Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren!

Nei, jeg klarte det ikke. ;-) Jeg håper jeg skal rekke å lese ut boka OG omtale den i løpet av påsken. Mitt foreløpige inntrykk er meget bra!

Den morsomste av Hamsuns bøker?

Oliver Andersen reiser til sjøs og kommer hjem som en krøpling etter en arbeidsulykke ombord på konsul Johnsens båt Fia. Akkurat hvor skadet han er får vi ikke vite før helt på slutten, men det "alle" vet er at han har måttet amputere det ene beinet helt opp til hofta. Hans trolovede Petra står ham imidlertid bi, og de to gifter seg. Som en slags avlat overfor Oliver, gir konsul Johnsen - først omtalt som "Johnsen på Brygga" og etter hvert som "dobbeltkonsulen" - ham arbeid som bestyrer av hans pakkhus. For noen arbeidskar er jo ikke Oliver lenger, og dette var lenge før yrkesskadetrygd ble en rettighet for folk.

Etter hvert føder Petra det ene barnet etter det andre. Det underlige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste på stedet som har brune øyne, er dobbeltkonsulen ...

Det viser seg at Oliver og Petras eldste sønn Frank har et særdeles godt hode og med særskilte evner til å tilegne seg språk. Doktoren på stedet klarer å få dobbeltkonsulen til å sponse en utdannelse for Frank, som velger å studere filologi. Folket i bygda kan ikke skjønne hva han skal med all grammatikken og kunnskaper bl.a. innen latin, og at han ikke i stedet vil bli prest. Broren Abel er noe enklere utrustet, og blir hjemme i bygda. Abels øyne har falt på Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er kun optatt av sin kunst, og elsker slett ikke Abel. Senere skal det vise seg at det er flere ting enn hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom de to.

Vi følger livet i den lille bygda, der alle helst vil være noe finere og bedre enn det de er. Tilhørighet til egen stand voktes, og man må for all del ikke menge seg med noen under egen stand. Alt er sentrert rundt dobbelkonsul Johnsens krambu.

Sjelden har jeg lest en morsommere bok av Hamsun enn denne. Underveis holdt jeg på å le meg fillete, for Hamsun gjør narr av alt og alle. Det meste i bygda styres gjennom rykter og snakk - derav tittelen "Konene ved vannposten", som et uttrykk for hvor ryktene ble skapt. Den som mest av alt får gjennomgå, er Oliver, en mann som på grunn av sin manglende manndom gjør alt som står i sin makt for å vinne tilbake sin verdighet, ikke bare som mann, men også som menneske. Hvordan han f.eks fortrenger at han umulig kan være far til barna kona føder ham ... I stedet for å ta dette inn over seg, skryter og praler han rundt, og fremstår som direkte latterlig i sine omgivelser. Men så lenge det kun er kona Petra som kjenner den hele og fulle sannhet, er det i grunnen lite som kan true hans verdighet. Det hele er glitrende beskrevet av Hamsun, som her virkelig overgår seg selv som en ironiens og komikkens mester.

De som synes at Hamsun er tung, bør virkelig prøve seg på denne boka! Nils Johnson er min yndlings-Hamsun-oppleser nr. 1! Jeg foretrekker å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv. Terningkast seks til Nils Johnson og terningkast fem til selve boka!

Jeg er helt enig med deg! Veldig flott bok! Her er min bokomtale:

Verden vil bedras

Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.

Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.

Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?

Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?

"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)

Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater:

"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220)

Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom.

Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.

Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!

Takk, og jeg sier det samme! God påske! Og så er jeg spent på hva du kommer til å synes om "Noen som kjenner mitt navn"! Heldigvis for disse forfatterne at vi lesere er like forskjellige som dem! Det som går hjem hos en leser, trenger ikke å gå hjem hos en annen leser - og vise versa ... ;-)

Jeg har tenkt mye på hva det var med disse bøkene som gjorde at jeg likte "Noen som kjenner mitt navn" så mye bedre enn "Øya under havet". Jeg fant historien i den første boka mye mer personlig og nær, mens det ble for mye distanse i Allendes "Øya under havet" (hun gapte over for mye etter min mening) - i tillegg til de språklige aspektene. For det ER mye klisjeer i "Øya under havet"! (Det synes i alle fall jeg.) Sånn sett foretrekker jeg heller det enkle språket i "Noen som kjenner mitt navn".

Jeg og .... ;-)

Det var riktig oppfattet! ;-)

Jeg tenker at "de andre" - de kvinnene som hadde andre (les: dårlige) hensikter - jammen har fått nok oppmerksomhet i historiebøkene (les: massiv fordømmelse). Det er kvinnene som faktisk elsket de "feile" mennene, som ikke har fått noen oppreisning - og det er dette som er målet med boka. Å nyansere bildet ...

Problemet er at alle ble tatt over samme kam uansett hvilke hensikter de hadde - og DENNE boka forsvarer dem som "bare" forelsket seg i "feil" menn ...

