Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.
Contrary to what many shy people like to think, shyness is not necessarily an attractive attribute. It is certainly not one that justifies bad manners.
Not a shred of evidence exists in favor of the argument that life is serious, though it is often hard and even terrible.
The New Yorker er i mangt eit humoristisk blad. Likeins innheld denne boka òg mange vitseteikningar. Eg vart difor overraska når forfattaren brukar den innleiande bolken til eit krast oppgjer med den første redaktøren, Harold Ross: udugeleg som redaktør og utriveleg som medmenneske, skriv Gill. Først på side 43 kjem den fyrste gode, lattervekjande historia. Sidan kjem det heldigvis fleire, og vi får ei fengjande, om enn springande framstilling av det berømte bladet sett frå innsida, slik boktittelen lovar. Gill er god til å gi personlege skildringar av dei mange forfattarane og kunstnarane som skreiv og teikna for bladet, ofte for skral betaling, i tida frå 1925 til 1975.
The New Yorker er kjent for skrivekunsten sin. Gill gjer det klårt at det høge nivået kjem av hardt arbeid i redaksjonen. Det kan vere ein pinefull prosess, men som eg skulle ønske at òg norske utgjevarar tok seg meir tid og krefter til.
Boka har ein forunderleg slutt. Gill angrar no på mest alt det stygge han skriv om redaktør Ross i dei fyrste kapitla. No målar han eit forsonande portrett om den same mannen. Siste ordet - over fleire sider - gir han til den neste redaktøren, William Shawn, som har så godt som berre godord om forgjengaren sin. (Omtalen gjeld fyrsteutgåva frå 1975)
Jeg var en hjelpemann som trengte hjelp. Verre blir det imidlertid når engstelsen, som i bunn og grunn er triviell og noen ganger komisk, går over i angst. Da røyner det på. Det er opprustning. Våpnene blir farligere. Angsten har ingen formildende omstendigheter. Angsten er vanedannende som religion, men det er ingen å be til. Det eneste som hjalp, var å høre på Beatles-plater.
Barndom er oppskrytt. Jeg hadde selv nesten slitt meg ut på den, og kan med hånden på hjertet si at det var en plagsom periode. Jeg har sannsynligvis ennå ikke helt kommet over den.
Hva husker man når man glemmer seg selv? De andre.
På bordet lå barnet, svøpt i et håndkle. Jeg kunne ikke se forskjell på døde og levende lenger. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd at hun sov. Jeg visste heller ikke hva vi kunne gjort annerledes. Jeg visste bare at kjærligheten ikke var nok, likevel var kjærligheten det eneste.
Kjærleiksvane
mor tok to koppar ut av skapet
til seg og til far
som ikkje lenger
var
Jeg likte Danielle Shreyers litt originale skrivemåte og at noen også tør å gå imot en såpass kontroversiell lære innenfor den kristne troen som arvesyndlæren er. Noen mener at den er helt essensiell i den kristne troen, andre mener at den ikke er det, og mener også at den er ubibelsk. Selv om forfatteren har noen gode argumenter imot arvesynd så savner jeg en eksegetisk dybde og tyngde i det hun skriver. Selv om Shreyer legger mye vekt på det hun kaller for ”Original blessing”, eller arvevelsignelsen, så klarer hun også se det onde i mennesket, men at dette heller mer mot valg man tar enn noe man er. Når arvesyndlæren svartmaler mennesket, så kan det se ut som om Shreyer går litt mye over i den andre grøften, men allikevel ikke uten å se ut til å ta altfor lett på synd. Hun legger derimot mer vekt på Guds velsignelse overfor menneskene, om hvordan Gud ikke forbannet Adam og Eva, men hvordan Gud etter ”fallet”, noe som heller ikke er et bibelsk begrep i følge henne, velsigner og forsørger dem, ja til og med Kain. Gud er barmhjertig hele veien, noe som arvesyndlæren fort kan se ut til å dekke over.
Shreyer kan se ut til å minimalisere Jesu stedfortredende død, og mener at det kan bli for mye fokus på det. Hun henviser da til kirkefedrenes kunstmalerier, der paradistilstanden rådet, og at Jesus på korset ble først fremtredende etter at vi omfavnet arvesyndlæren. Hun avviser allikevel ikke Jesu stedfortredende død, og påpeker at det har en bibelsk verdi, men at fokuset bør være på livet som springer ut av Jesu verke. Jeg mener i hvert fall at Jesu stedfortredende død er noe mer essensiell og viktig å løfte fram som noe stort, men at det også er viktig å trekke fram livet som medfølger. Skriften er ganske så tydelig på det.
