– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!
– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!
Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.
– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.
– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.
Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.
Klem <3
Nyansert og intenst om relasjonen mellom en lærer og en elev. Viktige og sterke skildringer av hvordan det kan oppleves for det de utenforstående kaller for "ofre", i en ujevn maktrelasjon, der kun én har det regelrette ansvaret for det som foregår. Intens og medrivende lesing.
Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.
Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.
3,5 stjerner. En fin ungdomsbok som tar opp mange viktige og sentrale temaer. Den mangler dog en ordentlig rød tråd, og kan være litt heseblesende å lese da den rører innom ekstremt mye på én gang.
(...)
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta
gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på
forbredelser II
en sommerfugl
skygger for solen
jeg står på vestre gravlund
og kjenner at jorden heller
noen av mine beste venner
ligger her
det er bare å beklage
de gikk for tidlig
mens jeg kom for sent, mens jeg
var opptatt med noe annet
hva var det som hastet
hva var det som hastet sånn
sommerfuglen sover
i sine vinger
lyset er allesteds
glødende, hvitt
døden er i hogget
så lenge jeg kan huske
har den vært det
og de som ikke
er blant oss
rykker nærmere, de
blir yngre og yngre
helt til de ikke lenger
er født
forbredelser I
jeg minnes allerede
de som skal dø
jeg går til gravstedene
som fremdeles er ledige
jeg sørger for dem
jeg steller dem
så pent jeg kan: blå fingre
på gartnerens ene hånd
ingen skal komme til uoppredde senger
hva er det som haster
hva er det som haster sånn
skulle ønske det var
aldersgrense
i himmelen i natt
Gamlen stelte seg upp og stod og såg på deim. Der kom Isak Abrahamsen Opgjorden i si fjørprydde vadmålskufte og med eit hovud så urydigt som eit kråkereir; full hadde han vori, og vaska seg hadde han ikkje; bøkane sine hadde han gløymt; «gjeng’e du reint laus du,» sagde Gamlen, «liksom øyken i fjellet, he!» Der kom dei tvo unge herrane Wall og Presler, innstrokne og strake, med flosshattar, lorgnettar, sigarar, spaserstokkar; dei letta fjongt på hatten for «rektor», gjorde eit byks burtyvi pultane og sette seg på sine plassar med dundrande applomb.
Plutselig tenker jeg at det er nå eller aldri. Og jeg kan ikke lenger leve med aldri.
En sår og sterk ungdomsroman. Hovedpersonens bestevenninne har blitt voldtatt, og veien til å finne ut hvem som gjorde det og hva som skjedde er lang og sår. Jeg liker at boken er skrevet fra et annet perspektiv enn offerets; hjelpeløsheten og avmakten hovedpersonen kjenner på er formidlet på strålende vis.