Bokelskere.no

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Min særeste lesevane må være å stå på Lysaker stasjon og vente på Asker-bussen i 17 minusgrader og lese Herman Hesse med hansker på henda.

Norli, Ark, Tronsmo... eller hvilken fysisk bokhandel som befinner seg på min vei. Fretex og loppemarkeder for de gode prisene. www.capris.no, www.audiatur.no for netthandel.

En stjerne fra meg til deg, Geir, og alle andre som har skrevet vettuge ting i denne debatten. (Jeg tror jeg har delt ut 20 stjerner bare i denne tråden.)

Jeg er imponert over hvor reflekterte alle er og nivået på de velformulerte meningene som er framkommet i denne debatten. Jeg tror det må være den tråden på denne bokelsker-sida som så langt har avstedkommet flest stjerner til kommentarene og som viser hvilken flott gjeng med bevisste boklesere som finnes her inne. Den overgår mye av det som har vært sagt og skrevet i Knausgård-debatten i pressen og det offentlige rom.

Kristin, igjen et betimelig innlegg fra deg. Det er nettopp slike referanser til annen litteratur jeg savner i den ubetingede tilbedelsen som har florert i pressen og her inne tidligere. Når det er sagt, så tror jeg alle forfattere skriver sitt eget liv, dvs. sine egne erfaringer. Hva ellers skulle de skrive om? Spørsmålet er om man som forfatter skal proklamere i forkant at dette er sannheten om ens eget liv, og om det er dette som i nysgjerrighetens navn skaper økt interesse for boka. Jeg håper at interessen for litteratur er betinget av litteraturens kvalitet, ikke hvordan den annonseres på forhånd.

Enig, enig, enig!

Hvis du har oppfattet debatten slik at noen (meg eller Kjærstad eller noen andre) ønsker å rive noen ned, har du misforstått. Jeg har flere ganger påpekt at Knausgård skriver godt. Kjærstad angriper heller ikke forfatteren, men anmelderne. At boka skaper debatt, er positivt. Det er nettopp det jeg ønsker. Og før jeg begynte å sette spørsmålstegn ved Knausgårds prosjekt, var det heller ingen debatt om bøkene her inne. Men det er stor forskjell på å bli ubetinget tiljublet og å skape debatt. Jeg er enig med Kjærstad. Jeg tror Knausgård selv heller ønsker en balansert reaksjon på hans bøker, enn en ubetinget (og ukritisk) tilbedelse.

Jeg mener også at den problemstillingen som bøkene løfter i forhold til selvskriveri, fortellerstemme, forfatter og avstand/nærhet til hovedpersonen i bøkene, er en svært sunn debatt som norske kritikere totalt har hoppet bukk over. Dette må være en problemstilling som jeg vil tro også unge Renberg er opptatt av. :)

Gode forslag, skal legge til flere sorteringsmuligheter.

Har det kommet noe eksporteringsvertøy enda?

Nei, men det er på lista! :-)

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Enig. Mye visdom her!

Jadajada. Du har jo fått meg til å lese bøker før også du, Mr. Skjold.

Men jeg må arrestere deg på en liten ting: Jeg er ikke opptatt av Knausgård som forfatter. Det sluttet jeg med å være halvveis inn i Ute av verden. Jeg er kun opptatt av fenomenet rundt populariteten hans. :)

Jeg er veldig glad for den siste bullet´en din, Ingalill. Litteratur og kulturdebatt er bra. Det har vi altfor lite av.

Selvsagt burde jeg sikkert lese Knausgård. Det er mye jeg burde lese. Men slik det nå er, så vil jeg gjerne velge selv hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg har lest Knausgård før. Jeg likte ikke språket hans. Ja, jeg bør sikkert gi ham en ny sjanse, men akkurat nå har jeg følgende liste av forfattere jeg har bestemt meg for å lese: Hesse, Mann, Irving, Mykle, Lindgren, Tiller, Coetzee, Calvino, Enquist, Auster, Magris. Jeg er såpass sta at jeg ikke rokkerer denne lista til fordel for en annen forfatter, uansett hvor mye debatt han skaper.

Jeg er, som tidligere sagt til kjedsommelighet, smertelig klar over at dette gir meg et handicap i forhold til den debatten som pågår. Hvorfor så mitt engasjement? Jo, fordi jeg tidlig i bokelskere.no sin historie kom i skade for å spørre alle dem som hadde lest ham hvorfor det var så bra. Da jeg ikke fikk noe svar, ble jeg skeptisk. Særlig på bakgrunn av at det jeg hadde lest tidligere ikke falt meg i smak. Altså: Jeg ville gjerne være sikker på at OM jeg skulle lese 3500 sider av en forfatter, så burde det være verdt de normalt 150 til 200 timene av mitt liv jeg da skulle bruke på det. Da jeg altså ikke ble overbevist om at Knausgård var verdt oppmerksomheten, så slo jeg meg til ro med det. Inntil Kjærstad uttrykte mine egne tanker i Aftenposten i går. Da kunne jeg altså ikke dy meg. Dessuten er jeg vel slik skrudd sammen at jeg ikke lar en god bokdebatt gå meg hus forbi. Beklager. :)

Stian: +1 til både tittel og bok av Eggers. Har vært gjennom den to ganger

Ingalill, kan du forklare meg hvorfor jeg bør lese bøkene? For her er vi ved sakens kjerne. En anmelderstand har hypet disse bøkene slik at alle MÅ lese dem. Det er en form for kulturimperialisme som jeg tar fullstendig avstand fra.

