Bokelskere.no

Brukte ganske lang tid på Markens grøde, men det var ikke noe for meg. Viktoria derimot, fytti svarte for et språk, for noen setninger. Virka som Hamsun slo ordene inn i arket med rå kraft.

Skumle skurker og mystiske mordere norske forbrytere i gamle dager er en enkel og kort bok om norsk kriminalhistorie som passer både for barn og voksne som ønsker en enkel start om emnet. Her blir både kjente og mindre kjente kriminelle personligheter opp gjennom Norges historie presentert og belyst i den tiden disse kriminelle personlighetene levde i. På den måten får man også et bilde av de ulike periodene Norge har vært mellom vikingtiden og frem til 1900.

Svakhetene til boken er at det godt kunne ha vært litt lengre og hatt med flere av mer kjente kriminelle personlighetene. For eksempel er ikke Ole Høiland (kjent for å ranet Norges bank) og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (den siste sivile henrette i Norge) blitt tatt med i boken. Dessuten burde boken ha med seg noen saker fra 1900 til i dag for å belyse norsk kriminalhistorie også fra denne tiden. På den måten kan man få enn større kontrast hvordan Norge har blitt det samfunnet vi har blitt i dag.

Boken kunne godt også ha kuttet ut de fiktive intervjuene og heller fokusert på å la fakta "leve for seg selv" for å holde på interessen. Det kan irritere mer enn å være nyttig, samt at man snakker for barnslig selv for barn/unge som boken er rettet seg mot. Og når man først har en ordliste med vanskelige ord helt til slutt, så burde man kanskje forklare de ordene istedenfor å kalle leseren for lat etter å oppramset ordene som forfatteren tror er vanskelig for leserne. Da kunne man like godt ha kuttet å ha med en ordliste.

Har vært litt redd for å lese bøker samtidig, fordi jeg ikke skal få med meg hele historien eller blande noe, men hittil har det gått fint.

Har du forresten noen lydbøker å anbefale? Like mye for opplesninga som historien.

Ti dager virker som en grei tid det. Jeg føler at jeg må tilvenne meg språket, så det går som oftest tregest i starten.

Brukte seks måneder på The Short History of Nearly Everything, men klarte å dra meg gjennom fire Harry Potter i jula

Jeg møtte ei jente som sa at hun hadde lest mellom tjuefem og tredve bøker i sommer, men hun sa at hun ikke husket hva de het. Og da tenkte jeg at det er en grunn til det - hun leser for fort.

Jeg studerer litteratur, som betyr at jeg bør lese en del. Og jeg er med i et studentradioprogram om bøker, så bokhylla mi venter utålmodig på å bli gjort noe med. Men hvis jeg er heldig får jeg lest kanskje, og atter kanskje, tre bøker i uka. Hvor mye føler du at får lest uten at det går utover leseopplevelsen? Mulig det handler om hvilke bøker man leser også?

Tarantella er en vanskelig roman å sette en bestemt merkelapp på. Den beste merkelappen man kan sette på denne romanen er at romanen er en slags krimroman, siden man finner denne romanen som regel i krimhylla på biblioteket og at romanen er bygget opp som en tradisjonell krimhistorie. Til forskjell fra mange av de klassiske krimromanene; det vil si at en forbrytelse har skjedd, en etterforsker undersøker saken og forbryteren får sin straff, så mangler Tarantella en etterforsker i denne historien.

Etterforskeren blir dermed leseren som gjennom tre deler blir presentert for "flere" personer i del en (Edderkoppen), deretter må koble disse personene sammen til tre personer i del to (Giften) og koble de tre personene inn i en trekant drama i del tre (Byttet).

Av den grunn kan kanskje merkelappen krimroman være en feil merkelapp på denne romanen, etter at man har lest den og lekt litt etterforsker. En riktigere betegnelse er kanskje en slags psykologisk thriller, siden leseren må være litt psykolog i leseøyeblikket. Eller sagt på en annen måte: du starter som etterforsker, men ender som psykolog fordi du lurer på hvorfor de menneskene handler som de har gjort.

Til tross for at Tarantella er en roman på bare 162 sider, er denne romanen dessverre ikke for alle. Man får best ut av romanen hvis man har lest en del krim, thriller og spenningsromaner i tillegg til å ha lest og har studert klassisk litteratur som Forbrytelse og straff. Dette er ikke en bok for lettvektere, siden det krever litt mer av deg enn bare å lese for å bli underholdt.

En fin innføringsbok for folk som vil lære om nynorskens historie og grammatikk både frivillig og ufrivillig på en relativt nøytral og lett fremstilling som ser språkkonflikten fra begge sider. Dette kan skyldes at boken er skrevet av en som tidligere bokmålbruker, som dermed unngår å gå i den fellen med å krev at nynorsk bør være den eneste skriftsspråket i Norge eller latterliggjøre og ser ned på den som ikke bruker nynorsk som mange nynorskbrukere som skriver om konflikten har gjort tidligere. Boken knuser noen myter om nynorsk samtidig som den vedlikerholder myten om at det skal være mye enklere å lære seg nynorsk grammatikk enn bokmål grammatikk og andre språks grammatikk. Det vil si: kan du nynorsk, kan du lære deg bokmål og andre språk lettere og bedre.

