Ingen av mamma sine ord går inn til meg. Pappa sin taushet er det som gjør det.
Jeg kom over den fantastiske boka "501 store forfattere", og den MÅTTE jeg selvsagt ha! Komplette lister med bibliografi på 501 viktige forfattere: gullgruve å lete i! ;-)
Og det fikk også meg til å kjøpe "Forrådt", som jeg egentlig var helt overbevist om at jeg hadde .... Takk for påminnelsen!
Seriøs litteratur er for meg litteratur som står seg - selv når det har gått noen år. Det er ikke alle bøker forunt. Denne litteraturen er nødvendigvis meget godt skrevet, den har relevans utover øyeblikkets underholdning, og problemstillingene som tas opp eller behandles har noe mer universielt over seg enn hva de fleste bestselgere er i nærheten av å kunne by på.
Det er da jeg sier: fjern alle fordommene og la det stå til! Aksel Hennie ER helt fantastisk som "Sult"´s jeg-person!
Supert! Supert! Og jeg som nettopp har oppdaget at det går an å sortere kommentarer under et hovedinnlegg etter nyeste innlegg ... Det har sikkert vært der en stund uten at jeg har sett det. ;-)
Absolutt alle er så til de grader begeistret for denne boka at det vel ikke er noen vei utenom å gå til anskaffelse av den ... ? ;-)
Veldig bra! Dette har jeg ventet på! ;-)
Det er vel nettopp dine kunnskaper som gjør deg skeptisk til overromantiserende litteratur, vil jeg tro? ;-) Jeg er redd for at de fleste trenger å få så sterkt materiale som f.eks. ligger i Midt-Østen-problematikken, innpakket i litt romantikk m.v. Heldigvis skrives det mye forskjellig - også om Afghanistan-problematikken. Og selv om det er bestselgerne som (naturlig nok) ligger i teten når det gjelder å formidle (ja kall det gjerne klisjefylte) historier, så tror jeg dette er en del av selve prosessen. Alle kommer ikke til å gå videre til tyngre litteratur, men mange gjør faktisk det. Og da synes jeg hensikten er oppnådd!
For øvrig skrives det ikke bare bøker om små fliker av det som foregår i disse landene. Det lages også interessante filmer! Og hver av disse - bøker som filmer - viser en ny flik av landenes historie og kultur. Så får det heller være at noen er litt too much av det ene eller det andre. Jeg er mye mer opptatt av at folk faktisk leser! ;-)Og jeg tror at dette vil tenne nysgjerrigheten hos mange til å gå videre.
Det er bare tre år siden sist jeg leste denne boka - eller rettere: hørte den som lydbok. Den gangen tenkte jeg "hvilken fryd det ville være å høre en mer moderne innlesing av boka!" Og knapt hadde jeg tenkt tanken, før jeg fikk nyss i at Aksel Hennie hadde lest den inn på nytt (etter oppdrag fra Lydbokforlaget).
Jeg har allerede omtalt den forrige lydboka ovenfor, og nøyer meg derfor med å vise til denne. Mens jeg forrige gang fant boka litt kjedelig i perioder, var dette fullstendig eliminert bort i denne utgaven med Aksel Hennie. Med stor innlevelse gikk han opp i rollen som den stolte jeg-personen som går rundt og sulter i Kristiania, og som ikke vil falle så dypt å be noen om hjelp. Enkelte passasjer var så godt innlest at jeg hørte dem om igjen flere ganger.
Med en spilletid på 5 t og 37 min. skulle det faktisk være overkommelig for hvem som helst å komme gjennom denne boka! Det anbefales på det varmeste!
Terningkast fem!
Jeg er veldig langt på vei enig med deg, Strindin! Det er mye bruk av klisjeer i denne boka. Samtidig synes jeg ikke man kan underslå at det er en sterk historie som fortelles og at dette gjør at boka er viktig. Jeg skulle selvsagt også ønske at det kom sterkere skriveføre som kunne formidle Palestinas lidelser på en mer litterær måte.
Jeg har skjønt at du har mer kunnskaper om denne delen av historien enn de aller, aller fleste, og de færreste (av oss) er på ditt nivå. Vi andre begynner derfor på et annet nivå enn deg, og vil forhåpentligvis jobbe oss oppover hva gjelder å tilegne oss mer dybdekunnskaper. ;-) Jeg har for øvrig lest "verre" ting enn dette.
Jeg håper ikke at folk lar være å lese denne boka selv om den litterært sett er svakere enn ønskelig. Jeg ble i alle fall grepet av historien, men falt nok litt av på slutten da dokumentarstilen overtok (dvs. den delen du opplevde som sterkest). Tatt i betraktning alle de bøkene som er skrevet om jødenes lidelser, synes jeg det er viktig med balanse i mitt lese-regnskap. Og jeg endret faktisk ikke rent få oppfatninger og holdninger etter å ha lest denne boka.
Jeg kjøpte denne boka nylig på Ark til 69 kroner. (Den er fremdeles å få på salg der, men det synger nok på siste verset av opplaget ...)
Jeg hadde aldri hørt noe om forfatteren før jeg kom over denne diskusjonstråden ved en tilfeldighet, og ble nysgjerrig. Og da var det dobbelt flaks at den atpåtil var på salg!
Tittelen på boka ga meg assosiasjoner til Ivo Andrics fantastiske "Broen over Drina".
Nå gleder jeg meg i alle fall VELDIG til jeg kan klare å få lirket denne boka inn i leseprogrammet mitt utover våren!
Den finnes på Ark til 69 kroner for tiden.
;-) "Bikubesong" er en av de aller, aller beste novellesamlingene jeg noen gang har lest! Og da jeg kom over den veldig, veldig tykke "Noveller i samling", MÅTTE jeg ta den med hjem! Jeg følte at jeg hadde fått tak i en skatt!
Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.
Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.
Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.
Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.
Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.
Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks.
Frode Grytten må med på denne listen! Han er en av de flotteste, norske novellistene jeg vet om! "Noveller i samling" av ham er et must i et bokelskerhjem!
Jeg er nettopp ferdig med denne boka - og du godeste FOR en bok! Her er en omtale jeg har laget:
Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.
Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.
Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".
Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:
" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det. - Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."
"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.
Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.
Terningkast fem.
Kjempebra! Dette nettstedet blir bare bedre og bedre!!!!
"Okei. Jeg sa det føles som om det egentlig ikke har skjedd noe. Og så har du denne plakaten som er fra den gang Øst-Tyskland fremdeles fants - og det var jo en stor greie, ikke sant? Muren falt, det forandet hele verden, nå kommer vi ikke til å bli utryddet i en kjernefysisk katastrofe likevel. Men det føltes ikke som om noe skjedde - ikke med meg. Det føles som om jeg på en måte er immun mot hendelser. Det virker ikke alltid som om det skjer noe, selv om det faktisk gjør det.
Jeg ropte så høyt jeg kunne: "Alt tar lenger tid enn du tror!"
"Ikke livet," hørte jeg ham grynte.