Bokelskere.no

Laks, vind og penger! Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug rekapitulerer de siste par årenes politiske ordskifte om rikinger som flytter til Sveits og hvem som egentlig skaper verdiene i samfunnet.

Samtidig som vi døgnfores med politiske nyheter og debatter, tenkte jeg underveis i lesingen at vi skulle hatt flere bøker som dette: Bøker med linjer som strekker seg litt lenger enn den siste uka, fortalt av aktører som står midt i debatten. Den er en blanding av kommentar og reportasje (til Sveits), og heldigvis er ikke forfatterne skråsikre i sin sak om hvorfor mesteparten av det politiske Norge er så redde for rike folks flytteplaner. I sum forteller boka om et norsk samfunn som har blitt mer høyrevridd de siste 40-50 årene, og de som faller utenfor velferdsveksten ikke nødvendigvis ser til venstre i det politiske landskapet - et bilde som er gjenkjennelig i hele Vesten.

Morsomt, lettlest, opplysende og selvsagt sterkt venstrevridd bok som anbefales også alle som ikke automatisk spisser ørene når de hører ordet "lakseskatt".

Denne boka tok pusten fra meg. Bjørn Arild Ersland har vært flue på veggen i en førsteklasse i et helt skoleår. Hva skjer egentlig i et klasserom med seksåringer?

Finnes det mer avgjørende faser i barn og foreldres liv enn overgangen fra barnehage til skole? Vi kommer tett på barnas og lærernes liv i denne boka. Boka har en skjelvende, varsom intensitet som gjør at den er umulig å legge bort. (Jeg leste den på ett døgn.)

Boka handler delvis om undervisningsmetoder, uten å påstå at alt var bedre før. Ersland vever også såre minner fra egen skolegang sammen med det han ser i dagens skole. Jeg fikk lyst å gi ham også en klem da boka var ferdig.

Boka favner mye på knapt 200 sider, men det viktigste er forfatterens bankende hjerte for elevene, og lærerne som underviser dem. Anbefales!

Strikker er til for å strekkes. Lolita tøyer språket til det ytterste, og innholdet langt forbi det behagelige. 69 år etter utgivelsen er den fortsatt forferdelig og fabelaktig å lese.

Kort sagt handler det om godt voksne Humbert Humbert, som forelsker seg i en 12-åring, som han tar med på en lang bilreise og misbruker dag etter dag, uke etter uke. Det er Humbert som forteller historien om sitt forhold til Lolita. Humbert er selvsagt umulig å like, og vanskelig å få tak på. Akkurat da jeg hadde analysert oppførselen hans, henvender han seg til leseren og punkterer teorien min. Irriterende fyr.

Lolita er en språklig enormt rik roman, og jeg skjønner at den må ha vært vanskelig å oversette. Den leker seg også med fortellerposisjoner, har flere fortellerstemmer, den blander inn tekstbiter på fransk, sangtekster og så videre. Dette er en moderne roman som sjokkerer også i 2024.

Interessant å lesa med kvinneperspektiv og imponerande kva den dama fekk gjort. Minus for mykje name-dropping og ein god del overflatiske skildringar, kunne med fordel utelate eindel og gått meir i djupna

Her må eg prøve å halde hodet kaldt. Dette er godt skrive og boka er spanande oppbygt, bra handverk. Innhaldet riv eg meg i håret av, og blir SÅ irritert på hovudpersonen. Har vi ikkje kome lenger? Er det verkeleg så ille å vera lesbisk i dag? Sier eg som kom ut av det berømmelege skapet på 80-talet. Men alle har jo rett på si historie. og som eg skjøner ut frå intervju med forfattaren er dette ein ganske sjølvbiografisk basert roman. Ikkje oppbyggeleg, men heller opprivande lesing. Eg ser fram til fleire bøker av Edvardsen,

Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.

Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.

Den første boka er har lest av forfattaren, og den er SÅ god!

En av bøkene jeg gleder meg til i høst, er Erika Fatlands om det portugisiske imperiet, "Sjøfareren". I den forbindelse kom jeg over denne tynne saken: Ei dagbok av en ukjent forfatter (trolig Álvaro Velho) som var med da Vasco da Gama seilte rundt Afrika til India i 1497-99.

Boka er mest interessant som tidsbilde. Vi har lett for å tro at diplomati er et nytt påfunn, men det må vel være menneskehetens nest eldste aktivitet sånn cirka. De sjøfarende portugiserne må vurdere risikoen for hvert folkeslag og hver havn de er innom, med en effektiv "stålneve i silkehanske"-strategi i bunn. De deler ut krimskrams og middels gode gaver som tegn på velvilje, og fyrer av noen kanoner her og der når det trengs, uten at det blir virkelige konfrontasjoner av det. Så var de jo også i mindretall og langt hjemmefra, og mest på oppdagerferd. Og de kom hjem til slutt (men boka slutter en gang rundt Sierra Leone på hjemturen).

Boka skildrer hendelser, ikke tanker. Det er ingen problematisering eller psykologisering av det som skjer. At folk piskes og tortureres blir registrert på linje med andre hverdagslige hendelser, og mannskap som dør av sykdom var også en naturlig del av livet til sjøs.

