Bokelskere.no

Forfattere skal leses, syns jeg. Men denne helgen så jeg TV-dokumentarer på om Ambjørnsen og Lundell. Og hadde det riktig trivelig. Noen andre som så det og hadde det like "gøy" ? I parantes bemerket; jeg liker begge to! kjenner meg igjen på hvordan de svarer intervjueren, og litt det at det kunne like godt vært meg! Hvis jeg var forfatter, vel å merke!

Fikk en assosiasjon nå. En forfatter ble spurt i en enquete "Hvilke bøker har du på nattbordet?" Og han svarte rett og slett "Jeg har ikke nattbord!" Journalisten ga seg med det. Og selv om jeg ikke har egne barn, så var det ihvertfall tidligere populært å lese Ole Brumm eller Pippi Langstrømpe for de jeg er onkel til. Snart er jeg så gammel at jeg setter vel snart pris på om DE leser for meg!

Bokelskere er et av de få nettsteder der man kan gå inn i ettertid å redigere sine kommentarer. Dette har både fordeler og ulemper. Jeg etterlyser en sporing av endringer i innlegg og kommentarer, for eksempel ved at disse markeres med en farge. Det er dumt hvis man har gitt en stjerne til en kommentar og forfatteren av kommentaren senere går inn og endrer til noe man ikke synes er så fint.

Når det gjelder Knausgård er det et relevant spørsmål du stiller. Prosjektet hans ligger i et slags grenseland. Noen kaller det "selvskriveri". Andre "en selvbiografisk romanserie". Når en forfatter bruker reelle navn på personer som har levd eller lever og hevder i intervjuer at det han skildrer er så tett opp til virkeligheten som han kan erindre, så nærmer han seg det selvbiografiske. Fenomenet Min kamp har vært diskutert her inne i tidligere tråder. Noen synes skrivemåten er spennende og avslørende, andre mener at dette blir ullent, da det blir vanskelig å skille fiksjon fra en etterrettelig skildring av "slik det var". Uansett vil det være biografiske og selvbiografiske elementer i all fiksjon. En forfatter høster jo sitt materiale fra eget og andres liv.

Takk for hyggelige kommentarer og stjernedryss. Håper budskapet når fram på en positiv måte. :)

Takk for tips om Ellory. Trodde først du snakket om James Ellroy, som jeg har vært borti, men ser etter nærmere googling at det ikke er samme mann. :) Og med fare for å gjenta meg selv så er jeg ikke spesielt ute etter det makabre.

Skjønner hva du mener. Det er ikke noen forfattere jeg kjenner som mestrer den gammeldagse sjarmerende stilen med forførende sekretærer og menn som var Menn. Da må du antagelig til andre detektiv-forfattere som skrev på samme tid, for eksempel Raymond Chandler. Jeg er redd at om noen av dagens forfattere skulle ta opp igjen den samme stilen, så ville det virke parodisk.

Krimgenren har nok endret seg litt siden Sherlock Holmes. Men det er en rekke forfattere i dag som tar utgangspunkt i intelligens og vitenskap for å løse kriminalgåter. Det er også mange som er inspirert av Sir Arthur Conan Doyle, særlig ved å la 2 partnere løse gåter. I farten kan jeg komme på Reginald Hills Dalziel (utt. diel) og Pascoe, Larssons Blomkvist og Salander. Det finnes sikkert mange andre.

Du nevner også James Bond, og da er vi over i action-thriller-agent-genren mer enn detektivromanen. Her er jo Jason Bourne en god arvtager. Du vil i det hele tatt finne mye agent-action hos både Robert Ludlum, svenske Jan Guillou, hos Frederic Forsythe og andre av nåtidens agent-bok-forfattere.

Hardy-guttene? Wow. Minner fra barndommen sammen med frøken Detektiv og Bobsey-barna! :) Om det finnes nyere barnebokserier med detektiver vet jeg ikke. Men det gjør det sikkert!

Til slutt nevner du Dashiell Hammet. Det er mange forfattere som skriver i tradisjonen etter ham, og Sam Spade har nok vært et forbilde for en rekke av nåtidens krimhelter. Jeg nevner i fleng: Harry Bosch (Connelly), Harry Hole (Nesbø), Varg Veum (Staalesen) og mange flere.

Puh! :)

Mulig jeg var litt uklar. Jeg mente altså ikke at kvinner ikke liker samme litteratur som menn. Det har fremkommet i tråden her at mange kvinner faktisk foretrekker langt tøffere og mer brutal krim enn det jeg gjør.

Min betraktning var derfor en digresjon og gjaldt troverdigheten til den typiske krimhelt ala "crime noire", altså den tause, litt alkoholiserte og asosiale detektiv som roter rundt i samfunnets underverden, nærmest som terapi for å slippe å konfronteres med sitt eget grums. Jeg ser denne karakteren lettere for meg som en mann enn en kvinne. Selv om jeg sikkert igjen kan beskyldes for båstenkning.

Mitt inntrykk av den klassiske detektiv-kvinnen er at hun er klartenkt, smart, tøff, men har også et ganske ryddig privatliv, og dersom hun har problemer privat, så har hun noen hun snakker med det om. Hun behøver ikke å bruke sin detektivgjerning som terapi. Jeg har vanskelig for å se for meg den tause, mutte kvinnen som dukker opp fra kloakken med skurken i håndjern.

