Bokelskere.no

Er det mulig å legge til svenske og danske bøker i boksamlingen på den enkelte profil her inne?

På forhånd takk!

Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.

Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.

Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.

Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.

Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...

Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eli har et godt forslag. Eller du kan gjennomføre en ny avstemning mellom bøkene som fikk flest stemmer, siden vinneren lå bare én stemme foran de neste på lista. Du avgjør.

Helt enig. Jeg avbrøt boka, og det er noe jeg ikke gjør ofte.

Håper du fikk med deg alle som ville stemme. Var ikke fristen i morgen, tirsdag?

Nei, ikke ennå. Kom gjerne med forslag i denne tråden! Noen ganger bytter vi på å bestemme, mens andre ganger har vi avstemming.

Fra naiv lykke til stille desperasjon.

Åpningen er så romantisk som man kan ønske seg: Jeanne på 17 år slipper ut fra et langvarig klosteropphold. Nå er det bare å glede seg over friheten på familiegodset og vente på en kjekk ung mann å forelske seg i.

I denne naturalistiske roman skal situasjonen raskt endre seg. Jeanne virker fullstendig uforberedt på hva som venter henne i livet, ikke minst fra ektemannen. Hun er naiv og kunnskapsløs. I tillegg er hun svært følsom og reagerer med en tåreflom når noe går henne imot.

Men forfatteren vil mer. Det er kvinneundertrykking over en bred skala som holder Jeanne nede. Den virker så ødeleggende på karakteren hennes at jeg på et tidspunkt hadde mistet alt håp for henne. Tiden er den reaksjonære perioden etter Napoleons fall (såvidt nevnt). Det går egentlig mest utover aristokrater som ikke behøver å leve av eget arbeid, men er bundet av konvensjoner. Likevel gir avslutningen et glimt av håp for Jeanne. Livet er når det kommer til stykket ikke det verste man har.

Maupassant skriver overraskende direkte og jordnært også om seksuelle forhold. Hans negative syn på adelen og det katolske presteskapet vises tydelig. Sant å si er det bare blant vanlige folk at han finner dugelige og rause karakterer.

Romanen fra 1883 ble nylig oversatt til norsk. Anbefales!

Jeg leste sakte og reagerte ikke negativt på disse skiftningene. Syntes tvert imot det falt seg naturlig at stemningen endret seg fra de bodde på Europa til den første tiden i skipet og igjen da ting begynte å skjære seg. Jeg likte boka, og er også glad vi leste den.

Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?

En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.

Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?

Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.

Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.

Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.

Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Fikk du lest den?😊

Kanskje det er fordi jeg leste litt fort, men jeg klarte ikke helt å lande i boken. Hver gang jeg kom inn i stemningen og miljøet så forandret alt seg. Klarte heller ikke å se for meg skipet. Skulle gjerne hatt bedre tid i hver fase, det ble nesten litt oppramsende for meg. Ikke fulltreffer her, selv om jeg er glad vi leste den.

Jeg merket ikke den følelsen av oversettelse du nevner, har du noen eksempler?
Ellers er jeg enig.

Har også tenkt mye på opplegget på skipet. Hvorfor er det med kriminelle? Hvorfor tar det så kort tid før ingen ting fungerer? Og hvor er samfunnsbyggingen på skipet? Folk virker helt overlatt til seg selv. Man vet mye om psyke i isolasjon, og jeg tror de gjør alt feil for å skape et bærekraftig samfunn. Jeg ventet et opprør ganske tidlig.

Det er ikke ofte at skrekkbøker blir utgitt her i landet, så det er en lettelse å se de få gangene det skjer.

Vet jo at det er en sjanger som dessverre ikke blir tatt seriøst da mange ser på sjangeren som noe tullete og mye av det samme, noe som er synd, for den sjangeren er ikke så ensporet som mange hevder at den er.

Bare en fase eller en ordentlig fantasivenn?
Tom: den andre viljen er om en familie som er fortvilet og det føles ut som en slags splittelse er i ferd med å skje. Christine er bare sju år, men foreldrene merker at det er noe annerledes med henne. Hun leker ikke med andre og snakker ikke til dem, eller noen. Hun har vennen Tom. Det er en fantasivenn av henne. På grunn av dette blir hun henvist til BUP, men vil det i det hele tatt hjelpe? På grunn av denne Tom og Christines reserverte oppførsel, får familien oppleve en del ubehagelige og skremende ting. Samitidig blir man kjent med noen fra lenger bak i tid. En som heter Thomas. Han bor i kjellerleiligheten sin, og forlater nesten aldri leiligheten, og han unngår de som eier huset. Har disse karakterene noe til felles i handlingen?

For det første kan jeg nevne at jeg ikke er fan av nynorsk. Det er fint å høre på, men verre å lese det og skrive det, men har blitt flinkere med åra til å like og lese det. Det tar bare litt tid, og er nok en vanesak. Likevel er jeg glad for å ha lest boka. Har aldri hørt om forfatteren før, men han skriver godt, både når det gjelder stemning og familiedynamikk.

Spennende fortellerstemme
Selv om fantasivenn ikke er spesielt originalt i skrekksjangeren, har en en interessant vinkling på det hele. Han presenterer temaet på en litt annen måte, som var forfriskende. Det handler ikke bare om Christines fantasivenn, men også enkelte spørsmål om psykatri, foreldrenes forhold og morens som har en litt annerledes jobb enn de fleste.

Tom: den andre viljen, er en bok jeg dessverre ikke har sett mange lese, og derfor har den ikke vært spesielt synlig. Grunnnen er vel at ikke mange leser skrekk, men den kan også fint leses som roman da dette er karakterdrevet plot. Så håper det er flere som får med seg denne, for den er både interessant og fengslende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Om å gjøre slutt på forutinntatte oppfatninger om våre medmennesker.
Det er det optismistiske utgangspunktet for denne velskrevne boka. Forfatteren mener riktignok at mange stereotype oppfatninger vi får med oss under oppveksten er så godt som umulige å bli kvitt. Det krever systematisk og dyptgående arbeid både på individ- og samfunnsnivå å motarbeide diskriminering og urimelig forskjellsbehandling.

Allsidige løsninger på komplekse problemer
Bokas styrke ligger i at den behandler flere former for forutinntatthet med særlig vekt på kjønn og etnisitet. Forfatteren tar for seg hvordan dette fører til uakseptabel og risikopreget diskriminering i politi og helsevesen før hun går gjennom tiltakene for å motvirke dem. Hun har stor tro på opplæring i mindfullness og meditasjon for å redusere aggresivitet blant politifolk. Hun tar for seg sjekklister som et hjelpemiddel blant sykehuspersonell for å sikre likeverdig behandling av pasienter med samme diagnose — uavhengig av kjønn, alder og etnisitet. En rekke tiltak er aktuelle for å fremme likestilling ved ansettelser og opprykk.

Hovedkapitlene legger vekt på amerikanske forhold, men på slutten av boka tar Jardell for seg eksempler på motarbeiding av forskjellsbehandling i andre land som ved et advokatfirma i Frankrike, etniske konflikter i Kosovo og Rwanda, og en barnehage i Sverige.

Det faglige grunnlaget for boka virker overbevisende solid, samtidig som forfatteren har en journalistisk fortellerstil preget av høyt personlig engasjement. Med andre ord: En høyst leseverdig bok om et brennende aktuelt tema.