Bokelskere.no

Bøkene i serien Mitt skattkammer skapte leseglede og lesetrang hos meg allerede før jeg begynte på skolen. Med Snorres kongesagaer ble det skapt en interesse for norsk historie i 12-årsalderen. Ibsens Vildanden ble min første leseopplevelse innen dramasjangeren da jeg var 15 eller 16, og jeg gråt for lille Hedvig og syntes livet var fryktelig urettferdig. Henrik Wergelands fantastiske poesi, og spesielt Jan van Huysums blomsterstykke gav meg ny innsikt i forholdet mellom kunsten og livet i studietida. Jeg forholder meg til både ord og bilder på en annen måte nå enn det jeg gjorde før jeg leste verket.

Boka Ingen ingensteds, fikk meg til å endre syn på mennesker som mangler sosiale antenner. Plutselig så jeg tydelig at mange har vanskeligheter med å tyde de signalene som sendes ut, og at de derfor ikke reagerer slik som vi forventer.

Boka er skrevet av en høytfungerende autist, og lærte meg å vise større overbærenhet med «vanskelige» mennesker.

Loe burde være kandidat til Nordisk råds pris i stedet for visse andre ordrike personer. Tenk å prestere så mye livsvisdom, samlivskunnskap og samfunnskritikk med så få ord. Har du lest hans siste? Anbefales!

«Om kjærlighet av Fromm» likte jeg også veldig godt. Den endret også meg, men nå er det så lenge siden jeg leste den at jeg har glemt ut hvordan jeg var «før» og «etter»! ;o)

Men jeg leste den to ganger og husker at jeg syntes at «alle» burde lese den.

Boka som heter «De fem kjærlighetsspråk» endret også min oppfatning av forhold mellom mennesker. Plutselig forsto jeg hvorfor noen kunne si «og jeg som gjorde 'alt' for deg», mens mottakeren på sin side mente at hun/han aldri hadde fått noe synlig bevis på at hun/han var elsket/avholdt.

Hva var det som sto i «Bridget Jones: The Edge of Reason» som gjorde at «If» aldri mer ble det samme?

Jeg forstår hva du mener, for i lange perioder har jeg hatt nok med å forholde meg til mitt eget liv. Det å lese historier som folk har diktet opp, har rett og slett virket anmassende på meg.

I slike perioder er det faglitteratur som er tingen. Det å lese bøker der forfatteren har gått dypt inn i et område og reflektert over ting, har da gitt meg en kunnskap som har gjort meg til et mer livsdugende menneske.

I likhet med Andreas Hesselberg anser jeg meg som «forholdsvis 'intellektuell' og nysgjerrig på mer kunnskap og sakprosaiske refleksjoner», og flere av de bøkene han har som favoritter kunne jeg tenkt meg å lese.

Av hans favorittbøker har jeg bare lest Kjærlighetens 5 språk - og det var en bok som har gitt meg og mange med meg en aha-opplevelse.

Men når det er sagt, har jeg også lest tusenvis av romaner med stort utbytte.

Flott diskusjon der flere burde følge opp. Det var et bra ord du brukte: «Sjelsettende opplevelse» - altså noe som påvirker deg i ditt innerste og forandrer deg for livet.

Det finnes også bøker som er «skjellsettende», altså skaper et skille mellom før og nå, og her husker jeg godt boka «Fem på tolv» som jeg leste på begynnelsen av 70-tallet. Siden den gang har jeg aldri klart å forbruke eller kjøre bil/fly uten å kjenne et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg forurenser kloden.

Jeg synes også temaet var interessant, Hilde, og tvinger oss til å erindre gode leseopplevelser. Synd ikke flere følger opp. :)

Jeg husker at det var to dikt som gjorde inntrykk på meg i min ungdom. Det var HVIS +

TI BUD TIL EN UNG MANN SOM VIL FREM I VERDEN av Jens Bjørneboe

Kanskje du Hedvig kan lage en liste over gode posesibøker? Og kanskje en av oss kan starte en diskusjon der bokelskere kommer med tips til bøker eller dikt de setter stor pris på?

Siden du ikke har lest så mye og trenger en "myk" intro til litteraturen, er det fristende å anbefale spenningsforfattere som Grisham, Crichton, Follet eller vår egen Jo Nesbø. Han er jo hot for tida. Hvis du vil ha en lettlest og velskrevet bok som ikke er krim, så prøv Rolf Jacobsens Vidunderbarn. Lykke til!

Absolutt tabbe. BB kunne sitt språk. Og han var en av de store histroriefortellerne.

Du har et godt poeng, Håkon. Man behøver ikke gå ut over de ordene vi kjenner betydningen av, men det går an å skrive stevnemøte i stedet for date, passiar i stedet for prat, spankulere i stedet for gå. Det finnes mange gode eksempler på retro språk hos våre klassikere. Av nyere forfattere, er kanskje Fosnes Hansen den som utmerker seg mest med å bruke ord som er borte fra dagligtalen. Det finnes for øvrig en ordrikdom i våre dialekter som er lite utnyttet i litteraturen, bortsett kanskje fra i lyrikken. Jeg har akkurat lest Andvake av Jon Fosse, en fantastisk liten fortelling, der strilespråket kommer til sin rett. Dere som snakker dialekt. Bruk dette språket for alt det er verdt, hvis dere skriver skjønnlitteratur, uansett hvor i landet dere kommer fra. Når min svigermor (som er fra Toten) sier at hun er litt trøtt og sliten, bruker hun ordet "lallin". Det gjør ikke noe om ikke jeg vet hva det betyr. Ordet taler sitt eget språk slik det står i sammenhengen.