Shreyer gir oss også et lite innblikk i debatten rundt arvesyndlæren på 1700-tallet mellom presbyterianeren Jonathan Edwards og episkopalen John Taylor. En del interessante vinklinger får vi gjennom boken, men jeg klarer ikke ta altfor helt god fisk og savner flere svar ut fra Skriften på hvorfor hun mener arvesyndlæren er feil. Innimellom får jeg også en følelse av universalisme i måten hun skriver på, men om hun er universalist eller ikke, det kommer ikke helt klart fram. Mot slutten blir også boken noe gjentakende og repeterende.
Jeg fortsetter med While We Were Dreaming av Clemens Meyer, som jeg har holdt på med en stund nå. Ikke så god så jeg håpet, så det går litt trått ...
På øret har jeg begynt på den prisbelønte australske forfatteren Peter Careys Oscar and Lucinda, som han fikk Booker-prisen for – det fikk han også for True History of the Kelly Gang. Tre av hans andre bøker har også kommet med på lang- og kortlisten. Carey skrev også manus til Wim Wenders fantastiske film Until the End of the World.
Har i likhet med det fleste bøkene hans lest denne før, men det er mange år side så på tide med et gjenhør :-). Liker de tidligste bøkene hans bedre enn de nyere.
På italiensk blir nok et kapittel eller to i La casa in collina av Cecare Pavese, en annen forfatter jeg har stor sans for.
Ønsker alle en fortsatt fin junihelg!
Mord og misunnelse er den nyeste boka av Ruth Ware. For min del har ikke bøkene hennes imponert meg så mye, men noen av dem er underholdende, og det var også denne.
Dette er min femte bok av henne og hvordan jeg har likt bøkene hennes har vært litt opp og ned. Bøkene hennes er ingen favoritt for min del, men jeg velger bøkene hennes for hun kommer ofte opp med gode konsepter, og etter å ha lest noen tørre bøker i det siste, var det kjekt å lese noe lett og underholdende.
Krimboka er om både nåtid og fortid. Man blir kjent med Hannah Jones. Hun er gravid og er i et stødig forhold med Will. Men i mange år har hun dratt med seg en skygge fra fortiden hun ikke har blitt helt kvitt. Kapitlene heter før og etter. I kaptilene som kalles etter blir man kjent med Hannah som voksen person, og i kaptlene som kalles før, blir man kjent med henne som ung student ved Universitetet i Oxford og er bestevenninne med April.
Kan man leve med dårlig samvittighet?
Hannah og April var veldig forskjellige. Hannah er den rolige og fornuftige, mens April likte å sette folk på prøve, være litt vågal. I voksen alder blir Hannah kontaktet av en journalist som sier at hun kan ha sendt feil mann i fengsel. Hennes bestevenninne ble drept, og journalisten mener at John Neville ble uskyldig dømt. Grunnen til at Hannah Jones begynner å gjøre sine egne undersøkelser, er fordi hun har dårlig samvittighet hvis feil mann ble dømt for mordet. Hannah føler at hun må gjøre noe for at livet skal føles litt lettere. Og kommer hun til å gjøre det uten Will, da han har lagt fortiden bak seg?
De siste bøkene jeg leste av Ruth Ware var Nøkkelen i låsen og De fire løgnerne, og det var på nippet jeg ga opp dette forfatterskapet, for det var to bøker som var svært skuffende, og uengasjerende. Men det var noe med dette konseptet og originaltittelen, som gjorde meg interessert i denne. Jeg er glad for at jeg ga denne boka en sjanse, for lesingen gikk nesten av seg selv denne gang. Et tegn på at den var oppslukende, noe som er lenge siden jeg har opplevd.
Unødvendig mye plass
Personlig likte jeg best å lese om Hannah som ung, for er interessert i bøker som beskriver collegelivet og syntes venninneforholdet mellom henne og April var både fascinerende og spesielt. Nåtiden var noe irriterende å lese om, da det nevnes at Hannah er gravid i nesten hver kapittel. Skjønner det er naturlig at også karakterer opplever utvikling i livet, men jeg er ikke interessert i å lese om graviditet. Det ble nevnt såpass mange ganger at det nesten overdøvde konseptet. Det blir litt feil. Greit å nevne det noen ganger, men det trengs ikke hele tiden. Man skjønner pointet.
