Bokelskere.no

Schopenhauer: "Bare en mann hvis forstand er omtåket av kjønnsdrift, kunne finne på å kalle det småvokste, smalskuldrede, bredhoftede og kortbente kjønn for det smukke kjønn. Man kunne med større rett kalle kvinnene det uestetiske kjønn. De har ingen virkelig sans eller mottageligelighet for musikk, poesi eller bildende kunst. Hvis de forstiller seg og foregir å ha en slik sans, er det bare et narrespill som skyldes deres overdrevne trang til å bli likt."

En diskusjon om en enkelt bok hører vel strengt tatt hjemme i diskusjonstråden under boka. En diskusjon om de 4 ôlands-bøkene under ett er jeg gjerne med på, når jeg har lest alle 4. Foreløpig har jeg lest de 3 første. Den tredje, Blodleie, er ikke min favoritt. Litt blodfattig på en måte. Uff, den var flau.

Hele forfatterskapet eller snakker vi om en enkelt bok?

OK. Men da kan jeg fortelle at hun gir terningkast 5 til "Evige øyeblikk", 6 til "De utålmodige av hjertet", 6 til "I følelsenes vold", og 6 til "Sjakknovelle" !

Heilt einig med deg! Eg liker vanlegvis Hustvedt veldig godt, men denne synest eg vart for lettvint, nesten platt faktisk innimellom...

Ja eg vart også veldig sterkt berørt av denne boka. Kva slags levekår som finst, kva menneske er kapable til under dei vilkåra vi har...

Ja! Kan anbefale den første boka hennar, Verden utenfor, nydeleg!

Eg er Marita Fosum-fan! Ho skriv godt og denne likte eg. Spanande historie

Sjølvbiografien til Jeanette Winterson. Fantastisk!

Ei utruleg god skildring av Tordis sine 30 dagar i fengsel. Ho kjem som ein outsidar og skal forhalde seg til damer som er heilt annleis enn henne sjølv. Det er einsamt og det er ikkje serleg håp om endring, men likevel er det varme i fortellingane, og mykje sårheit. Noko av det beste eg har lese av Vigdis Hjorth.

No tok eg fram Alberte og Jakob i utgåva frå 2002 og der har Nina Marie Evensen eit fyldig forord om dei ymse utgåvene og endringane som er gjort opp gjennom åra.

Du burde sjekke med Rose-Maries bokblogg. Hun har lest mye Stefan Zweig, og er overstrømmende begeistret. http://rosemariechr.blogspot.com/. - "Sjakknovelle" kommer forresten i ny norsk utgave den 10.mars.

Men ikke så mange av dem jeg har lyst til å lese, så vi må nok over 100 sider. To hundre, må vel regnes som kort.

Jeg har blogget dette om "Et Guds barn": Denne romanen, Child of God, utkom i 1973. På norsk i 1989. Dengang skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet: "Cormac McCarthys roman Et Guds barn er en av de merkeligste, jævligste og mest fascinerende bøker jeg har lest på lenge." Jeg underskriver på den beskrivelsen. Dette var forjævli'. Vanligvis får vi litt sympati for hovedpersonen i en roman, uansett hva han eller hun måtte foreta seg, nettopp fordi vi ser omverden med hovedpersonens øyne. Romaner er gjerne tolerante på den måten. Som regel er vi lesere på parti med outsideren. Unntaket heter Lester Ballard, - en representant for hva amerikanerne kaller 'white trash' og 'rednecks'. En mann uten forsonende trekk. Etter å ha mistet gården sin streifer Ballard rundt hjemtraktene i East Tennesee. Han holder hode over vann på salg av hjemmebrent og noen småtjuerier her og der. Han er en einstøing og en kikker som blir en morder som, gud-hjelpe-meg, attpåtil blir nekrofil. Dette er en mørk roman om moralsk forfall. Lettlest, velskrevet og krevende på samme tid. Det er en meget ubehagelig fornøyelse å lese Cormac McCarthy.

Jeg forstår deg så godt, siden jeg heller ikke er så begeistret for mursteiner/Leca-blokker. Ser du har fått med deg både "Sult" og "På gjengrodde stier" av Hamsun. Da vil jeg føye til hans "Mysterier".

Flott korreks! Du er en oppmerksom leser.

Jeg må innrømme at gårsdagens episode var vesentlig bedre enn de to foregående. Morsom og med en troverdig framstilling av den unge, virile Jonas. Likevel blir det noe stilistisk over serien, som om hvert kameraopptak er et tablå hentet fra Nasjonalteaterets hovedscene. Og selv om jeg underholdes, mener jeg fortsatt at TV-serien er en vulgarisering av det geniale nettverket av historier som flettes sammen i bøkene.

Robinson Crusoe svømte naken ut til skipsvraket og fylte lommene (!) med ting han trengte på sin øde øy. Har du andre eksempler på blundere i litteraturen ?

Jeg skal ikke si deg imot, Rune, fordi du som alltid har en evne til å betrakte en problemstilling fra flere sider. Jeg vil bare si at jeg oppfatter meg selv som svært lite hårsår. Jeg bejaer en debatt om hva som kjennetegner god litteratur. Og jeg vil være den første til å være enig i at det finnes usannsynlig mye dårlig krim. På en måte er det helt greit. Representanter for krimsjangeren tåler det. Mitt eneste poeng (og her biter jeg meg selv i tungen, da jeg ikke kan begripe hvorfor jeg har brukt så mange ord på å si akkurat det) er at jeg misliker båstenking og kategorisering.

For øvrig viser jeg til min ordflom lenger ned i tråden, siden du ikke svarer meg direkte, men legger ditt argument under hovedinnlegget. :)

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.