Når jeg malte, befant jeg meg i en annen verden der alle bekymringer smeltet bort.
Et barn lo ; en lang, klukkende trille, som en bekk av såpebobler.
Enigma, som rekker Ron til livet, har på seg en brannbilrød jakke med diagonalstripet skjørt. Med det korte purpur-grå permanenthåret og eplerøde kinnene ser hun ut som en kjærlighet på pinne i fargerik innpakning.
(Men likevel klarte hun ikke helt å få tanken ut av hodet; hvis en armløs og benløs kvinne på et rullebrett klarte å finne en mann, måtte vel Sophie gjøre noe helt, helt galt? Hvordan hadde denne kvinnen truffet ham? Hadde hun trukket i buksebenet hans i det hun rullet forbi ham på en nattklubb?)
Ville bli ballerina, men fikk aldri ballerinakropp (men har fått høre at jeg er en imponerende slesk danser i fylla)
Hvordan oppstår egentlig sladder, hvordan begynner et rykte å leve sitt eget liv, vandre videre, hvilken effekt har det? Ondskapsfull baktalelse er som en bakterie som spres fra menneske til menneske, forgifter og drar videre.
Men jeg kan så klart ikke gi ham hele skylda, man er jo faktisk to i et forhold. En som blir urettferdig behandlet og en djevel.
De mørkeste fregnene var over neseryggen, men på nært hold så jeg at hun hadde ørsmå fregner i nesten hele ansiktet, en galakse av knapt synlige prikker.
Eg kommenterte ikkje den manglande skolesuksessen til søskena mine.
"Dei som flyktar og dei som blir"
av Elena Ferrante
Ja, han har et nydelig språk, får meg til å senke skuldrene av å lese bøkene hans! Denne var kanskje ikke den beste, men likevel...
I fjerde etasje støtte de på enda en vakt, men også en gammel dame med hår som en avblomstret løvetann.
Det var kanskje tennene, som på en måte så ut som om de ville kravle ut av munnen, og når overleppen ble trukket opp, skjedde det også noe med øynene, det gnistret liksom til inni der, som en lommelykt som ble tent innerst i en tunnel.
Faktum var at han begynte å føle seg litt pissomistisk når det gjaldt den saken. Eller hva het det... kanskje postmodernistisk? Herregud, så lange ord det fantes, og ikke bare på tysk.
Han hadde gjort diskré undersøkelser disse første dagene. Kommet i prat med naboer, særlig fru Morgenstern i tredje etasje og ekteparet Polanski i fjerde ( de hadde en døvstum sønn, men en pratsom papegøye som kompensasjon, noe de spøkte med )
Dette var Spania, fargene, arkitekturen, den høye himmelen, solsvidde fjell som sang om hennes barndom.
Stillheten møtte Tirill som en vennlig berøring da hun kom ut i stuen etter å ha dusjet og kledd seg. En ro så myk som bomull.
Han avbrøt henne med et kyss, leppene deres passet sammen som bitene i et puslespill.
En trapp går skrått ned til fortauet, kantet med et svart rekkverk, et vakkert kunstarbeid der stålet snører seg sammen og kaster en slanges skygge i det gule lyset fra verdens mest ensomme gatelykt.
I baksetet fant han bagen, dro frem en sprøyte og fylte den med sterk sovemedisin. Et par nysgjerrige dråper piplet fra spissen da han trykket lett med tommelen mot stempelet.
Musikk
Musikk, ørets formidling
gjennom hele deg-
inntrykk, flytende i små årer
og forenes i sjelens dyp-
der tonens makt rører ved deg,
som forløsende medisin og bivirkninger-
assosierende til dine indre
strenger.