Bokelskere.no

Nei, har du mest boka? Det har jeg.

Denne boken tok jeg fram når jeg skulle lese til eksamen, som om jeg ikke hadde nok å lese. Jeg ble ikke helt ferdig med boken til da, men fikk testet ut et av de første teknikkene i boken. Jeg var positiv til det lille jeg fikk prøvd, men dessverre så fikk jeg ikke direkte spørsmål på den muntlige eksamen som hadde med det jeg hadde lagret i langtidshukommelsen å gjøre, selvom jeg i etterkant ser at jeg kunne ha brukt noe allikevel. Slik tar man læring av til neste gang man skal lese til eksamen.

Jeg synes den første teknikken Oddbjørn By presenetrer er den enkleste. De andre bygger vel mer eller mindre i de samme baner, men med litt mer kompliserte vrier synes jeg. De andre teknikkene trenger man litt mer tid på å bli fortrolig med.
Jeg synes boken kanskje var litt lite inne på hvordan man kan klare å huske mye tekst. Hovedsteder og det grunnleggende om de er jo greit, men når man skal drøfte ting, så ser jeg for meg at man må pugge endel. Ihvertfall gav ikke boken meg noen klare svar på det for min del. Jeg likte allikevel boken, og kanskje jeg utforsker disse teknikkene imer i dybden ved en senere anledning.

Aktuell bok?
En bok som blir brukt som propaganda av en okkupasjonsmakt som prøver å rettferdiggjøre et pågående folkemord.

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Jeg bor heldigvis fordelaktig til, like utenfor sentrum av Odda, mens andre som har blitt evakuert bor langs Sørfjorden. Den starter ved sentrum av Odda og ender i Hardangerfjorden 45 km lenger ute. Her er det mange rasplasser på begge sider av fjorden. To av stedene som har rast ut har ikke rast tidligere. Det er en hovedutfordring å forutse hvor det faktisk kan rase neste gang; kjent rasløype eller ny og ukjent løype.

Best å finne seg ei god bok :-)

Det er alltid fint når man kan lære noe ganske radikalt nytt når man leser en bok, i dette tilfellet om helse og mat. For det første gir den innsikt i lektinenes verden. Lektiner er forsvarstoffer som naturlig finnes i forskjellige frukt og grønnsaker, og Gundry påpeker farene ved lektinene vi får i oss ved å spise slik mat året rundt og som vi finner i mat som egentlig ikke er ment som menneskemat. Et vanlig lektin er gluten som ifølge Gundry får altfor mye oppmerksomhet sammenlignet med alle de andre lektinene som finnes i de samme matvarene, ja til og med i glutenfrie alternativer, som kan være minst like skadelige. Forfatteren mener at kornprodukter burde unngås helt, og at fine kornprodukter faktisk er mindre usunne enn grove. Her trekker han inn det franske paradokset. Kort fortalt har det med mengden av lektiner å gjøre, som det finnes mye mer av i helkornsprodukter. Disse ødelegger tarmfloraen vår og i verste fall kan lekke gjennom tarmveggen og inn i kroppen vår. Han påpeker allikevel at vi trenger små doser av dette for at de tarmbakteriene som bekjemper disse ikke skal dø helt ut. Han sier at surdeigsbrød er et unntak fra denne kornregelen, siden surdeiegn avvæpner lektinene i kornet/deigen. Gundry påpeker også andre matvarer som vi til vanlig spiser, som egentlig er lektinbomber, hovedsakelig mat med frø i, slik som tomater, squash og agurker. Soya og bønner får også gjennomgå. Ja, til og med quinoa og chia frø, som av noen matguruer blir ansett som supermat. Gundry gir selvfølgelig logiske begrunnelser, men strekker det kanskje litt langt til tider.

Gundry er ingen paleo- eller lavkarbo tilhenger, nei han kommer også med noen kritiske stikk til disse diettene/livsstilene, selvom forskning har vist gode helsebringende effekter ved disse. Å unngå kornprodukter enes de i hvert fall rundt, sukker også. Han mener at vi skal spise lite kjøtt og snakker generelt ned på kjøtt og animalske proteiner, selv om han også tillater noe av det i sin diet. Saken er at ingen studier har vist at kjøttinntak er kreftfremkallende eller kan skape diabetes, som han hevder. Kjøttkvaliteten har selvfølgelig noe og si, og det står generelt sett dårligere til med dette i USA enn i Norge, som ligger på verdenstoppen i kjøttkvalitet. Mange kyr blir foret med mais- og soyaprodukter i andre land, noe som påvirker kjøttet og gir kjøttet også noe av lektininnholdet fra nevnte produkter ifølge Gundry. I bøker som ”Sacred Cow” og ”Defending Beef” får man en grundig innføring i hvor bra kjøtt over det store og hele er. Det er litt overraskende også at Gundry ikke nevner oksalater som flere av de matvarene han anbefaler innholder, noe som er blitt påvist at heller ikke er så bra for oss.

