Like etter et utbrudd av gråt følte jeg ofte en stillhet og indre fred. Jeg oppdaget at jeg ble rolig av å tømme meg for tårer. Min kone pleide å nevne det, husket jeg, at tårer var kroppens måte å rense ut stress på. Nå kjente jeg det selv.
God kveld! I går var jeg og hentet bok på posten. O'boy var det en varm dag 27 grader, men fikk noen solstråler på meg ute i solen. For å kjøle meg ned så var det å gå på biblioteket. Kort sagt en herlig dag.
Tar sikte på å lese og innimellom lytte på 1984 lydbok & leseklubb på NrK:
Reformation, Europe's House Divided 1490-1700 av Diarmaid MacCulloch
Bokomtalen :
'Et mesterverk... På sitt felt er det den beste boken noensinne' Guardian Winner of the Wolfson Prize for history, Reformation: Europe's House Divided 1490-1700 kartlegger et seismisk skifte i europeisk kultur som markerte begynnelsen på den moderne verden. I en tid da menn og kvinner var forberedt på å drepe - og bli drept - for sin tro, rev reformasjonen den vestlige verden fra hverandre.
Diarmaid MacCullochs historie, som er hyllet som den definitive beretningen om disse epoke hendelsene, gjenskaper på en briljant måte de religiøse kampene til prester, monarker, lærde og politikere, fra den nidkjære Martin Luther som spikrer tesene sine til døren til en Wittenburg-kirke til den radikale Ignatius av Loyola, grunnlegger av jesuittordenen; fra Thomas Cranmer, martyrdød for sine reformer, til den ambisiøse Filip II, urokkelig i sin kampanje mot Europas 'kjettere'.
Ved å veve sammen de mange trådene av reformasjon og motreformasjon, som spenner vidt over hele Europa og til og med til den nye verden, avslører MacCulloch også som aldri før hvordan disse omveltningene påvirket hverdagen - veltet ideer om kjærlighet, sex, død og det overnaturlige, og forme den moderne tidsalder. 'Magisterial og veltalende'
Religion har skapt mang en konflikt & krig opp gjennom århundrer. Noen ser ikke folk for religion, men mennesker er human uansett hvilken religion de tilhører. Noen kommer vi overens med og andre ikke - som har med mennesketypen å gjøre. Så nå får jeg se om jeg kan lese boken fortløpende eller i bolker.
Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.
Hadde denne liggende i lyd og fikk lyttet den nå først - den var bra, og ikke så urealistisk i handlingen heller - terningkast 5 fra meg. (Den slutten som ble antydet i epilogen var da ganske skremmende.....)
Siden jeg er et katte-menneske så er dette en bok jeg bare må ha. Boken drar oss med i forskjellige retninger skjønner jeg - filosofi, mytologi, psykologi + roman. Kanskje også hær > bekjempe fiender - der superhelten alltid vinner (kanskje - har ikke lest boken enda). Så her er der mange nivåer.
Takk Ajiniakra for interessant info & link. Har boken, men når slik mulighet kommer min vei så er jeg med. Da får jeg tar strikketøyet fram fordi jeg må gjøre noe for at konsentrasjonen er/forblir tilstede. Starter Leseklubben neste uke?
«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»
Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.
Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.
Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.
«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «
På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:
«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «
På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:
«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»
Jeg er også halvveis. Koser meg veldig med boken. Synes han skriver på en virkelig fornøyelig måte. Har også lest litt vilkårlig i de andre bindene og blir fristet til å lese mer. Synd bindene er så tykke ellers hadde de fungert godt som veske-bok, for det holder å bare lese noen få sider ad gangen før jeg kjenner at jeg er mett.
Ever tried.
Ever failed.
No matter.
Try again.
Fail again.
Fail better.
Samuel Beckett
Hentet fra Wikipedia
Bokorm er eit omgrep som viser til nokon som er opptekne av bøker. Opphavleg viste det til åmer som laga hòl i boksider, seinare i overført tyding om nokon som «sluker» i bøker. Medan omgrepet opphavleg var brukt nedsetjande om nokon som ikkje brydde seg om anna enn å lesa, er det i moderne norsk ofte brukt i meir positive samanhengar, til dømes i samband med å få barn til å lesa.
Overført tyding
Ordet «bokorm» har lenge vore brukt om nokon som sit og les med nasen i ei bok, som om han vil eta henne. Den eldste kjende bruken av omgrepet på engelsk er frå skodespelet Cynthia's Revels av Ben Johnson, frå 1599, der det utan tvil er eit skjellsord. Den fyrste kjende tyske bruken er frå Gotthold Ephraim Lessing sitt lystspel Der junge Gelehrte frå 1747. Ordet har kome til norsk frå tysk.
