Savner det å legge til originale svenske og danske titler.

Jeg hadde forventet en god leseropplevelse ved å lese Slik skjer det ikke. Det skjedde ikke. Skuffende lesning. Novellesamlingen holdt ikke høyere standard enn slappe ukebladsnoveller.

Finnes på nett også :) http://svtplay.se/t/102834/babel

bokhelgen 45 består av følgende bøker til avlesning: Munken Mikros himmelfart av Rune Johan Andersson og Dyrenes karneval av Marianne Dubuc.

Ha en fortreffelig bokhelg!

Ja, fikk med meg det. Har forøvrig ingen som helst tro på at MK 6 er slutten på hans forfatterskap...

Et godt tilsvar, Rune, selv om du tillegger meg fordommer mot halvstuderte røvere som jeg ikke har. Jeg har stor respekt for Ambjørnsen som forfatter og mener at han som alle andre må få lov til å uttale seg om bøker han har lest. Det blir imidlertid feil for meg når han uttaler at norske forlag generelt satser for mye på dårlig krim. For da blir det ikke lenger synsing. Det blir kritikk av en trend innen litteratur, som jeg mener er dårlig begrunnet. Og det av en person som av de aller fleste vil bli oppfattet som en autoritet, nettopp fordi han selv har skrevet mye god litteratur.

Ja, jeg mener at folk bør ha utdannelse i et fag for å uttale seg med autoritet om faget. Dette gjelder for rørleggere, for matematikere og for litteraturvitere. Hvordan skulle det være hvis noen uten fagutdannelse i fysikk skulle uttale seg om trender innen kvantemekanikk?

Selvsagt kan hvem som helst si hva de mener. Men vi undergraver viktigheten av høyere utdanning innen kulturelle fagområder dersom vi aksepterer at alle har like stor rett til å uttale seg med autoritet om kulturelle trender i landet vårt.

Ambjørnsen er både forfatter og anmelder.

Jeg lurer egentlig på hva som kvalifiserer til å uttale seg kritisk i dagspressen om andres litteratur. Vi gjør jo det her inne på Bokelskere hele tiden. Gjør det oss til anmeldere? Kan noe av det vi skriver her inne bli oppfattet som en faglig vurdering av litteratur? Jeg tror ikke det. Det blir mest synsing og uttalelser om hva man liker og ikke liker, uten at noen påberoper seg retten til å være autoritet på området og dermed være en av dem de fleste lytter til.

Da er det noe annet med dagspressen. En anmeldelse i en dagsavis har tyngde. Den leses av mange. Den kan være med på å danne folks oppfatning av en bok. Derfor bør anmeldere være grundige i sin analyse. Det forventes at det er faglig tyngde bak det de skriver.

La oss derfor se på Ambjørnsens kvalifikasjoner som litteraturkritiker. Ingen tvil om at han er god til å skrive. Det har han bevist gjennom en rekke utgivelser både i Norge og utlandet. Men som litterær fagperson eller kritiker? Vel, 9-årig grunnskole og ett år med typografi på yrkesskolen kvalifiserer neppe til å kalles profesjonell litteraturkritiker.

Skal vi likevel ta hensyn til meningene hans? De sto tross alt på trykk i VG. De siteres på NRK1. Folk lytter til dem som får uttale seg i riksdekkende medier. De oppfattes som autoriteter på området.

Mange forfattere og forlagsfolk har stilt seg kritisk til den profesjonelle anmelderstanden. Særlig de kritikerne som selv skriver bøker og sånn sett kan anklages for å plassere seg i det beryktede glasshuset.

Jeg savner en grundig og balansert kritikk av nyere litteratur i vår dagspresse. Det blir ofte spekulative uttalelser som "norsk litteratur er på vei nedover" eller "forlagene er ukritiske i sine utgivelser" i stedet for å gå inn i hver enkelt bok og - på et faglig grunnlag - å finne positive og negative sider ved utgivelsen. Det blir mye synsing, mange høye bølger i grunt vann og i verste fall kameraderi og beundring av de som er med i "det gode selskap", mens ukjente nykommere kan kveles i fødselen.