Gundrys diett og livsstil har uten tvil hjulpet mange, noe de regelmessige pasienthistoriene i boken viser til, og noen av historiene er usedvanlige og viser at dietten hans fungerer slev om han kommer med noen uvitenskapelige påstander rundt hva man bør spise og hva man ikke bør, eller bør spise mindre av. Dette er en inspirerende bok, med noen små kjepphester. Noe kjedelig var det å lese de fleste oppskriftene, kanskje fordi alle ingrediensene ikke er like lett å få tak i i Norge. Noen håpefulle oppskrifter ”lagret” jeg meg til å prøve ut ved en passende anledning. Er du syk eller føler deg skikkelig dårlig, så skader det ikke å prøve livsstilen som Gundry reklamerer for i denne boken.

I skrivende stund er alle, absolutt alle, veier ut og inn av Odda stengt. Regn har skapt ras og søleskred mange steder. Mye det samme i Eidfjord. Så da kan jeg med god samvittighet lene meg tilbake med ei ulest bok, veit bare ikke hvilken ennå.

Brukte de første kveldene denne uka til å lese ut Elly Griffiths sin bok Jenta Under Jorden. Det er visstnok hennes debut. Jeg likte boka veldig godt, en krim med handling i Norfolk i England, i saltmarkene der. De av dere som har lest William Shaw får en ny god opplevelse fra Griffiths` sin penn. Anbefales!

Ei god helg og leseuke ønskes alle og enhver :-)

Reisen til nattens ende (side 237).
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en rimelig fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk, kalt «Rancy» utenfor Paris.

Mye er gjenkjennelig fra Ditlevsens skildring av Vesterbro i Bardommens gate, men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra for vårt følelelsesmenneske, som til gjengjeld benytter anledningen til å ta avstand fra kulden som han mener å finne hos 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne i et brev til kona si etter sønnens død (s. 230).

En helt ok bok om elevens tekst i grunnskolen. Den tar for seg kanskje litt for mange elevtekst eksempler og analyser dem, og i lengden blir det noe kjedelig og uinteressant. Innimellom kan tekstanalysene allikevel skimte noe interessante poenger. Boken innholder også et liten gramatisk del, men lærer leseren om hva man bør være obs på når elever skriver forskjellige type tekster. Leste ferdig boken etter eksamen, så kan hende "ferdig" følelsen gjorde noe med resten av boken. Boken kan være lur å dykke nærmere ned i når aktuelle og mer avanserte elevtekstsituasjoner oppstår i klasserommet. En bok som er blitt brukt i lærerstudiet gjennom flere år og utgaver.

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Reisen til nattens ende (side 189).
Hovedpersonen Ferdinand kan virke både selvmedlidende og rastløs, men romanen har også en tydelig samfunnskritisk side. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker jo på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Leste denne artikkelen i kveld. Er det kun bøker som skal omtales overskriften sier jo ikke det. Akkurat nå leser jeg en bok kristen bok av Thoralf Gilbrant som handler om hva Newton skrev om de bibelske profetiene. Det er også kontroversielt. Ikke lest i den i helgen for har hatt mye annet å gjøre.

Både Lillevis og mitt dreier seg om hva som står i bøker. Slike anklager mot jødene bør også omtales.Kunne skrevet om flere som det at det har foregått etnisk rensning av palestina-arabere.

Mener den boka. Han er en av flere som skrev reise-beskrivelser på den tiden. Les for eksempel her: https://miff.no/historie/2011/04/29det-hellige-land-slik-en-norsk-prest-saa-det-i-1881.htm
At det er et palestinsk folk som har lang historie er noe som ble oppfunnet etter seksdagerskrigen.

Det går fint, men takk likevel for din forståelse.
Far til min yngste datter er fra Gaza, familien (besteforeldre, onkler, tanter, kusiner og fettere) er fremdeles der, vi vet ikke om alle er i live.
Det har ikke vært lett å bære flere måneder med bombing.
(Jeg har ikke klart å lese så mye.)

Det går fint, men takk likevel for din forståelse.

Det kunne knapt sies bedre i dag. Tenk på alle akademikerne som skriver artikler som knapt noen leser, men som teller med i å bygge en karriere.