Bokelskere.no

Det er godt! ;-) Slike skatter må ikke bli glemt, nemlig! Og ved å legge inn en ny kommentar på boka, håpet jeg at flere skulle bli oppmerksom på den. Det fortjener denne boka i høyeste grad!

Jeg synes det er rart at ikke flere her inne oppgir å ha lest denne boka, som er noe av det ypperste som finnes av islandsk litteratur. ;-)

Jeg har nettopp forlatt et tog i Kina og har fått høre en rystende historie om en far som nettopp har forlatt sin datter. Kona er gravid med et nytt barn og denne gangen håper de at det er en sønn. Etbarnspolitikken tillater dem ikke å beholde datteren og samtidig vente et barn nr. to - og å risikere å måtte tvangsabortere en mulig sønn, er en umulig tanke.

Xinran: "Tapte døtre"

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.

Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.

Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!

Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.

Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest, må man vel si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5!

Jøss! Har du lest den allerede? ;-) Så morsomt at du likte boka! Da kom den virkelig til et bra hjem! He-he ...

Jeg ser du har blitt tipset om samlingen Ambulanse av Johan Harstad lenger ned i tråden, men jeg kan ikke la være å anbefale den jeg også, for den er helt fantastisk! I tillegg kan jeg anbefale novellesamlingene til Judith Hermann ("Sommerhus, senere" og "Bare gjengangere"), Christer Mjåset ("Verdens eldste mann er død", og "En dans der veien slutter") og Lena Niemis "Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket"

Ligger et sted mellom 60 og 70 bøker i året som regel, men hittil i år har det blitt litt færre bøker enn til vanlig (litt over 20). Det kan komme av forskjellige ting, men jeg har heller ikke noe mål om å lese x antall bøker i løpet av et år.

"En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang."

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Garðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "

Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!

Telling av ord? Er ikke det litt sært? Det er vel mye mer spennende å telle antall leste sider?

Jeg ser at du allerede har fått mange gode tips, bl.a. mht. Askildsens noveller.

Jeg vil i første rekke anbefale Alice Munroes beste noveller i utvalg. Her er det mange flotte noveller som i det alt vesentlige handler om kvinneliv (i Canada). Dernest tenker jeg på en spennende norsk debutant - Ingvild H. Rishøi - "La stå!" Virkelig flotte noveller om det å være ung.

Jeg tror for øvrig ikke at noen har nevnt Ingvar Ambjørnsens noveller. Han er veldig mørk, men novellesamlingene "Natt til mørk morgen" og "Delvis til stede" er noen av mine favoritter innenfor novellegenren. Og så må jeg ikke glemme å nevne creme de la creme blant novellistene: Frode Grytten! Hans "Bikubesong" er vel noe av det flotteste som er skrevet i Norge!

Jeg er så enig! Jeg elsket både boka og filmen!

Og du kunne lagt til Dave Eggers bok med den fantastiske tittelen "Et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk". Og dersom du mot formodning ikke skulle ha lest denne boka, har jeg bare en ting å si: Rekommanderes! ;-)

Hm .... det er kanskje ikke så mye magisk realisme i "Norwegian Wood", men like fult: FOR en bok! Synes nå jeg ...