Bokelskere.no

Nyaste utgåve av Mary Shelleys Frankenstein vart utgitt på Skald forlag i 2016 i ei omsetting av Øystein Vidnes. Boka er framleis å få frå forlaget eller i bokhandelen.

En pensjonert hjertekirurg kommer med sine betraktninger om livet som har vært og dagene som går. Betraktningene om personer i boken og samfunnet får meg til ofte til å le høyt. Det er ikke vanskelig å se for seg hovedpersonen, og tenke at kanskje dette vil være hverdagen når en blir riktig gammel og livet nærmer seg slutten.

Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.

Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.

Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.

Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.

Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vittig lettvekter uten Jeeves.

Wodehouse skrev for å underholde, og det klarer også denne lettleste komedien utmerket — selv uten Jeeves og Wooster. Utgangspunktet er tre amerikanske jenter som håper å finne ferielykken i Frankrike samt en fallert marki og hans nesten like pengelense sønn. Av dette klarer forfatteren å spinne en lattervekkende intrige med en passende lykkelig slutt.

Det meste av handlingen er lagt til den fiktive kystbyen Roville-sur-Mer, som med sin Promenade des Anglais må være identisk med den virkelige badebyen Cabourg. Den samme byen fiines også i bøkene av Marcel Proust, men da under navnet Balbec.

Dette er en gammel bok skrevet av Ole Hallesby og kanskje en av de eldste bøkene jeg har lest, fra 1927. Den er skrevet på litt gammel norsk noe som kan være et forstyrrende element i en moderne lesers sinn, men tross det synes jeg at jeg fikk ganske så mye ut av denne boken som bl.a. handler om den troendes reise fra en uomvendt tilstand, til vekkelse, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, troens visshet, gjenfødelsen og det hellige liv. Hallesby klarer å flette de forskjellige stegene sammen på en fin måte, og som han også nevner så går noe litt i hverandre og blir som to sider av en mynt, som f.eks. tro og omvendelse. For det har jo vært debatt om hva som kommer først av disse to.

Hallesby gir noen gode vinklinger på de forskjellige områdene, og det siste kapitlet om et hellig liv gav også et interessant innblikk i en lutheraners utlegging av dette. Slik jeg forstår pinsebevegelsen så mener jeg at Hallesby kommer med en stråmann når han hevder at de tenker at når man blir åndsdøpt så blir man fri fra all synd og ikke synder mer, og han påpeker også eksempler på et slikt syn hos frelsesarmeen og metodistene. Kanskje det fantes enkelte grupperinger som gikk så langt, men slik jeg kjenner til pinsebevegelsen så er det langt fra tilfellet. Hallesbys dåpssyn kommer også til syne når han hevder at siden det nyfødte barnet ikke gjør noen motstand at det derfor får del i forlikelsen av Jesu fullbrakte verk i dåpen. Jeg vil si at barnet i bare det å være barn komme til verden i en tilstand som gjør at det tilhører Gud uavhengig av om det er døpt eller ikke. Selv om det er noen småting å pirke på så er boken i det store og hele oppbyggelig, lærerik og oppmuntrende lesing.

Har du lest "Sofies verden"? Kan du svare på om den boka du skal lese er mer eller mindre ffilosofisk nå eller senere?

I denne boken tar Preston utgangspunkt i Daniels bok kap.9:24-27 og hvordan dette på underfult vis har sammenheng med oppstandelsen uten at oppstandelsen eksplisitt blir nevnt i avsnittet. Han klarer det på en finurlig og enestående måte noe som også fører til at det blir et enormt nettverk av bibelhenvisninger, kryssreferanser og argumentasjoner, så man må holde tungen rett i munnen og lese boken forsiktig for her er det mye stoff, slik som i mange av Prestons andre bøker. Han argumenterer for det meste mot et delpreteristisk syn, men dispensasjonalister og andre futurister kan også ha nytte av argumentasjonsrekkene til Preston.
Noe av argumentasjonen hans synes jeg er noe overflødig og han kunne ha kommet langt ved å kun tatt for seg det vesentligste. Don K. Preston skriver allikevel på en måte som gjør Bibelen til en helhetlig bok når det kommer til eskatologi og hvordan det eskatologiske skal forstås og hvordan det henger godt sammen, i dette tilfellet hvordan mye av NTs eksatologi bygger på Daniels bok. Forfatteren har gjort grundig research og er ellers en ypperlig formidler, men jeg synes alt i alt at det kanskje ble litt mye info og kanskje også noe irrelevante ting å ha med som kunne vært sløyfet. Men ellers en helt OK bok.

Det kan være at Keegan kunne skrevet om hva som helst. Hun skriver godt, setter følelsene i sving - og det gir mersmak!

Beste bøker etter år 2000.
Listen laget av New York Times etter innspill fra folk som regnes som eksperter på litteratur, inneholdt egentlig få overraskelser for ivrige lesere. Det som forbløffer meg er at så mange av titlene i dette «verdensbiblioteket» av nyere bøker alt finnes i norsk oversettelse. Her har norske forlag virkelig gjort en god jobb.

Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.

Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.

Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.

Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?

Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.

Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er tredje boken jeg leser rundt kunstig intelligens. I dette tilfellet er fokuset til Per Kristian Bjørkeng på chatboten ChatGPT. Han skriver engasjerende om hvordan man kan få mest mulig ut av den, og selvom denne boten fortsatt anses å være i startfasen, viser Bjørkeng til hvordan du kan utnytte den maksimalt, alt fra å få relevante svar på problemstillinger, hjelp med søknader, hjelp til å skrive klager på produkter du er misfornøyd med, eller rett og slett gjøre deg til en som kan programmere dataspill. Han påpeker at instruksen du gir chatboten har stor betydning for å få relavnte og mer detaljerte svar. Bjørkeng gir leserne også mange eksempler på hva han selv har fått til ved å fordype seg inn i dette fantastiske verktøyet, eller skal vi være litt forsiktige i å kalle det fantastisk? for forfatteren lar oss ikke slippe unna uten å vite noen av ulempene den kan bringe oss, både nå og i fremtiden. En flott bok i rekken av KI bøker som jeg har lest den siste tiden.