Den etterlengtede oppfølgeren er endelig lest, og er den like bra som den første boka?
I fjor leste jeg den første boka som har samme navn som serien, nemlig: Det fins ikke monstre og havnet som en av mine fem beste bøkene jeg leste i 2022, selv om jeg ikke er i målgruppa. Det er en serie for unge lesere med illustrasjoner som er laget av forfatteren selv.
Kjente snømenn på besøk
Den er om Karo og Levi fra forrige bok som møter nye og skremmende utfordringer med den spesielle hunden Selje. Selje var en hund de møtte i forrige bok. Denne gang er Bekkeblomholm rammet av mystiske snømenn som dukker opp. Det er ikke snakk om vanlige snømenn med steiner som knapper og øyne, gulrot som nese, skjerf og hatt, men snømenn med forkjellige kjennetegn fra kjente og kjære skrekkfilmer. De unge som boka er bereget for, vil nok ikke forstå det, men når de skal se de filmene når de er gamle nok, håper jeg at de ser originalene i stedet for nyversjonene.
Det virker ikke som om de alltid står på samme sted, de beveger seg, og hvem er det som lager disse snømennene? En dag må Karo, Levi, lillesøstreren hans og hele skolen bli igjen på skolen hele natta da det kommer en uventet snøstorm. Mens de er innesnødd, får de besøk av disse berømte snømennene. Hva er det de vil, og vil de overleve denne grufulle natten? Karo gjør så godt hun kan å lage en dokumentar av galskapen.
Kreative og stemningsfulle illustrasjoner
Kory Merritt illustrerer bøkene sine selv, og det gjør han på en kreativ måte. Han har en artig måte å dele opp sidene sine på med illustrasjoner, og han er også god på å fange opp stemning. Det er ikke spesielt skummelt for oss voksne, men snarere medrivende, og den ville nok ha vært uhyggelig hvis jeg var tretti år yngre.
Er ikke så glad i dokumentarformat i bøker, så ville nok ha likt boka bedre uten den delen, men boka er heller ikke så preget av Karos dokumentar. Det tar ikke helt overhånd. Jeg liker dokumentarformat på film/serier, men er bare ikke så begeistret over det i bøker av en eller annen grunn, men som sagt, det tar ikke helt overhånd i boka. Vennskapet mellom Karo og Levi er fremdeles like sært og sjarmerende. Karo er den vågale med mange påfunn mens Levi er den rolige og ansvarlige. Liker hvor forskjellige de er.
Den hjemsøkte skolen var en fin gjensynsglede og hadde like god stemning som den første boka. Likte spesielt godt at også denne boka hadde en del skrekkfilmreferanser for oss voksne. Om Det fins ikke monstre blir en trilogi eller en serie, er jeg usikker på.
PS: Les ikke baksideteksten hvis du ikke allerede har lest den første boka, da den er noe avslørende.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Med nytt utstyr behøver du ikke bekymre deg for batteriene. Bøkene laster du ned hjemme, og du kan ha samme lydbok på både mobilen og nettbrettet. Når det gjelder å overføre lydbøker/ebøker fra en gammel enhet til en ny, så kan jeg ikke uttale meg på vegne av andre enn Apple sine produkter. Der kan du velge å overføre absolutt alt du har på mobil eller nettbrett til de nye enhetene.
Landstrykere er lagt til ei lita bygd i Nordland (Hamarøy?) på 1870-tallet. I utgangspunktet fattig og isolert, men tilgang til Lofotfisket bringer penger og utferdstrang til den unge hovedpersonen Edevart, som finner en alliert, men også et motstykke i den jevnaldrende August. Men der Edevart etterhvert virker vankelmodig og til tider tiltaksløs, er August full av påfunn og virketrang. Han tjener som en deus ex machina som driver handlingen framover der romanen ellers ville ha stoppet opp.
Om boka ellers? Det store persongalleriet overrasker med bredden av markante kvinner. Romanen preges dessuten av et rikt språk med ord og uttrykk hentet fra nordlandsk og andre dialekter.
Boka inngikk som felleslesning i Boksirkelen 2021.