Kapitlene er korte og handlingen gikk veldig hurtig. Selv om man ikke likte alle karakterene, var de fleste spennende å bli kjent med. Bare synd at forløpet mot slutten og selve slutten, ble noe svakt i forhold til resten av boka, dermed ble det noe ujevnt. Det ble for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregikk.
En mørk og underholde krimbok som er verdt å få med seg, og den er heller ikke for avansert å få med seg i "sommervarmen".
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
I am constantly amazed by man's inhumanity to man.
Det er morsomt når norske forlag gir ut horror, fordi det er altfor sjeldent. Jeg vet at det på grunn av at mange ikke ser på sjangeren som noe alvorlig, noe som er synd.
I USA er sjangeren kjempepopulær (og hos meg), men generelt i Norge er det mer lunkent, dessverre. Horror er mer enn bare blod, gørr og sjokkfaktor. Sjangeren kan være både dyp og provoserende, også. Tro det eller ei.
En bråkmaker har fått en ny hobby
Nattreise er stemplet som psykologisk thriller, men den har dog noen horrorelementer i seg. Nattreise ble utgitt tidligere i år og er om Thomas Dahl som driver en YouTube kanal. Thomas Dahl er tidligere rockestjerne, og han er en mann med en eller to skandaler bak seg. Ekteskapet gikk også i stykker. Med sin nye hobby som YouTuber, lager han et lignende Åndenes makt konsept, der han og hans team, undersøker hjemsøkte steder.
Denne gang undersøker de et hus som ligger svært øde til i nord, og skal ha tilhørt en okkult sekt. Mens de er i huset, føler Thomas Aurstad seg noe oversett da de andre i produkjsonen vil ta en annen retning med produksjonen enn den retningen han vil ta. Blir de enige og er det trygt å oppholde seg i det beryktede huset?
De har invitert deltakere som skal bo i huset sammen med dem. I kjent YouTube stil skal de filme deres opplevelser med huset, og hvordan de eventuelt vil reagere. Denne type konsept er jo populært på YouTube for tiden. Folk som oppsøker nedlagte bygg og hjemsøkte steder. Det har blitt en greie.
Denne boka passer godt som påskelektyre eller en bok man vil spare til Halloween, med tanke på handlingen. Aurstad skriver godt, og det var spesielt interessant å lese om teamet. Hvordan produksjonen foregikk og at av og til, ikke alle vil det samme til tross for at de er i samme produksjon. Jeg liker også å lese horror hvor en handling foregår et sted som er svært isolert, og det er ikke ofte jeg leser horror der ting foregår på en øy. Så det var kjekt å lese.
Manglende personlighet
Men alt i alt ble Nattreise veldig tynn. Jeg liker bøker med okkultisme/satanisme/sekt i fokus. Det er alltid mørkt og dystert, og ikke minst fascinerende. Det gode mot det onde. Men desserre syntes jeg at handlingen ble for tam, og jeg likte ikke karakterene, hverken teamet eller deltakerne. Jeg fant ingen connection med noen av dem, og dermed blir også boka noe uinteressant da man ikke bryr seg helt om karakterene. For min del ble dette en smule kjedelig, og syntes konseptet var typisk. Savnet ikke nødvendigvis å bli skremt, fordi det blir jeg aldri av horror, nå er jeg mer ute etter gode historier med flust av atmosfære. Jeg liker horror med creepy undertoner, men det er litt vanskelig å finne.
Nattreise ble for meg en skuffende bok. Den ble noe repeterende, karakterene var litt irriterende, og handlingen engasjerte ikke spesielt mye, til tross for at jeg er glad i spøkelsesjeger konseptet. Syntes ikke at forfatteren utnyttet konseptet godt nok. Her kunne mye ha skjedd, men i stedet ble det for stillestående.
Dette er en bok som kan være skremmende for nybegynnere som vil prøve seg på mørkere og paranormale bøker, men for oss som har lest mange av dem, byr ikke Nattreise på noe nytt.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Det var triste nyheter! Og spesiell timing for oss.
Boken har en langsom oppbygning og noe kan virke unødvendig. Den tar seg opp på slutten. Boken er helt grei underholdning.
Dwell on the beauty of life.
Watch the stars, and see yourself running with them.
En autorativ lærer er en lærer som samtidig som han eller hun underviser og veileder elevene, ser elevene og anerkjenner dem.
Man kan si at barn og unge i dag har behov for mer struktur og tydelighet enn tidligere, fordi omverdenen gir så store valgmuligheter.
Hvis ikke læreren tar ledelsen, står det alltid en elev klar til å ta over.