Bokelskere.no

Denne boken inneholder mye og er både interessant og lærerik. Darke er en god formidler og er på sitt beste når hun forteller om møter med menneskene hun treffer.

"We often said at that time if the world knew - if it had witnessed our pain, if it had seen an entire people being killed and uprooted it would have never allowed it to happen, we were so wrong."
- Riyad Mansour.

God jul og godt nyttår til medlemmene i Lesesirkel 2021, og takk for mange gode leseopplevelser i 2023.

Det kan ha ha vært «Mennesket i middelalderens Norge» av Sverre Bagge. Noen som vet om den er å få tak i?

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

For noen dager siden så jeg en som hadde en bok om Norge i middelalderen. Husker den hadde noe med Sigrid Undset å gjøre. Kanskje Kristin Lavransdatter. Også tror jeg det er sakprosa. Noen som vet hvilken bok det er?

På forhånd takk!

Hvis det er et valg å å mene at jødene har rett til å bo i et land innenfor trygge grenser så ja. Det mener jeg.

Klokka beveger seg ubønnhørlig mot julaften. Hurra, det er kun èn eneste dag igjen å stresse på! Julaften og de to neste dagene feirer jeg med døtrene mine. Så setter jeg meg på flyet til Las Palmas for ei uke på stranda og gåturer i fjellheimen. Og boka jeg tar med meg heter Amerikansk Jord av Jeanine Cummins. Roman handler om ei mor og hennes jentebarn på flukt mot et bedre sted, USA. Ferden går nordover gjennom Mexico. Fly, strand, seng - boka skal leses overalt!

Denne uka leste jeg På Åstedet. Den er skrevet av Eva B Ragde, det med hjelp fra Trude Teige. Eva er søsteren til Anne B Ragde. Eva er krimtekniker i Oslo og er ofte blant de aller første på åstedet hvor alvorlige forbrytelser har skjedd. Hun beskriver jobben sin med grunnlag fra kjente saker hvor hun var involvert. Bomben i regjeringskvartalet og ranet mot tellesentralen i Oslo (utført av de samme som ranet Nokas i Stavanger) er eksempler på dette. Interessant og lettlest. Vel verdt fem lengre lesekvelder :-)

Ønsker bokfolket ei riktig god jul og et godt år. Må freden komme til krigssonene i verden. Det er flaut for menneskeheten hvordan krigshaukene får styre dagsorden. Siste verset i Bob Dylan sin Masters of War står hogd i stein!

Det forstår jeg. Men det mest ryddige ville være å kontakte Andre Nesse/Admin for å høre om det er greit. Du finner han ved å søke på navnet under feltet Bokeskere - Finn og følg.

Dette er en temmelig kjedelig akademisk innføring i norsk grammatikk. Boken bugner av språkfinurlige faguttrykk som det i lengden blir litt for mye å holde styr på og man mister fort den røde tråden. Det hjelper heller ikke mye når deler av boken er på nynorsk. Selvom det var noen avsnitt som var greie å fatte så forsvant engasjementet til å forstå mer ganske fort.

Jeg tror at for å fenge grunnskolelærerstudenter med en slik bok om grammatikk så bør den skrives noe mer lettfattelig. De grammatiske strukturer og virkemåter, med hva, når, hvordan og hvorfor ting skrives og uttales slik de gjør i det norske språket er ikke det mest populære området å sette seg inn i hos de fleste nordmenn som mer eller mindre allerede klarer å snakke grammatisk korrekt.

Jeg vil si at dette med å gå i dybden av grammatikken med dets faguttrykk er en egen kunstform for de spesielt begavede og interesserte. Ja, det er greit for en grunnskolelærer å kunne litt mer om dette enn den vanlige mann i gata, men for de fleste vil det mest grunnleggende i boken være godt nok tenker jeg.

Du er hjertelig velkommen til å bruke nettsiden slik det er ment at den skal være. Men Finn.no eller Bookis passer bedre til ditt formål. Her diskuterer vi bøker. En og annen bok har sikkert blitt solgt her inne. men ikke i det omfanget du har lagt opp til.

Jeg anmoder også om at tråden for omtaler ikke blir misbrukt, så jeg setter pris på om alle disse blir slettet. På forhånd takk.

Miff oppgir flere linker som er kilder i anmeldelsen.

Takk for det! Leste det! Poenget mitt er ikke endret. Som det står ble folkeretten om at Svalbard tilhører Norge vedtatt i 1920. Det er ikke nevnt at denne konferansen der dette ble bestemt skjedde i San Remo. Poenget mitt er er at Judea og Samaria tilhører Israel like mye som Svalbard tilhører Norge.Hvis du er uenig i dette så lurer jeg på om du vet om Israel fikk de samme forpliktelsene som Norge? Det sier seg selv at det ble vedtatt regler om kontinental-sokkelen utenfor Svalbard da Judea og Samaria ikke har kontinental-sokkel. Vet du om alle land som har kontinental-sokkel eier hele sokkelen? Har du studert juss eller er utdannet innen det?

Nåt det gjelder Gaza okkuperte ikke Israel det en god stund før Hamas angrep. Judea og Samaria har Israel tilbudt palestinerne flere ganger.

Hvorfor vil du kalle Israel en okkupasjonsmakt? Blir som å si at Norge okkuperer Svalbard.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Mosab Hassan Yousef fikk innvilget asyl i USA 2010 og har siden 7. oktober forsvart og støttet Israels angrep på Gaza. Denne boken har nå kommet frem igjen og blir brukt som propaganda av en okkupasjonsmakt som har full støtte av USA.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke medforfattere. Om Marcel Proust (død 1922) skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med nesten rørende sympati.