Det har vært forholdsvis få franske forfattere i lesesirkelen hittil. Jeg vil derfor foreslå Gustave Flaubert: L'éducation sentimentale med den norske tittelen: Frédéric Morceau: en ung manns historie Boka ble først utgitt i 1867 med en ny norsk oversettelse i 1997. Vi følger hovedpersonen Frédéric i en turbulent periode i fransk historie fra 1830 til 1852.
Skal begynne på en ny e-bok i dag, nemlig Boulder av den katalanske forfatteren Eva Baltasar. Hun er et nytt bekjentskap. Romanen er på kortlisten til den internasjonale Booker-prisen, så spent på denne.
Ellers skal jeg lese videre i Sons of the People: The Mamluk Trilogy av Reem Bassiouney.
I italiensk-oppfriskningsprosjektet mitt har jeg så vidt kommet i gang med M. Il figlio del secolo av Antonio Scurati. Det er en historisk roman om Mussolini, og er den første i en trilogi eller tetralogi.
Men det blir ikke så mye lytting, for jeg ser fortsatt Montalbano-filmer på Nettflix (som jeg skrev om i lesehelgtråden for et par uker siden).
Ønsker alle en fin helg!
Jeg har laderen i mye, fordi iPaden begynner å bli gammel og batteriene er slitne, men en lader drar ikke mye strøm, hvis det var det du tenkte på.
Takk for utvidet forslagsfrist, Torill 🤗
Jeg har vært innom Fabel og Storytel, men har endt opp med Bookbeat. Jeg betaler 149,- for 100 timer i måneden, som passer mitt behov. Ellers har de 1 bok i måneden og ubegrensa timer i måneden, hva de koster har jeg dessverre ikke tilgang til akkurat nå, men de ligger rundt prisen til Fabel og Storytel.
Hvorfor jeg har blitt hos Bookbeat, er fordi de har et generelt godt utvalg i svenske, norske, engelske, danske ++ utgaver, både lydbøker, men også e-bøker. Hører mye svensk, både fordi jeg liker språket, men også fordi jeg synes de svenske oppleserne er hakket bedre enn de norske, sånn jevnt over i mine ører. Anbefaler Bookbeat.
Spøkelseshus er kanskje standardaktig, men likevel er det et konsept jeg aldri går lei av.
Tragisk ulykke
Daniel Price og hans kone tar med seg datteren til Caitlyn til Nightingale House. De har nemlig kjøpt det, og de viser henne hvor de skal bo, før de kan flytte inn. På hjemveien skjer det noe tragisk. De blir påkjørt og Daniels kone dør momentant. Likevel velger Daniel og Caitlyn å overta det store huset, selv om det nå er bare de to, og de håndterer sorgen på hver sin måte.
I mellomtiden blir man dratt tilbake helt til 1900, da vi gjennom bruddstykker i boka, leser utdrag fra en dagbok skrevet av en jente det året. Hun jobber med faren sin, og de sliter med økonomien. En kunde av dem, er rik mann som jenta er veldig betatt av, til tross for at han er gift og har en datter. Han bor i det berømte Nightingale huset.
I nåtidens tidslinje påstår Cailtyn at hun og faren ikke er alene i huset, noe Daniel ikke tror på. Caitlyn er i en fase hvor hun lyver mye, og han har prøvd hardt for å få henne til å slutte. Selv prøver han å skrive en ny bok, noe som er lettere sagt enn gjort. Hvorfor ender han opp med å sove i stua i stedet for i sitt eget soverom? Er det noen som fostyrrer husidyllen deres?
Steve Frech har hittil vært et ukjent navn. I denne boka byr han på horror med noen overnaturlige elementer. Han beskriver far og datter forholdet bra, som både er fortvilende og bra. Kapitlene er ikke særlig lange, de er mellom to og fire sider, og faren har en tendens til å gi Caitlyn kallenavn, Ssweetheart og pumpkin. Skjønner greia, men når det blir gjentatt mange ganger i løpet av hvert kapittel, på nesten hver side, begynner det å bli masete i stedet for sjarmerende. Hadde heller tenkt meg flere beskrivelser av huset, for det var det altfor lite av.
Kjedelig med dagbokformat
Jeg likte å lese fra jentas perspektiv fra 1900 bedre enn nåtiden, bare synd det den biten ble skrevet som dagbokformat, for er ikke så glad i å lese dagbokformat. Synes ikke det føles mer ekte. Men skjønner dagbokformatet da hun hadde fått dagboka fra den hun var forelsket i.