Jeg synes bestemt at norske litteraturkritikere burde rette et minst like kritisk blikk på seg selv og sin rolle, som på forfatter og forlagenes utgivelsespolitikk.

Det blir nemlig ofte akkurat som du skriver, Marit, at anmelderne gir ris så vel som ros når de finner det passende. Her inne synes jeg det er helt greit. At vi skriver akkurat det som passer oss. Men jeg synes vi skal stille høyere krav til dem som skriver om bøker i pressen.

Jippi og dessverre! Ferdig og absolutt helt uferdig med Venstre vinge. Etterordet foreslår å lese Etterord først, og det er kanskje ikke så dumt. Og ha gjerne PC eller leksikon innen lesevidde. Kroppen er bestilt. Både gleder meg og gruer.

Roy Jacobsen passer for alle aldre. Hans historiske romaner, særlig fra nyere tid, burde være stoff for farmødre å kjenne seg igjen i. Ellers har jeg god erfaring med farmødre og krim. De liker spenning og action! :)

Takk for informasjonen! Er litt dårlig på å finne ut sånt selv :)

Språklig leken, men forholder seg til en verden som ikke er min. Jeg innser at noe er jeg blitt for gammel til, og kjenner at egentlig er jeg ganske så glad for akkurat det.Det blir urettferdig med terningkast fra meg, men terning skal jeg kaste, det er et prinsipp jeg har. To, pluss et ekstra for omslaget.

Aha - men da burde det gå an å fikse. For å få fram kode trykker man "Lag kode", så dukker det opp kode under.

Hvis dette ikke dukker opp hos deg, så er det noe galt et sted! :-)

Høyst usannsynlig kjernehistorie, selv om en legger godviljen til. Periodevis spennende og medrivende, men pga veldig sprikende og lite troverdige karakterer og den nevnte syltynne historia datt jeg ut gang på gang. Ikke bra, dessverre. (Hørt som lydbok på svensk. Kjøpt gjennom load2hear.se)

Jeg får det ikke til :( hva må jeg gjøre??

Sannsynligvis er dette ikke din feil; det er rett og slett ikke alle blogger som lar deg vise dynamisk innhold fra slike widgets. (Av sikkerhetshensyn)

Blogspot lar deg gjøre det, samt blogg.no.

Jeg mener i alle fall at man på en måte ser forfatteren selv i det forfatteren skriver. Synes det blir veldig kaldt å si at forfatteren bare gjør jobben sin. Selvfølgelig er ikke romanene et speilbilde av forfatteren selv, men å si at det ikke finnes mye av en forfatter i det han skriver, synes jeg ikke blir riktig. Det er jo en grunn til at man skriver det man skriver. Hvor kommer det som blir skrevet fra? Skal man ikke til syvende og sist stå for det på et eller annet vis?

Jeg har selv en favorittforfatter jeg har blitt veldig glad i som privatperson også. Jeg sier ikke at han er det han skriver, men han er i alle fall et menneske med samme kraft som sine bøker. Og nettopp fordi han tar pusten fra meg med det han skriver og den han er, kan jeg være sikker på at han er en jeg har lyst å kjenne. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men det er i alle fall litt av mine tanker og erfaringer.

Uansett er denne diskusjonen ment litt drømmende. Sannsynligheten for at man blir kjent med favorittforfatterne sine (i alle fall de døde) er vel heller liten.

Jeg forstår ikke de til tider panegyriske omtalene denne romanen har fått i amerikansk presse. Cunningham skildrer en kjølig, polert hovedperson. Klisjèfylt nok en velstående mann midt i livet som er kunsthandler, bor på Manhattan, bruker merkeklær og drikker martinier med kona når de begge møtes hjemme i sin kule leilighet etter endt arbeidsdag (som selvfølgelig har vært veldig slitsom, med alle de drøssevis av e-postene han må besvare fra innbilske, egosentriske kunstnere). På overflaten er alt perfekt, ja, men på den mørke undersiden..... og så videre. Som leser hadde jeg nok forstått metaforene uten at Cunningham hadde behøvd å kline dem utover med fet pensel. Forfatteren innleder cirka midtveis i fortellingen et moment som man tror skal få en utslagsgivende og viktig betydning, men han velger annerledes. Ikke et særlig smart valg, herr Cunningham! Akk, for en kjedelig og intetsigende historie. Den andre prikken på terningen får du forresten fordi du i det minste klarer å skape èn interessant bi-person som går utenpå klisjèen om kunstelskere.