Debatten om hvorvidt norske anmeldere bør sette seg inn i den litterære tradisjonen en forfatter skriver i, eller om kritikere bør være kritiske til bøker (uansett), og ikke hylle forfattere ubetinget, er en diskusjon som jeg mener kan føres helt uavhengig av om man har lest en bok eller ikke.

For øvrig (for dem som er interessert, og uansett om man har lest Min kamp 1, 2 eller 3) kan vi her lese hva andre forfattere mener om saken. :)

Bjørn, jeg er enig. Som lesere bør vi forføres. Vi bør få følelsesmessige reaksjoner. Men krever vi ikke littegranne mer av en litteraturkritiker? Vil vi ikke at en seriøs anmelder løfter litt på teppet for oss, forteller oss HVORFOR dette er så bra, setter boka i en litterær sammenheng og gir oss en balansert beskrivelse av en bok, slik at vi selv kan gjøre oss opp en mening om den passer for oss eller ikke?

Her inne på bokelsker-sida bør det være greit bare å si at en bok er HERLIG, at vi ELSKER en bok eller at en forfatter er DRITBRA. Men krever vi ikke mer av en anmelder?

Igjen: Denne debatten ble ikke startet for å rakke ned på Knausgård eller hans forfatterskap. Jeg belyser dette fordi jeg savner en viss edruelighet i diskusjonen om det som er blitt beskrevet som det viktigste litterære verket i norsk litteratur siden Peer Gynt og Markens Grøde.

Du har rett, Hilde. Selvskriveri vil alltid utfordre oss i forhold til fortellerstemme og sannhetsgehalt. Det er viktig å være klar over at det ALLTID vil være forskjell mellom forfatter og person. Det er ganske naivt å mene at siden en forfatter skriver om seg selv, så får vi den "riktige" versjonen av hans liv. Når jeg forteller deg noe om meg selv, så er det jo ikke sikkert at det er "sant". En annen person har kanskje opplevd meg helt annerledes. Og hvem kjenner seg selv så godt at de tør påstå at de kan selv gi den korrekte versjonen av seg selv?

Her mener jeg at det er mer redelig å skape reell fiksjon. Forfattere vil alltid legge mye av seg selv i de karakterene de beskriver og de situasjonene de skildrer. Men dersom vi vet at dette er diktning, kan vi som lesere vurdere teksten på bakgrunn av det, ikke på bakgrunn av en slags Se-og-hør-nysgjerrighet. For da henger vi oss opp i om personen som har skrevet boka virkelig er en god far eller sønn. Eller om han liker fisk eller kjøtt. For meg er det revnende likegyldig hva slags mat en forfatter liker. Hvis han ikke skriver en kokebok.

Dette går ikke på om kritikerne har rett eller ikke, Heidi. Hvis du leser Kjærstads artikkel, så vil du se at han går ut mot en kritikkløshet, en naivisme og en referanseløshet som han finner i anmeldelsene av Knausgårds bøker. Dette sier ikke bare noe om Min kamp, men det sier mye om kritikerstanden i Norge. Det er anmelderne "den hakeløse" angriper, ikke Knausgård. Som du vil se, tar Kjærstad Knausgård i forsvar, siden det ikke virker som om noen av anmelderne tar den fortellertradisjonen Knausgård skriver i, på alvor.

Dette har, som sagt, ikke bare med Knausgårds bøker å gjøre, men det belyser den makten anmelderne har. Når alle "forståsegpåere" jubler i kor, løper også mange bokelskere til butikkene for å handle bøker. Følgende er en interessant problemstilling, synes jeg:

Dersom Knausgård hadde skrevet bare én roman (ikke annonsert at det skulle bli 6), samt kalt hovedpersonen noe annet enn Karl Ove og ikke brukt mye tid i forkant av lanseringen med å fortelle at dette handler om ham selv, men altså holdt seg til en klassisk norsk fiksjonstradisjon, så lurer jeg på om Min kamp 1 hadde fått tilsvarende kritikk fra et samlet anmelderkorps. For ikke å snakke om hvis den var skrevet anonymt.

Jeg koser meg med denne tråden og bidrar gjerne til å holde den i gang.

Her er et lite dikt som jeg tenker bokelskere kan forstå:

Vi kan ikkje eige kvarandre

Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

    Arne Ruset