Bokelskere.no

Alle stader eg har vore, byar og tettstader eg har besøkt, er fulle av svarte flekkar. Fingeravtrykk, fotspor og skit. Eg har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar. Det skitne og ekle har kravla inn i sofakrokar og gjestesengety, kor det ikkje høyrer heime, kor det aldri var min rett å plassere det. Overalt eg snur meg, ser eg skabb, infeksjon, galle, ei gul åre gjennom menneske og minne. Eg er så lei meg.

Eg har ikkje lenger nokon alder, no er eg ein diagnose, storslått og sinnssjuk.

Sjølvsagt var eg ikkje fri. Har aldri vore fri. Og eg forstod at eg aldri kan binde meg til noko som helst fordi eg alt er bunden.
– Slapp av, sa du berre. Og då måtte eg gråte.
– Eg forstår, kviskra du inn i øyret mitt.
Men kva, kva var det du forstod?

Ho ligg under lokket no. Det spelar inga rolle korleis eg såg ut. Som om ho treng eit minne av meg no. Alt ho har sett meg som, er borte. Det moderblikket finst ikkje. Eg finst ikkje lenger som barn av mor mi.

– Åssen har du det egentlig? spurte jeg.
– Egentlig? Gå'kke rundt med termometer i ræva, sa Gunnar.
– Nei. Klart ikke det. Ikke jeg heller.
– Men du har satsa på anarkistene?
– Jeg ha'kke satsa på noen.
– Neivel. Du satser liksom på deg sjøl?
– E'kke mye å satse på det heller, sa jeg.
– Akkurat. Du må velge, ikke sant? Velge side. Og hvis du trur at du kan la være å velge, da har'u allerede valgt feil side. Skjønner?
– Jeg holder fremdeles med Frigg, sa jeg.

– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!

– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!

– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!

– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!

Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.

– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.

– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.

Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.

Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.

Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.