At litteratur kan være en utsikt mot en verden som er større og inneholder mer enn det vi opplever i vår trivielle hverdag kan jeg absolutt være med på. Det er bare det at denne verden ikke ser ut som eventyrslott og luftballonger. Derfor ble bildet feil for meg. Den verden som skimtes utenfor er ofte stygg og urettferdig, full av sorg og lidelse. Ta bare et eksempel som jeg kommer på i full fart, Mistrys Balansekunst, som mange her inne har som sin favoritt. Absolutt et blikk utover mot en annen verden, men ikke noe glansbilde. Og det finnes selvsagt tusenvis av andre eksempler.

Så kan jeg likevel være med på at litteratur kan få oss til å gripe skjønnhet og kjærlighet på en ny og fantastisk måte, at litteratur kan få oss vekk fra en traurig og fargeløs hverdag. Men jeg holder likevel fast på at god litteratur skal ryste oss, skal gi oss et glimt av virkeligheten, et glimt vi kanskje ikke tåler. Litteratur skal røre ved strenger i oss som vi ikke visste var der, og ofte kan dette være strenger vi ikke ønsker å røre ved.

God litteratur skal ha kraft og mulighet til å forandre verden til et bedre sted. Den skal ryste oss på en slik måte at vi handler for økt rettferdighet, mindre global elendighet og et tryggere samfunn for alle. Litteratur (og annen kunst) skal ikke dulle oss inn i en drømmetilværelse slik at vi lukker øynene i vår egen tilfredshet. Mener jeg.

Mulig jeg opprører sarte sjeler, men mener dere at bøker (og jeg regner med at dere med bøker mener god skjønnlitteratur) skal være en virkelighetsflukt? Selv mener jeg at god litteratur bør vise oss tilværelsen slik den egentlig er (eller var - om det er en historisk roman), usminket og utilslørt. God litteratur skal etter min mening avsløre, ikke tilsløre. Mulig jeg misforsto bildet, men for meg ble dette et vrengebilde av hva god litteratur skal være. Og da var vel debatten i gang, tenker jeg. :)

Jeg har alltid gledet meg til å lese bøkene til Jan Kjærstad. Likevel ser jeg at jeg stort sett har gitt ham lave terningkast. Jeg blir på en måte alltid skuffet over at en så dyktig forteller skal rote det til med så mye dilldall rundt storyen. Og denne gangen er det visst verre enn noen gang. Dette hjernefysiologiske tøvet gjør meg fullstendig kvalm - for å låne bokas terminologi. Men menneskeskildringen er morsom og levende, alle linkene til verdenslitteraturen er bare snadder for en bokelsker. Alle tankene om litteratur gjør aleine boka verd å lese for meg.

Kjærstad deler i denne boka litteraturen inn i sjokolade(underholdende bøker) og seil (bøker som bringer deg videre). Jeg sitter igjen og kjenner at jeg er ganske fornøyd med sjokoladesmaken, men seilene henger litt slappe. Ekstra pinlig er dette fordi forfatteren har så tydelige ambisjoner om å skrive noe som ikke har vært skrevet tusen ganger før.

Denne følelsen forsterkes ved at det ikke er mange dagene siden jeg leste DARLING RIVER av Sara Stridsberg. Man kan si mye (eller kanskje vel så rett: hva i all verden skal man si) om den boka, man makan har du aldri lest! Glem seil og sjokolade: Sara Stridsberg er basehopping og gjørmebryting!

Hehe, ja, en stund varer den nok ;) Har også troen på at han kommer til å skrive gode bøker i fremtiden!