Ett unntak (og det er solid!) er Larssons skildring av Lisbeth Salander i Millennium-trilogien. Men hun blir likevel mer skildret som et offer enn en som rydder opp. Hun er mer hevngjerrig enn drevet av edle prinsipper om rettferdighet. For igjen er det en mannlig mesterdetektiv Blomquist som rydder opp og sørger for orden i kaoset.

Hvis du nyter ensomhetsfølelsen hos Indridason så vet du litt om hva jeg er ute etter. Og jeg vet at jeg er i overkant kategorisk når jeg ber om mannlige forfattere og mannlige detektiver, et maskulint miljø med tungsinn og mørke bakgater. Vel, men det er nå engang meg. Og nå har jeg fått masse tips. Tusen takk!

En liten digresjon: Jeg har en følelse av at kvinner ikke har så lett for å fokusere på vanskelige oppgaver (som for eksempel å redde verden fra ondskap) hvis de selv er tynget av personlige problemer, mens menn muligens har denne evnen. Jeg ser lettere for meg en mann enn en kvinne som nærmest på trass rydder opp i samfunnets kloakk mens han tier om grumset inne i seg.

Igjen kategoriserer jeg, men dere kloke kvinner her inne: Er jeg helt på jordet?

Hvorfor sette slike krav til seg selv? Med en tvangstanke om å lese 200 sider om dagen er det en stor fare for at du går lei og ender opp med å hate bøker.

Jeg har lest i 40 år. Sannsynligvis i overkant av 1,000 bøker har det blitt, eller et sted mellom 3 og 400,000 sider. I snitt omtrent 20, kanskje 25 sider om dagen. I lange perioder har jeg ikke lest noe som helst. Mye har jeg gått glipp av, men en god del har jeg fått med meg.

Litteratur er en gave. Og hver eneste setning på hver eneste side i hver eneste bok er formulert av noen som ønsket å fortelle deg noe. Derfor synes jeg vi skal ha såpass respekt for forfatterne at vi tar den tiden som trengs til å nyte denne unike gaven.

Det utgis over 5,000 bøker på norsk hvert år. 50,000 titler bare siden år 2001. Vi må bare innse at vi ikke rekker over alt sammen. Vi lever et antall år på jorda og får anledningen til å nyte en liten bit av det andre har skapt, enten det er musikk, billedkunst eller litteratur. Mitt råd til deg: Ta vare på hver enkelt lille opplevelse i stedet for å forsøke å gape over alt på en gang.

Vet ikke om han er nevnt, men Michael Connelly er en av mine favoritter. Foreløpig har han skrevet 17 bøker med hovedpersonen Harry Bosch, en karakter som har inspirert både Nesbø og Horst. Hvis du liker Kellerman og de norske jeg nevnte, er Connelly et must. I tillegg til de 17 bøkene om Harry Bosch, har han skrevet en rekke bøker der andre personer i Bosch-bøkene blir hovedpersoner, blant annet Blood Work, som i 2002 ble filmatisert med Clint Eastwood i hovedrollen. Totalt er det over 20 bøker å kose seg med. De fleste er oversatt til norsk.

Takk, Brit, for hyggelig "brev" og for at du gikk meg litt nærmere i sømmene. Nå er nok ikke boklista mi fullstendig oppdatert, men likevel. Du har sikkert rett. Og jeg er nok en sta gubbe som har tatt beslutninger på vaklende grunnlag. Mo Hayder er notert. Og jeg skal love å gi deg tilbakemelding. God helg til deg også!

Føler behov for å utdype litt. Det er ikke det brutale som fenger. Det er den ensomme manns kamp mot de mørke kreftene i samfunnet, samtidig som han sliter med tungsinn (Indridason), bekymringer og hypokondri (Horst), melankoli og uklar opprinnelse (Connelly), alkoholisme (Nesbø) eller andre mørke krefter i ham selv. Det er i dette kraftfeltet mellom privat og samfunnsmessig mørke at den kriminallitteraturen som jeg liker, fødes. Men det må likevel være lyspunkt. Handlingskraft, tålmodighet og intelligens må føre til at rettferdigheten likevel ruler. Da er jeg med! Skjønner?

Ja, Mære høres spennende ut. Flere har anbefalt ham. Takk, takk. :)

Jepp. Tar selvkritikk. Men sånn er det nå en gang. Gamle gubber er vonde å vende.

God krim bør absolutt være spennende. Utover dette vil du finne like mange meninger som det finnes bokelskere. Ingen fasit her, er jeg redd. Likevel lar jeg meg friste til å føye til at det bør være godt skrevet, dvs. med rytme i språket, uten for mange floskler, med uvante metaforer, gode personskildringer og et godt utviklet plot. Slik kravene er til god litteratur generelt. Jeg synes ikke vi skal stille andre krav til språket i krim enn til språket i annen litteratur.

Jeg har ikke lest noe av Val McDermid. Det jeg har lest om henne tidligere har ikke fristet meg til å ta fatt på bøkene hennes. Det er som sagt noe med meg og kvinne-krim ... :) Dessuten: Blir ikke dette mye vold for voldens skyld? Selv om jeg liker scenarier fra livets skyggeside, er jeg ikke begeistret for eksplisitt vold og tortur. Nesbøs seneste eskapader ble i overkant. Og Harlan Coben har også lett for å male voldsscener utover sidene. Hvis du tar utgangspunkt i Michael Connelly og Jørn Lier Horst så er du ganske tett opptil den typen krim jeg foretrekker. Vil du si at McDermid passer inn i det bildet?