Bokelskere.no

Neinei, det handlet ikke om hvilke jeg syns er irriterende, men bøker jeg i samtale med f.eks. venner har hørt bli avfeid som irriterende. For Prousts vedkommende er det vel en blanding av sutring og av å ikke komme frem til "poenget".

Ifølge denne nettsiden har du lest mer enn meg! Så nå holder du på med "jeg tegner så stygt!"-blyghet.

Trøttende hovedpersoner, det ... det tror jeg man kan bedømme kvalitet ut ifra. Med mindre den som leser bare er veldig, veldig trøtt. Jeg har ikke lest Murakami, men han høres døll ut. Men er ikke Franzen kjent for femhundresiderlange forviklingsromaner? (jeg har ikke lest ham, der ser du!)

Rødt og sort har jeg kjempet for tidligere her på Bokelskere, det var en av mine siste slag før jeg ble inaktiv. Første psykologiske roman? Ikke rart hovedpersonen er litt irriterende, hvis man vil kalle ham det.

Ja, Bjørn Hansen er helt forferdelig. Men som du er veldig inne på, det er en vekslende distanse og sympati der som gjør romanen fantastisk. Bjørn Hansen er også med i 17. roman, men det vet du sikkert (jeg sier det i tilfelle du ikke vet det, for isåfall har jeg gitt deg en god anbefaling!).

Leve Posthornet, Ulysses, Portrait of the Artist as a Young Man, Wuthering Heights, Den unge Werthers lidelser, Tristram Shandy, Don Quijote, 17. roman (Solstad), Genanse og verdighet, Marcel Proust, Prosessen, Lady Chatterley's Lover, Rødt og svart, Den nye Héloise, Youth (Coetzee), Disgrace (samme), Døden i Venedig, Malte Laurid Brigges opptegnelser, Kjellermennesket, The Sun Also Rises, To The Lighthouse, Fuglane, Lolita, Mysterier, Pan, Sult ........................

Jeg har ikke telling på hvor mange bøker jeg elsker som blir avfeid med at hovedpersonen er irriterende.

Hei Eivind, veldig lett å svare på! Torbjørn Egner med "Klatremus og alle de andre dyrene i Hakkebakkeskogen" og "Folk og røvere i Kardemommeby". Og så var eg veldig fascinert av Ruffen av Bringsværd :)

Debutromanen til litteraturviteren Birgit Alm har samme tematikk som Marit Eikemos "Alt inkludert", men traff et tonn hardere. Her er virkeligheten, utilslørt. Ingen detaljer tilsidelagt. Vi får ta del i dagliglivet til en 30 år gammel alenemor/student som sliter med å forsørge seg selv og sønnen i tillegg til å skulle skjule fattigdom og bevare integritet og stolthet i møte med familie, naboer og andre foreldre på sønnens skole. Vi får høre om hvordan det er å havne i fattigdomsspiralen og ikke greie å komme ut av den, men å samtidig klare å holde motet oppe selv om absolutt alt ser svart ut. Det er en sår historie som gjør vondt, fra perm til perm, selv om forfatteren klarer å la skarpe observasjoner og svart humor sette stemningen i romanen. En usedvanlig sterk debut fra Alm, som jeg håper blir lest av mange. Et viktig bidrag til norsk samtidslitteratur som fortjener oppmerksomhet. Godt skrevet og lettlest.

En venn av meg stakk til meg denne boka og sa jeg måtte lese den. Han antydet at det var en bok som ville få ungdom til å forstå hva som er viktig og være med å føre dem til Gud.For meg var det vanskelig ikke å legge boka fra meg. Formen var så absolutt ikke min, kjekkaseri og klisjeer, forblommede bilder og new age-preget selvutviklingsfilosofi. Men heldigvis kan jeg si til min venn at det er mye godt med boka. Mange vil ha godt av å ta til seg grunntankene og rådene som gis. Og når jeg greide å legge godviljen til, greide jeg å kjenne litt av feel-good-sjarmen også

Fant denne på et antikvariat for en tid siden. Har tidligere lest endel dikt av ham, men det var en flott opplevelse å lese mye i sammenheng. Vakkert, suggererende og poetisk:

Sakte ant
i rom av nytent stillhet
er synet som vider seg ut og ser
tidens urolige løp mot lysbitre avstander

Jeg var fascinert av Bolaños Roman 2666. Men fant den alrfor lang og utflytende. Når noen omtalte denne lille romanen som Bolaños beste, hadde jeg derfor store forventninger. De ble dessverre ikke innfridd. Forfatterens spesielle talent er så absolutt tilstede, boka er original og forbløffende, fortellermåten sier mye om romanens temaer. Men jeg sitter likevel igjen med en nokså sterk følelse av "Keiserens nye klær". Det var faktisk enda mer fristende å skumme passasjer i denne boka enn i 2666. Opphopningen av detaljer blir trøttende, selv om de altså absolutt forteller sin triste historie.