Uten å ta stilling til moralen i boka, synes jeg "Tilværelsens uutholdelige letthet" er en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Jeg var Milan Kundera-fan så det holdt mens jeg var i 20-årene. Det begynner å bli atskillige år siden, og jeg burde sikkert ha lest noen av bøkene om igjen for å sjekke etter om jeg fremdeles er enig med meg selv. Jeg husker i alle fall at jeg tenkte at det handlet om stor litteratur. Kundera og Dostojevskij - deres forskjeller til tross - gikk liksom hånd i hånd i lesningen min en periode.

Jeg må ikke like personene i en bok jeg leser, og heller ikke stå for moralen for å kunne trykke den til mitt bryst. Noen av de bøkene jeg har likt best i mitt liv tror jeg handler om nokså usympatiske personer. Og ulykkelige mennesker. Det er som på film: de mest spennende rollene er ikke helterollene, men "skurkerollene". Det er der man kan bli vitne til karakterskuespilleri på høyt nivå. Det samme synes jeg om litteratur - kanskje fordi et splittet sinn gir mer interessant stoff enn en lykkelig sjel kan gi?

For øvrig tror jeg at man bør ha lest mer enn bare "Tilværelsens uutholdelige letthet" for å forstå Kunderas litteratur. Og selve tittelen angir på mange måter spenningen i boka - det uutholdelige som ligger i å ta for lett på ting (utroskap for eksempel) - og kontrasten til alt det alvorlige som er bakteppet i boka (russernes invasjon av Praha, flukten etc.)

Filmen "Tilværelsens uutholdelige letthet" med Lena Olin, Daniel Day-Lewis og Juliette Binoche i hovedrollene, har jeg sett noen ganger, og jeg anser den som stor kunst!

Hmmmm .... Jeg fristes til å være med på dette - under den klare forutsetning at dette kan foregå over litt tid. Jeg har hatt boka stående ulest i mine bokhyller i årevis - som en skamplett nærmest ... Og lenge har jeg tenkt at enten må jeg få lest den, eller så må jeg sørge for at den får et annet godt hjem. Denne kvasitilværelsen som boka befinner seg i, går ikke lenger ... ;-)

Om kjærlighet på tvers av landegrenser

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

Klar .... ferdig .... GÅ! ;-)

Ja, er det ikke rart hvor forskjellige vi lesere er!? "Noen som kjenner mitt navn" krøp under huden på meg, mens Isabel Allendes språk kom i veien for min opplevelse av "Øya under havet" - selv om jeg absolutt koste meg med historien. ;-)

Jeg antar at "system-naziene" river av seg håret i fortvilelse over alt rotet vi har skapt ... ;-)

Vår oppfattelse av ulike bøker er selvsagt veldig subjektiv og avhengig av flere faktorer enn vi selv har oversikt over eller er oss selv bevisst.

Kanskje hadde jeg altfor høye forventninger til denne boka? Og kanskje ville jeg hatt en bedre opplevelse av den dersom jeg hadde lest den "på ordentlig" og ikke som lydbok med den for meg ikke optimale oppleseren Hedda Munthe?

Det er mye god litteratur ute og går hvor man ikke nødvendigvis kommer inn under huden på persongalleriet (dette er i seg selv ikke nødvendigvis avgjørende for om jeg synes en bok er god eller dårlig - eller middels for den saks skyld). I akkurat "Øya under havet" følte jeg imidlertid at jeg som leser ble snytt for noe vesentlig på akkurat dette punktet fordi vi jo følger Tété så tett - samtidig som jeg aldri følte at jeg ble ordentlig kjent med henne. I annen litteratur som rangerer høyere (slik jeg ser det), opplever jeg gjerne at de litterære kvalitetene, det språklige, kan bære hele boka. Og det på tross av - eller like gjerne på grunn av - at personene betraktes på armelengs avstand.

Det jeg like fullt opplevde som bokas svakhet var det rent språklige. Allende spiller litt for lite på et variert utvalg av adjektiver. Det blir mye godt de samme som overforbrukes om igjen og om igjen. For meg forflatet dette inntrykket av boka. Jeg fikk nærmest litt dejavu til en annen bok jeg har lest av henne, og som var beregnet for barn - "De ville guders by" - hvor ordet "magisk" ble brukt så mange ganger at det ødela hele min opplevelse av boka. For øvrig ble personskildringene for endimmensjonale. De svarte/fargede er gjennomgående gode - de hvite, menn som kvinner, gjennomgående utstyrt med dårlige personlige egenskaper. Var det f.eks en eneste hvit kvinne som ble beskrevet i positive vendinger?

For øvrig er jeg helt enig med deg i at det var spennende å lese om Hahitis bakgrunn. Jeg kjente ikke til detaljene fra før av, og lærte mye om dette ved å lese denne boka.

Ja!

Da har jeg skrevet en omtale av "Øya under havet"! ;-) Jeg tar gjerne en diskusjon!

Jeg er enig med deg: "Noen som kjenner mitt navn" var bedre! Jeg har laget en bokomtale av "Øya under havet":

Skuffende - ikke akkurat magisk

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...