Oppgjør ved Morning Peak handler om 17 år gamle Jubal Young jr som blir vitne til at en morderisk bande torturerer, voldtar og dreper hans familie og brenner ned familiegården i New Mexico. Som eneste vitne blir også han jaktet på av banden, men klarer å komme seg unna til slutt. Når sjokket har lagt seg litt, vokser det også det et sterk behov for han å hevne de mennene som har gjort dette både mot han og hans familie. Behovet blir sterkere når maktmyndighetene til å begynne med ikke tror på han og som derfor tvinger han til å hjelpe dem å gjennomføre loven for at rettferdigheten skal gjelde og for at han selv skal komme videre i sitt liv.

Det er alltid interessant å oppdage bøker skrevet av personer som er mer kjent for noe annet enn å skrive litteratur. Altså såkalte "kjendis" forfattere som Gene Hackman er et godt eksempel på siden han er mest kjent som skuespiller i filmer som Unforgiven og The French Connection i tillegg til å være den originale Lex Luthor i tre Supermann filmer. Hans westernroman, Oppgjør ved Morning Peak, er hans første roman som han har skrevet helt alene. Tidligere har han vært medforfatter i tre romaner sammen med Daniel Lenihan.

Et spørsmål mange "kjendis" forfattere møter er om de kan skrive romaner. I hvert fall gode romaner som er verdt å lese, eller om det er kun deres godt kjente navn som selger litteraturen deres for dem. I Gene Hackmans tilfelle så tror jeg hans tidligere erfaring som skuespiller i spesielt westernfilmer og at han skrevet tre romaner sammen med en annen rutinert forfatter har vært en stor fordel for at Oppgjør ved Morning Peak kan leve godt alene uavhengig av forfatterens eget navn.

I denne romanen viser Hackman svært godt at han kan sin western historie og klarer å skildre fenomenet "den ville vesten" som perioden 1848-1890 i USAs historie ofte blir kalt på en enkel, realistisk og oversiktlig måte. For eksempel klarer han å vise de sosiale forskjellene mellom de rike (som ofte eide hele byer eller store gårder som gjorde det bra) og de fattige (som regel fattige bønder, lavlønnete eller arbeidsløse menn og kvinner, indianere) lever i et samfunn der både loven og lovløsheten lever side om side der grensene mellom dem er så å si usynlig. Et sted kunne man være en helt mens man var skurk et annet sted. Også folkevandring etter et bedre liv og gullgraving får også en sentral plass i denne romanen.

Når det gjelder fortellerstruktur og dialog mellom personer i romanen lykkes Hackman som regel veldig godt. Han lar romanen sin være en klassisk hevnhistorie der en gutt som er i ferd med å bli en mann blir vitne til at hans familie blir torturert og drept av en gjeng banditter der han bli den eneste overlevende og sverger hevn overfor de som har ødelagt hans liv. På sin vei til å gjennomføre sin hevn må gutten innom både ærlig arbeid, kjærligheten og mange moralske dilemmaer og erfaringer som han oppnår underveis. På sitt beste er romanen spennende, engasjerende, underholdende og interessant der dialogen fungerer som klassisk western dialog. På sitt verste er det mange treige parter som dessverre er litt for lange og som ødelegger den gode flyten. Spesielt kjærlighetsdialogene mellom gutten og dommerens datter kunne ha vært bedre.

Et minus for denne norske utgaven, som ikke er Hackmans sin skyld, er at oversetteren og forlaget ikke har gjort en sikkelig korrekturvask med oversettelsen før man trykket den ut. For eksempel er mange ord som skal være adskilt fra hverandre blitt skrevet sammen flere steder i oversettelsen. Det er irriterende og ødelegger også lesingen av romanen. Men hva kan man egentlig forvente seg av en roman som koster 149 kroner og er utgitt av et forlag som lever å selge mest ukeblader?

Totalt sett er Oppgjør ved Morning Peak en veldig god westernroman som alle som liker western vil like, selv om den ikke er den beste westernhistorien som er skrevet eller som er filmatisert, og som dessuten er skrevet av en "kjendis" forfatter.

Andre gode romaner som er utgitt av ”kjendis” forfattere som bør sjekkes ut er Murmanskaffæren av Bjørn Kjos (tidligere jageflyver og nå sjef i Norwegian), Kongen av Trond Kirkvaag (komiker) og Bunny Munros død av Nick Cave (musiker).

En tendens jeg har lagt merke til er at mange forfattere mister synet. Om dette er på grunn av at de kaster det bort på ord og bokstaver og ark eller ikke, vet jeg ikke noe om. Dette er en liste for moro skyld.

Han har jeg ikke hørt om, det har sikkert blitt brukt flere ganger av andre. Takk for kort og godt svar.

'But Sirius shook his head and said,'She's got the measure of Crouch better than you have, Ron. If you want to know what a man's like, take a good look at how he treats his inferiors, not his equals' Hvor har Rowling tatt dette fra? Dostojevskij? ML King?

Er ganske sikker på at du får svar i enten Sorgenfri eller Marekors, så vidt jeg husker:)

Snobbete gamliser