Dette er horror for voksent publikum, men det føltes mer ut som YA horror. Altså horror for ungdom. Språket var lett og det var nesten ikke horror i boka, kanskje bare 20 %. Syntes tonen i fortellerstemmen var noe i overkant barnslig og veldig forutsigbart. Det morsomme er at dette er dette er den andre boka jeg leser i år hvor skuespiller Vincent Price blir nevnt, og hovedkarateren i boka heter også Price til etternavn. Grunnen til at det er morsomt at Vincent Price er nevnt, er fordi han er en av mine favorittskuespillere.
Nightingale House hadde et godt utganspunkt, men som dessverre drukner i typiske og kjedelige feller som man har lest tusen ganger før. Spøkelseshuskonseptet kjeder meg ikke ennå, men denne boka klarte ikke å gjøre det spennende. Karakterene ble for platte, og handlingen for gjennomsiktig. Lettlest og trøttende horror.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg leste "Følg meg" før denne, men "Radikal" holder seg mer eller mindre til samme tema: "Evangelisering" og "misjon", men i dette tilfellet hovedsakelig verdensevangelisering. Han begynner med å ta et oppgjør med noe av det ubibelske ved den amerikaniserte kristendommen som så lett kommer snikende og er synlig så mange steder, men så kjører han på. Han legger ikke skjul på at alle troende er kalt til å gå ut til alle nasjoner, et ganske spenstig og vågalt utsagn, og selvom han virker oppriktig og mye av det han skriver er sant og verdt å ta til seg så blir det noe som ikke stemmer når det virker som om man ikke kan være en god nok kristen hvis man ikke er ute å misjonerer i andre land enn der man selv bor. Dette mener jeg er en misforståelse av misjonsbefalingen. Ifølge ham er det ikke nok å be eller støtte økonomisk de fattige og de unådde, men at vi må ut dit hvor de er.
Det er lett for ham å påpeke dette hos andre når han selv er såpass på farten rundt om i verden, og det er jo bra, men det kan se ut som om han mangler en litt mer ydmyk side i det han formidler rundt dette i "Radikal". Men, alt i alt så har han et budskap som er verdt å få med seg, og i det minste gjør den en mer bevisst nøden der ute, og hvis man ikke drar ut til de unådde, så kan denne ihvertfall være med på å inspirere å bli mer frimodig der man selv bor og befinner seg. Jeg tenker at hvis man ikke tør, klarer eller har prøvd å misjonere der man bor; i nabolaget, familien eller andre nærliggende områder, så har man lite å gjøre blandt unådde folkeslag. Jeg fikk litt blandede følelser rundt boken, men kanskje det bare er kjødet mitt som elsker å ha det litt for behagelig enn den burde?
Noen som vet hvor Koranen øverst her er å få kjøpt?: https://bokelskere.no/finn/?hos=bokelskere.no&side=1&finn=Koranen
På forhånd takk!
Har ikke blitt så mye lesing, så holder stort sett på med de samme bøkene som forrige helg.
Men på øre har jeg startet på krimboka Manden i tre dele, den første i serien om Lucas Stage av den danske forfatteren Thomas Bagger. Den virker velskrevet og spennende.
Ønsker alle en fin aprilhelg!
Jeg husker med gru at vi ble bedt om å analysere dette diktet på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg ikke skjønte bæra av hva Obstfelder ville frem til. Det ble ingen stiloppgaver eller tekster med analyser av dikt på meg etter dette møtet med poesien.
Det finnes flere utgaver av Øverlands Samlede dikt. I et trebindsverk fra 1947 er «Vestre gravlund» gjengitt i 1. bind, side 39-40, i sin moderniserte form. Diktet inngår i avdelingen «Den ensomme fest», som var tittelen på Øverlands første utgitte diktsamling (1911). (Tilføyelse: Et fjerde bind med samme utforming som de tre bindene fra1947 ble utgitt 1961).
Jo August var god nok, han hadde gaverne, kaldet, han var kramhandler av blodet.
Det du undertrykker, vil barna uttrykke
For å føle seg trygge må barn vite at de blir hørt, men de må alltid være klar over at de ikke er sjefen.