Tørr, men interessant appetittvekker før høstens Fatland-bok.

Genial bok.

«The Porpoise» (2019) er en roman av Mark Haddon som gjenskaper myten om Apollonius fra Tyre. Historien begynner med en tragisk flyulykke og følger den unge kvinnen Angelica, som lever under sin rike, kontrollerende far. Romanen skifter mellom nåtid og mytologisk tid, der Apollonius reiser over havene for å redde en prinsesse fra en tyrannisk far. «The Porpoise» kombinerer moderne fortellerkunst med gamle myter, og utforsker temaer som sorg, overlevelse og frihet. Boken har fått ros for sin kreative narrativ og dybde i karakterene.

Myten om Apollonius fra Tyre
Myten om Apollonius fra Tyre stammer fra antikkens litteratur og forteller historien om en prins som må flykte fra sin hjemby etter å ha oppdaget en kongelig forbrytelse. Han gjennomgår mange prøvelser, inkludert skipbrudd og tap, før han til slutt finner kjærligheten og gjenoppretter sin posisjon. Fortellingen er kjent for sin blanding av eventyr, romantikk og tragedie, og har inspirert mange senere verk i vestlig litteratur.

Mark Haddon er en britisk forfatter, illustratør og manusforfatter, født i 1962 i Northampton, England. Han er mest kjent for romanen "The Curious Incident of the Dog in the Night-Time" (2003), som vant flere prestisjetunge priser, inkludert Whitbread Book of the Year. Haddon studerte ved Merton College, Oxford, og har jobbet som tegneserieskaper, illustratør og lærer i kreativ skriving. Hans verk kjennetegnes av humor, dyptgående karakterstudier og utforskning av komplekse temaer.

Boken "Verdensbarn" av Vilhelm Krag ble utgitt av forlaget H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i Kristiania (nå Oslo) i 1920.

Vilhelm Krag var en betydelig skikkelse i norsk litteratur, spesielt kjent for sin lyrikk og noveller som ofte fokuserte på natur, menneskelige følelser og det norske kystlandskapet. "Verdensbarn" er sannsynligvis en del av denne tradisjonen og kan inneholde temaer som reflekterer Krags karakteristiske stil.

Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.

Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.

Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.

Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.

Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.

Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.

Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.

A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!

Nysgjerrige Lily Dahl serverer på en kafé i Midtvesten, og kommer i kontakt med hele småbyens befolkning på den måten.

Ut fra dette har Siri Hustvedt skrevet en roman som er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er litt thriller og litt identitetsroman, en kjærlighetshistorie og mest av alt en "coming of age"-historie. Hvor slutter jeg, og hvor begynner du? "Lily Dahls fortryllelse" klarer å snakke om store spørsmål i en upretensiøs setting, og anbefales til deg som likte filmene Fargo og Blue velvet.

Det er lenge siden jeg brukte mer enn en måned på 236 sider, men det skjedde med denne boka.

Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er krevende. Hver side roper POSTMODERNISME mot deg; det er en roman om det å skrive og lese en roman. Lag på lag, innover og innover, med en rammehistorie og ti ulike romanfragmenter inni der ... jeg klarte sjelden å lese mer enn fire-fem sider om gangen.

Men akkurat da jeg var klar til å avfeie den som en bagatellmessig postmoderne piruett, samlet den trådene på de siste sidene. Alle dere som skal holde taler om litteraturens kraft, kan forsyne dere fra de siste ti sidene i Hvis en reisende... Der kom gåsehuden for min del, etter alle formeksperimentene på de første 200 sidene.

Byrja å lesa, men detter blir for sært for meg, synest ikkje språket er godt heller.

Kan ei bok på 630 sider være for kort?

Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet. I denne romanen bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene.

Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.

Alt er velskrevet og pageturnende. Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død?

Lesverdige glimt frå livet til Bang-Hansen og dermed også frå norsk teaterliv i Bergen og Oslo med hovudvekt på Nationaltheatret, vi får eindel anekdotar og historiar om divaer også!
Han skriv med underfundig humor, nokre gongar galgenhumor med skeiv vinkling.

Høgst originalt! Mitt første møte med Herbjørnsrud og så glad for at vi las denne i lesesirkelen, hadde antakeleg ikkje kome til å gjera det på eiga hand. Magisk realisme? Men ikkje som i sør-amerikansk litteratur, heller nordisk myteverden møter norsk bondeliv.. Får ikkje til å beskrive desse novellene på rettferdig vis, LES!!

Starta på denne da boka vart nominert til Lytternes romanpris. Det er originalt komponert og skrive og forfattaren har eit godt språk, men boka krev ein god del tålamot av lesaren, eg har ikkje det akkurat no, så eg ga opp førebels, men skal ikkje sjå bort frå at eg prøver igjen

Fantastisk bra! Hadde aldri trudd at eg skulle lesa denne mursteinen på så kort tid. Men boka er medrivande, rystande, interessant, tidvis galgenhumoristisk og i eit språk som kler historia perfekt. Nominert til Lytternes romanpris no, bør antakeleg vinne!