Bokelskere.no

Jeg plukka opp boka rett fra hylla da jeg var innom biblioteket for å hente noe annet. Kunne huske at jeg hadde lest «Å spise blomster til frokost» av Synne Sun Løes for en del år sida, og uten å huske så mye av selve boka var minnet nok til å raske «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» med meg i farta.

Boka er i stor grad selvbiografisk og personlig. Den forteller adopsjonshistorien til forfatteren. Den forteller om jakten på egen identitet når verden rundt en ser koreaneren, mens alt forfatteren lenge kjente til var den norske oppveksten.

Synne Sun Løes skriver om rasisme, traumer, psykoanalyse, og virket hennes som blant annet gruppeterapeut blir tydelig i måten hun drøfter og reflekterer. Hun leter etter nyansene som går tapt i den daglige debatten i media, og hun liker ikke å være bastant. Dette er en stemme som trengs, og som trenger å bli lytta til. Samtidig avviser hun ikke nødvendigheten av aktivistene som tar tydelige standpunkt.

Den samme nyanseringen viser hun når hun sammenligner hennes egne opplevelser som adoptert med andres. Synne Sun Løes slår et slag for å ikke bli satt i bås, for å ikke være offer, suksesshistorie, glad, lykkelig, takknemlig, trist eller sint, men for å være alt sammen, alt til sin tid og i sin kontekst. Mennesket er komplekst, og når vi blir plassert i stereotypiske båser vil vi alltid miste en stor del av fortellingen om hvem vi er.

Boka er en personlig fortelling om Synne Sun Løes, hennes oppvekst, familien hennes og et veldig rikt følelsesliv. Men den er ikke bare det. Sun Løes skriver på en måte som gjør dette til noe mange vil kunne kjenne seg igjen i, for til syvende og sist handler alt om de grunnleggende følelsene som vi alle deler. Som hun selv skriver mot slutten av boka: «Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet» (s. 189)

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er ei bok om å være Synne Sun Løes óg om å være menneske - en balansegang hun får til på glimrende vis.

No har eg lese fire bøker av Lars Ove Seljestad. Fyrst las eg Isberg, så Snøen stryk ut alle spor, deretter Fjorden og no til sist Kjære bror. Dei to fyrste traff meg hardt og var veldig konsentrerte i handling og gjekk rett på sak. Fjorden var meir langdryg, men likevel svært god. I Kjære bror held Seljestad fram med sondering av menneskedjupna. Dei næraste relasjonane og dette evige spørsmål: korleis klare sitt eige liv, og kvifor tek nokre den einsame vegen vekk frå alt?
Eg likar Seljestad veldig godt, men enkelte delar av Kjære bror er ikkje heilt truverdig. Det tette og sterke forholdet mellom storebroren og bestefaren har tidvis eit overjordisk og magisk preg, som om forfattaren smørjer for tjukt på. Faktisk litt irriterande. Elles får vi lese om oppveksten i Odda, mellom anna om rivaliserande gjengar med born som slest om kven som har rett til å bruke den kommunale leikeplassen og om to bilvrak ved elva som i fantasien blir til både fiskerestaurant og fluktbil for bandittar i Amerika. Eg opplevde forteljinga som noko ufokusert. Derimot likte eg slutten, for då var forfattaren nøydd å ro seg i land, og her er Seljestad på sitt beste.

En varm, rørende og artig røverhistorie. Meget rikt illustrert, og med godt samspill mellom tekst og illustrasjoner. Er noen morsomme litterære pek i boken ;c)

Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.

Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.

Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke til, være god nok forelder - for, som Gabrielle sjøl spør seg: "Kven kjem ho [Maria] til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?"

En psykolog jeg gikk til sa at man ikke er voksen før man har klart å tilgi sine foreldre. En klar spissformulering, men det er det denne boka i stor grad handler om.

Anbefales!

Første nedtur for min del i Fables-universet. Et "ventevolum" som jeg hadde klart meg fint uten. Jeg liker ikke hele "meta"-greiene, og historien står (IMHO) på stedet hvil. Det er ikke dårlig, men det er ikke helt min greie. Gleder meg uansett til nr.14

Meget interessant som en slags "tidskapsel" i mellomkrigstiden. Den er på sett og vis et innblikk i hvilket tankegods og hvilke holdninger som "gjaldt" på slutten av 30-tallet. Jeg har lest om romanen at den er med på å tydeliggjøre hvordan nazismen kunne vokse frem. Personlig er jeg ikke alltid så flink til å se disse sammenhengene, men heldigvis funket boken også godt som en snurrig liten "kriminalroman", uten at jeg skal lede noen til å tro at dette minner om Jo Nesbø eller Val McDermid på noen som helst slags måte.

Det enkle er ofte det beste. Kan vere ein person som har sett røynda gjennom abstrakte resonnement og teke avstand frå det materielle, men alt rakna etter at ein ordlaus muskelbevegelse opna for ei ny forståing.. Kanskje det minna han om noko frå barndomen?

Minner meg om Jon Fosse innimellom, men med meir flyt og skildringar, mindre kryptisk og meir lesarvenleg. Seljestad nyttar gjentakingar ofte, men språket flyt veldig lett og er lett forståeleg, i tillegg til at detaljrikdomen og dei levande skildringane gjev fylde og rikdom.
Det kan hende boka er litt langdryg, men kanskje måtte det berre til for å fortelje historia om han sjølv og besteforeldra, foreldra, og særleg faren. Hoveddelen av boka er buss- og båtturen han og faren tok for å hente ny trebåt og motor. Då var han 7-8 år, og vi les om det som skjedde frå guten sitt perspektiv, skrive på ein veldig truverdig måte, som om den middelaldrande ser tilbake, men klarer likevel å fortelje gjennom barnesinnet si oppleving.
Resten av boka er refleksjonar rundt kvifor ting blei som dei blei før og etter, og endar med tankar kring det å klare sitt eige liv, klare å leve her og no, og mørket og døden og forfallet som er i oss og tærar på oss.
Dette er ei djuptpløyande bok om det å vere til og det vanskelege forholdet til dei aller nærmaste. Eg beundrar Seljestad for å vise fram sitt innerste på denne måten.

Fantasy med mange slagsekvenser og "militære anliggender". Jeg likte den godt og gleder meg til å lese mer om Paksenarrion.