter den fantastiske Innsirkling, som brakte Tiller tilbake til stemningen, karakterene og uhyggen fra debutboka Skråninga. Da boka i tillegg fikk nærmest panegyrisk omtale i avisa, og jeg opplevde Tiller lese et lite utdrag fra Tom Rogers historie på folkebiblioteket i Trondheim, så var det med enorm forventning jeg satt meg ned med boka. Og jeg ble ikke skuffet, i det minste ikke til å begynne med.

Innsirkling 2 er bygd opp likt som eneren, tre personer skriver brev med sine "livhistorier" til David, som angivelig har mistet hukommelsen. Allerede i eneren får vi i det siste brevet et hint om at dette kanskje ikke stemmer, og at David er en løgnhals og godt kan være kapabel til å lyve om et hukommelsestap. Inntrykket av denen David blir ytetrligere bekreftet av Ole, den første brevskriveren, som en periode av livet var Davids stebror. Ole viser kjærlighet og omsorg for David, men klarer ikke å skjule de onde sidene ved Davis, og tendensene han har til alltid å trekke leken litt lenger enn det som er forsvarlig. Dette inntrykket bereftes av brevskriver nummer 2, Tom Roger. Tom Roger er en taterunge bosatt i kommunale leiligheter i Namsos sentrum da David blir kjent med ham. Samemn driver de to, Bendik (en tredje kompis) og bestefaren til Tom Roger med lyssky virksomhet, heleri, stjeling m.m. David virker ikke å være pådriveren i dette trekløveret, men han står heller ikke tilbake for de andre når det kommer til å gjennomføre det de prøver på.

Den siste brevskriveren er Paula, etter eget utsagn Davids mor Berits beste venninne. Hennes brev føres i pennen av en annen pensjonert spilloppmaker, som er åpen om at han også legger inn sine egne tolkninger og minner i tillegg til Paulas i brevene. Paula sietr på opplysninger om David, hans mor og forsvunne far som er oppsiktsvekkende, selv om hun har en mistanke om at David visste dette allerede.

I motsetning til i den første boka er det ikke lenger David som framstår som den mest interessante i denne boka. Han blir mer utydelig, en bikarakter i forhold til de tre andre og deres liv, selv om han naturligvis er rammen for hele fortellingen. Men dette er interesant, også med tanke på at Tiler har bebudet en tredje bok i serien. Boka viser fra ulike sider av Namsos og Otterøya på 80-tallet, og ikke minst viser den oss relasjonene mellom mennesker i et lite samfunn, og de problmenen disse sliter med. Jeg synes ikke detet er noe dårlig grep, bokas motiv er vel så interessant som i den førset, og prosjektet er fortsatt spennende. Vi lurer på hva David driver med, særlig etter å ha lest de siste tredve sidene, der det blir røpet ting vi ikke har hatt mistanke om så langt.

Det som derimot ikke er like bra som i den første, og som for meg framstår litt merkelig, er karakterene som blir presentert her. I den første boka er alle tre personene forskjellige, interessante i seg selv, og tydelige i hvilke deler av Davids lv de belyser. I denen boka blir Ole og Tom Roger veldig like, både i språkføring, oppførsel og tilnærming til David, noe de ikke burde vært med tanke på de grunnleggende ulikhetene dem imellom. Paula blir litt kjedelig, litt stereotyp og hadde det ikke vært for at det gjennom henne vises at David driver med noe annet enn det vi tror hele veien, så kunne ikke Tiller forsvart henes plass som brevskriver. Tillers kriver godt, karakterene er gode, men ikke like gode som i eneren. Dessuten blir alle bipersonene også veldig like. Det er ikke tvil om at dette nok er et trekk ved befolkningen på Otterøya, men i det minste kunne de blit tillagt noe mer differensiert språk til å beskrive seg selv med.

Alt i alt er detet en meget god bok, igjen fra Tiller, men ikke like god som den første. Likefullt er jeg ekstremt nysgjerrig på hva som kommer i den neste boka, for hvordan skal denne historien avsluttes. Jeg lar meg fascinere av prosjektet, det polyfone i teksten og et fantastisk språk som pasesr godt til miljøet karkatrene er oppvokst i.

Haha, herlig historie!

Min er mindre dramatisk, men forrige gang jeg var i Israel og gikk gjennom den ofte fire-fem timer lange sikkerhetssjekken på flyplassen, med fullstendig gjennomgang av hver minste ting i kofferten, så ble jeg til og med spurt om hva slags type bøker jeg hadde med. En av dem var Oscar Wilde's The Picture of Dorian Gray, og jeg tenkte at de spurte bare for å se om jeg viste noen tegn til nervøsitet eller lignende, så når det gjaldt den boka bare svarte jeg kjapt at det var en klassiker fra 1890.

Nå er det jo slik med denne boka, at den inneholder enkelte nedlatende beskrivelser av jøder, og dette hadde jeg i bakhodet da jeg svarte. Som en parentes føler jeg for å nevne hvor påfallende det er at det selv i romanene til de mest opplyste og humanistiske forfattere omkring århundreskiftet 1800-1900 skinner gjennom negative holdninger til jøder. Det sier litt om hvor sterkt jødehatet sto, og er verdt å huske når man ytrer seg om Israels paranoide, paradoksale og diskriminerende politikk i dag, kanskje spesielt for en med stor sympati for den palestinske saken, slik jeg har. Man må aldri se seg blind og utelukkende forsøke å få bekreftet egne synspunkter.

Uansett: Dama sier seg fornøyd, og erklærer at "jeg har uansett ikke noe med det", altså hva slags type bøker det var snakk om. To sekunder senere utbryter hun "men hva handler den om?" Lettere vantro skisserer jeg på overfladisk vis handlingen i romanen og ber om at ordet "jew" ikke dukker opp på en av de sidene hun blar tilfeldig opp. Det gjorde det heldigvis ikke.

Altså ikke en dramatisk eller spesielt kinkig situasjon, for jeg var aldri nervøs, men en morsom historie å ha med seg.

Stilen din er det ikke noe i veien med. Og jeg er åpen for at jeg er en idiot. Men for å nå frem til en idiot må du møte ham på halvveien, i dette tilfellet snakket du et annet språk enn ham. Derfor fikk jeg ikke tak på innholdet. Svada skriver vi alle, det må bare være underforstått, særlig i en slik diskusjon. Jeg beklager om jeg virket krass!