I nyare tid er ordet blitt teke i bruk som eit positivt skjemteord om bokelskarar og storlesarar. Fleire bibliotek har hatt bokormprosjekt der dei oppfordrar barn til å bli «bokormar» og lesa bøker. Fargerike bokormar er blitt framstilte som bokglade, gjerne kunnskapsrike larvar og ormar i bilde og figurar
Bokorm vs lesehest er å ses mer som synonymer for bokelsker. Vel personlig føler det har med lesehastigheten - en bokorm dveler ved det en leser, mens en lesehest leser bøker som er page-turner.
Dette er virkelig et historisk roman-storverk - fant plutselig, 4 år på etterskudd, blogg-kladden til min omtale. Den fortjener da sannelig en plass i bloggen. En flott avslutning på serien - likte dette bindet kanskje best av alle - eller føste og siste bindet ble en topp start og en verdig avslutning. Mer i bloggen
Har nå satt "Den tomme stolen" på min ønskeliste (som vokser), takk Hufsamor.
Hei alle sammen. Nå er vi ved nok en ukeslutt. Var på posten i går og hentet hjem nok en bok som er en analyse av Gunnar Larsens diktning. Jeg fant den på et antikvar for ca. 2 uker siden. Link til en tråd om Gunnar Larsen på Bokelskere.
Sviket mot virkeligheten av Vidar Østmoen, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag,1976, pocketutgave.
På baksiden av boken :
Mange er tilbøyelige til å mene at Gunnar Larsen er vår miskjente dikter i dette århundre. En av dem er Vidar Østmoen, som i denne boken hevder at han ufortjent er kommet i skyggen av andre forfattere fra 1930-årene, som Sigurd Hoel og Helge Krog.
Sviket mot virkelighetener den første større behandling av Gunnar Larsens forfatterskap. Boken bryter samtidig med tradisjonelle oppfatninger og støtter sterkt opp om det syn som sporadisk er kommet til uttrykk i de senere år:
Gunnar Larsen er ikke så lett og lys og ukomplisert som den forrige generasjons forskere gjerne ville ha det til. Østmoen vil vise at det finnes uoppdagede dybder bak den artistiske språkkunst og den humørfylte skildring av hovedstadens middelklasse-miljø. Han forteller om mennesker som kjemper for en meningsfylt tilværelse og mange av hovedpersonene mislykkes i denne kampen. Dette gir forfatterskapet, særlig de siste verkene, en grunnstemning som ligger nærmere det tragiske enn det lystige.
Jeg likte den kjempegodt, til jeg kom godt over halv veis, da stoppet liksom hele boken opp...
Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling. Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.
Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.
Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.
Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.
Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?
Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.
Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.
Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Kanskje det er denne boken du søker etter, som ble utgitt på Damm i 1997 >
Astrid Lindgren, en studie av forfatterskapet av Vivi Edstrøm
Husk at ofte når vi trøster andre, så er det vårt eget behov for å få trøst som gjør seg gjeldende.
Tilgivelse er en prosee, vi trenger å dele og anerkjenne følelsene om og om igjen for dermed gradvis å kunne tilgi det som skjedde. Husk: Vi går aldri tilbake i vår utvikling. Vi går derimot dypere og dypere og tilegner oss større og større forståelse for hvem vi er.
Hvis vi ikke velger å tilgi, vil den andre personen ha nøkkelen til vår indre fred. Vi vil befinne oss i hevnsirkelen, og vedkommende vil ha en stor plass i vårt liv. Denne måten å være i verden på er å være i offerrollen - barnedelen. Vi ser oss selv som et offer for det som skjedde og fortsatt skjer med oss. Ved å velge å gå ned og opp tilgivelsestrappen, tar vi tilbake kraften og styringen over eget liv.
Det å velge å tilgi er en egoistisk handling i positiv forstand, fordi det er noe vi gjør for oss selv og ikke for den andre. Andre voksne må ta personlig ansvar for sine egne følelser.
NRKs Leseforeningen hadde et program om Proust i 1999. Fin samtale med oversetter Anne-Lisa Amadou, litteraturprofessor Ragnhild Reinton, Knausgård og Tore Renberg. Tror man får mest ut av programmet etter at man har lest (noe av) verket.
«Det er merkelig, jeg tenker stadig på min stakkars hustru, men jeg klarer ikke å tenke på henne lenge ad gangen.» «Ofte, men lite ad gangen, som gode, gamle Swann» var blitt et av yndlingsuttrykkene til min bestefar som benyttet det ved de mest forskjelligartede anledninger.