Bokelskere.no

Mytting rigger til et stort plott, og mye av boken går med til å få alle brikkene til å falle på plass. Jeg leser lite krim (ikke at dette er en krim), og andre lesere verdsetter nok en så stilig intrige som dette mer enn jeg gjør.

Beholdningen i denne boka er først og fremst Myttings naturskildringer, hovedpersonens indre liv og forholdet til Gwen. (Hanne ble for diffus til at jeg klarte å bry meg om henne.)

Ronja er på mange måter en typisk Lindgren-hovedperson. Hun er selvstendig, smart og snill, har høye idealer og ingen problemer med å vise følelser.

Ronja kommer dessuten, som Marikken, Lotta og Emil, fra gode kår. Sosiale forhold spiller ingen stor rolle i Ronja Røverdatter heller, selv om det nevnes at Borkas folk har lite mat. At røverne hennes stjeler, misliker Ronja, og romanens antydning om at hun og Birk kommer til å velge annerledes når de blir voksne, overbeviste ikke meg. Ronja Røverdatter handler mest om individets ønske om å bryte lenkene som binder, ikke om å gjøre noe med sosiale forskjeller.

Emils pappa Anton ("Eeeeemil!") er den mest kjente Lindgren-pappaen, men Ronjas far Mattis er den mest interessante. Lindgren skildrer ham nådeløst som konservativ, dum, egoistisk og manipulerende, egenskaper som ble godt kamuflert av jovialt brumlende Börje Ahlstedt i filmatiseringen.

For foreldrene har Ronja først og fremst verdi i den grad hun lystrer deres ønsker. For voksne lesere skinner hersketeknikkene deres grelt gjennom i passasjer som disse mellom Ronja og mor Lovis. Moren kommer til Ronjas karrige skogseksil for å få henne til å komme hjem:

Ronja snufset.
"Jeg kommer aldri hjem,"
"Ja, da ender det med at Mattis hopper i elva," sa Lovis rolig.
...
Hun [Lovis, moren] tidde lenge. Så sa hun:
"Vet du, Ronja, det er tungt å se noen [Mattis] pines så rent umenneskelig." (side 167)

Sterkt anbefalt for lesere i alle aldere!

(Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Hadde ikke lest Camus før, men fikk lyst å gjøre det igjen. Korte, trassige setninger blandet med nydelige observasjoner, og en hovedperson det er lett å kjenne seg igjen i.

Det er den klart beste av Donaldson og Scheffler, de andre bare middels bra, etter min mening.

Trynefaktoren følger en norsk norsk valgkamp som ville fått selv de mest uinteresserte til å følge med hvis den hadde foregått i virkeligheten: Kidnapping, utpressing, maktkamp, drikking og tynn presseetikk preger ukene fram til valget. Handlingen kretser rundt maktskiftet i Solidaritetspartiet, hvor tre kandidater vil overta etter sykdomsrammede statsminister Erling Tufte. Idealismen er vanskelig å få øye på, de fleste drives av maktbegjær. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Hørte den som lydbok med Christoffer Staib som forteller. Lettbeint bilunderholdning for hele familien. Savner litt utvikling i de lange linjene i denne serien. Når skal Tom forstå at Amy Porter er forelsket i ham?

Virkelig en murstein av ei bok. Overveldende på alle måter. Språket og fortellerstilen er fantastisk, særegen og medrivende.Innholdet spriker i alle retninger, - og samles likevel på et vis til slutt. Jeg rives med av en sprudlende fortellerglede, men går med jevne mellomrom fullstendig lei. Skumleser videre en stund før jeg oppdager at jeg igjen er helt revet med. En helt spesiell leseropplevelse.

Hestekrefter er en roman som ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljefilteret, og de som kjenner meg vet at slike lyster ikke er dagligdagse. Anbefales!

"Gruffalo" var en favoritt her i huset, fra ca halvannet års alder.

En gripende liten historie fra Nepal. Fortalt i en egenartet stil som kler innholdet veldig godt. Helt upåvirket av vestlige moter og trender fortelles historien om ei jente som finner sin verdi og sin plass i verden. En artig leseropplevelse.

Fantastisk gravejournalistikk om revolusjonen i musikkindustrien de siste 30 årene (CD-ens død, piratkopiering, mp3ens inntog), fortalt gjennom historiene til tre menn.

Da cd-en ble introdusert på begynnelsen av 1980-tallet, lovet den krystallklar lyd. Alle var imponert. Alle? Nja, ikke en liten gruppe lydforskere ved Erlangen-universitetet i Nürnberg, Tyskland. De så cd-en som et klassisk eksempel på å skyte spurv med kanon, fordi store deler av lydbildet fra en cd uansett ikke kan oppfattes av det menneskelige øret. Etter mange års forskning klarte de å redusere filstørrelsen med til en tolvtepart av det som cd-formatet bruker. Det nye, lille formatet het mp3, og ble etter hvert brukt til å piratkopiere musikk. Så fikk folk bredbånd og mp3-spillere, og cd-formatet begynte å slite. Kraftig.

Denne boka følger mp3-oppfinneren (en tysker jeg aldri hadde hørt om før), cd-piratkopisten og direktøren i Universal Music gjennom årene hvor alt ble snudd opp-ned i platebransjen. Fengende, sant, sarkastisk og sensasjonelt bra. Må leses av alle med interesse for musikkbransjen og/eller steinbra sakprosa. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.
Den boka!

Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.

Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)

Noko av det beste eg har lese på veldig lenge! Tre livshistoriar om tre kvinner frå ulike tidsepokar, ved krigsslutt i Berlin og Sverige på 80 og 90-talet. Spanande, medrivande, rikt språk, LES! Boka har akkurat kome på norsk, eg las ho på svensk på toget frå Gøteborg, og glømte å eta og gå på do!

Et trollspeil av en bok. En fabel full av overraskelser og språklig fantasi. Om tortur og seksualitet, om menneskets kår i en ufri tilværelse. Og endel om slovakenes historie og egenart. Jon Fosses nynorsk er en opplevelse for seg.

Litt skuffa over denne...

Begynte på denne, som ble en nedtur etter Lasse Midttuns "Veien til Vestfronten". For kjedelig språk med overforbruk av "jeg".

I dag har bokelskere.no blitt flyttet over på nye og raskere servere.

Målingene vi har gjort har vist mellom 20% og 40% ytelsesøkning, og det betyr at sidene kommer opp raskere enn før.

I går morges rullet jeg ut en stor databaseendring for å tilpasse oss en arkitekturendring i Django som er rammeverket bokelskere.no kjører på. Jeg oppgraderte også flere programmer vi bruker.

Dette ser ut til å ha gått fint, utenom menyknappene som viser antall stjerner, svar på dine meldinger og ny internpost.

Disse oppdateres tilsynelatende ikke skikkelig før man har logget ut og inn igjen.

Veldig god bok! Anbefales!