Vi foreldre må kommunisere med barna på en slik måte at barna blir mer bevisste på hva de føler, ellers blir de helt umulige, motsetter seg vår autoritet og utagerer sine undertrykte følelser.
Når foreldre kjefter på barna, ødelegger det barnas evne til å lytte.
Den første boken jeg leste som var skrevet av John Gray var ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus”. Den falt ganske godt i smak og gav meg bedre kjennskap til forskjellene i hvordan kvinner og menn tenker. Siden den norske tittelen gav inntrykk av at denne boken var en videreføring av overnevnte bok så fanget den også interessen min, men jeg oppdaget fort at den innholdt veldig lite ”Mars og Venus”. Når det er sagt så er den positive barneoppdragelsen som Gray fremhever et spennende felt å begi seg ut på, og etter å ha testet ut noen av metodene så ser det ut som om det til en viss grad er noe i det. Boken har mye nyttig man kan ta med seg som forelder, men som pedagog klarer jeg allikevel ikke sluke alt forfatteren kommer med, selv om jeg kan si meg enig i en god del, ja, mange av elementene finnes allerede skrevet om i andre nyttige oppdragelsesbøker.
Innimellom ønsket jeg forskningsmessig belegg rundt det han skriver, men boken innholder verken kildehenvisninger eller henvisning til eventuell forskning rundt metoden han fremmer. Det virker også ofte som om det er forfatteren selv som kommer med sine erfaringer og meninger på en reklamerende måte. Jeg regner med og vet at en del av det finnes det forskningsmessig belegg på, men på andre områder igjen hadde jeg trengt litt mer kjøtt på beina. Jeg synes også boken var litt for lang og gjentakende og kunne godt ha vært kortet ned med nærmere 150 sider.
Områder jeg savnet et mer forskningsmessig belegg på er niårsfasen han stadig referer til som en grense hvor man ikke skal gjøre det og det med barna, eller si det og det, eller oppføre seg sånn og sånn osv. Videre påpeker han at alle barn alltid gjør sitt beste og at de alltid ønsker å samarbeide med foreldrene, og når de ikke gjør det så kan det virke som det alltid er foreldrenes feil. Her synes jeg forskning hadde vært en god ting. Ja, det trenger ikke være helt feil at barn prøver å gjøre sitt beste og at de ønsker å samarbeide og at det kan være foreldrenes feil når de ikke gjør det, men er det slik alltid? Neppe. Da tenker jeg at man frarøver man barna noe av sin frie vilje, man overser egoismen som har blitt en del av barnets natur og setter heller all skyld på foreldrene hvis ting går galt. Med dette så mener jeg ikke at småbarn skal ta ansvaret for sine feil. Ja, boken har rett i at vi kan gjøre mye riktig for å få barna våre til å samarbeide og yte sitt beste, men det betyr ikke at de alltid gjør det selv om vi hadde gjort alt riktig.
En annen ting forfatteren påpeker er at barn ikke trenger valgmuligheter før de er ni år. Nå kommer det ikke helt klart fram hva han mener med valgmuligheter, men som pedagog vet jeg at yngre barn har godt av noen valgmuligheter innimellom, bare de ikke får altfor mange ting å velge mellom og ting som kun bør være den voksnes ansvar og valg å ta. Jeg er også ganske uenig i det boken snakker om rundt det å avlede barn når de begynner å gråte eller har skriketokter. Hvor ble det av å ta barnas følelser på alvor? Selv om dette skrives i sammenheng med lettpåvirkelige barn, så bør de også få anerkjent følelsene sine og bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kan ha misforstått noe av det han skriver om akkurat det, siden han også skriver mye riktig om det å ta barnas følelser på alvor.
Selv om det er en del å påpeke i denne boken, så er faktisk mesteparten nyttig å ha med seg i ”oppdragelseskofferten” sin, og jeg likte spesielt måten man på en god måte kan kommandere barn på slik at de gjør det du gir dem beskjed om. Det har vært en slags ”magic bullett” under lesingen. Videre fremhever John Gray viktigheten av å ikke til stadighet kritisere barna sine og påpeke alle feil de gjør, noe som vil kunne gå på selvfølelsen løs, men la barn være barn og vær en god samarbeidspartner med dem og ikke glem å vise dem at du virkelig setter pris på dem ved å bl.a. fremme deres positive sider.