La meg fortelle hva jeg opplever når jeg leser en (god) roman. Jeg opplever andre mennesker og deres måte å tenke på. Jeg opplever natur og stemninger gjennom andres øyne. Jeg lærer menneskers reaksjonsmønstre bedre å kjenne, noe som jeg tror jeg kan få nytte av senere i livet. Jeg får servert en god historie som fortelles på en slik måte at jeg ler, smiler, blir trist, spent, opphisset. Gjennom de reaksjonene jeg har når jeg leser, lærer jeg også meg selv bedre å kjenne. Dette er noe av det "finne-på-bøker" gir meg. Det er egentlig det samme som skjer når vi leser som barn. Hadde det ikke vært fint om din glede over barnebøker, som til og med følger deg videre slik at du husker dem også i voksen alder, kunne gjentas, slik at du kunne bli utfordret følelsesmessig og intellektuelt av god litteratur også i dag?

Utsagnet "Leser ikke romaner" opplever jeg som en innsnevring av opplevelsesverdenen på sin egen bekostning. Den bunner i en holdning som minner meg om min mor på 86 som ikke vil høre på Beatles fordi hun har bestemt seg for ikke å like det eller en venninne av meg som ikke vil gå på kunstutstillinger fordi hun ikke liker kunst, eller min onkel som aldri vil smake noe nytt, selv om jeg er ganske god til å lage mat. Det er da jeg lurer på: Hva er poenget med å frarøve seg selv gode opplevelser?

Konseptet til denne boka synes jeg er helt uimotståelig.

Fotograf Daniele Tamagni dokumenterer kongolesere som kler seg i flamboyante moteklær på tross av at de bor i en slum og knapt har råd til mat...

Jeg søkte på nettet, og der fant jeg den: Papalagi

Søkte mer på nettet og mange mener at det boka var oppdiktet (noe jeg hadde mistanke om), men uansett - det var veldig morsomt og tankevekkende å se hvordan vår sivilisasjon kan fortone seg fra folk som lever i pakt med naturen.

Jeg er litt usikker på om du her kun provoserer, da du vet at du er på en nettside der 99 % av deltagerne er svært glade i å lese skjønnlitteratur. Det er noe med tonen i kommentaren din som signaliserer at du bare er ute etter å skape diskusjon for diskusjonens skyld.

Hvis du derimot virkelig mener at livet kun stimuleres av matnyttige ingredienser, så er svaret på spørsmålet ditt: Nei "Mysterier" kan ikke fortelle deg mye om hvordand du skal bli mett. Nå er jeg av den oppfatningen at livet består av vesentlig mye mer enn det som kan stimuleres ved matnyttige ingredienser. Hvis du er åpen for slike tanker, vil du kunne finne mye godt stoff i skjønnlitteraturen.

Hamsun er for meg først og fremst en god forteller. Noen av oss liker gode fortellinger. Dersom de samtidig kan vise oss hvordan andre mennesker tenker, tror jeg det også kan være med på å skape økt toleranse. Dersom fortellingene også forteller noe om livet, om ting mange tenker på, at det skapes en slags gjenklang hos leseren, ja så mener jeg også det har en stor verdi. Selv om man ikke nødvendigvis blir mett av det. :)

De bøkene jeg har lest har jeg stort sett lånt og levert tilbake, mens de som jeg har kjøpt og lest, er gitt videre. Bøkene som står i bokhyllene mine er bøker som jeg ikke har lest. Dermed har det vært vanskelig for meg å huske hvilke bøker jeg har lest.

Boksamlingen min er laget etter tilfeldighetsprinsippet. Starten på min boksamling var å gå gjennom boksamlingen til noen bokelskere, og så la jeg inn de bøkene jeg også hadde lest.

Senere har jeg mer eller mindre gjort det samme. Hver gang jeg kommer over noen bøker/forfattere jeg har lest, legges de inn i boksamlingen min.

Jeg jobber med et prosjekt om litteratur og motivasjon for lesing innen engelskfaget. Målgruppen er i hovedsak 10.klassinger, dvs 15-åringer. Har noen engelske ungdomsbøker å anbefale? Noen elever leser ganske avansert, noen mindre, så alle forslag er relevante! Jeg har mange på lista selv, men flere hoder tenker som regel bedre enn ett.

Edit: Takk for mange fine forslag! En del har jeg tenkt på selv, noe er nytt - supert! Keep it coming!

Vi har kanskje alle noen litterære opplevelser bak oss som kan kalles sjelsettende. En bok som fikk oss til å endre mening om livet, om framtiden, om oss selv. Jeg kan erindre 3 slike opplevelser:

Innvandrerserien til Moberg fikk meg til å bestemme meg for å lese bøker resten av livet (jeg var 13).
Ibsens Brand fikk meg til å elske teater (jeg var 15).
Dag Solstads Irr! Grønt! fikk meg til å studere litteratur (jeg var 20).

Hvilke bøker har hatt en slik betydning for dere at dere kan inndele livet i "før og etter denne boka"?

De er inhabil, Nagel. De stammer jo fra skjønnlitteraturen. (Beklager den noe flåsete hilsen, som nok må tilskrives fredagshumøret.)