Bokelskere.no

En varm, fin og lun roman. En slags bokversjon av den klassiske "road movie-en", hvor snodige ting inntreffer med korte mellomrom. Boken har en morsom og original fortellerstil som gir den sitt eget unike uttrykk. Det er mulig 4 er litt strengt, men for noe av det som trekker ned for min del er tross alt at jeg vil vite hva som skjer videre.

Bok for sånne som meg som synes meitemarkar er fascinerande vesen. Frå eg var liten og fiskegal, og far min og eg grov mark i "ruskedongjen" ved låven før vi gjekk og fiska oppe i elva, har eg digga desse brune skapningane. Amy Stewart går i djupna bokstavleg tala. Vi følgjer Charles Darwin sin fascinasjon for meitemarken, og samstundes tek Stewart oss med på ei reise i dagens meitemarkvitskap. Lesaren skjønar etterkvart at meitemarken er svært viktig for jorda sitt ve og vel, og at dei kan vere uvurderlege mellom anna til å gjere kloakk om til reint vatn og matjord, hente miljøgifter og tungmetall ut frå forureina jord, for sunne skogar og kan til og med vise forskarane korleis regenerere armar og bein. Vi får også lære om ein opp til fleire meter lang meitemark i Oregon som utsondrar ein eim av liljer, i tillegg til mange andre interessante fakta.

Eg har ikkje noko å utsetje på boka. Las ho ut på nokre dagar. Fin oppleving å følgje Julie på livsferda. Boka er lettlesa, med store bokstavar og korte kapittel. Hoem skriv vakkert og poetisk, og klarer ved fleire høve å gjere meg rørt. Takk!

En meget fin ungdomsbok om Fifa, kjærlighet og fattigdom, som burde appellere til både gutter og jenter. Mitt første møte med forfatterskapet til Nina Borge, og jeg må si at jeg satte pris på det. Godt skrevet, med fin språklig flyt og god dramaturgi.

Litt usikker på om eg skjønar dette sitatet. Meinar han at dei som søker smerte og liding i musikk, fordi det gjev gjenklang i eiga smerte, ikke har skjønt at tilveret er absurd? Eg kan vere med på at tilveret ikkje kan forståast, må berre godtakast, men at det ikkje er naudsynt med liding og melankoli og det mørke, er heilt urimeleg. Kva med blues, svartmetall og andre uttrykk der lidinga og smerten er viktig fordi det dempar smerten som alt er innvendig.

Einig! Synd boka berre har ei omtale. Trur dei fleste ville likt ho!

Åtte korte fortellinger/vitnesbyrd fra folk som overlevde okkupasjonen og nazistene i Polen under andre verdenskrig. Hver fortelling er en skjønnlitterær bearbeidelse av intervjuer forfatteren gjorde under og etter krigen med de ovennevnte overlevende. Bokens nøkternhet er kanskje litt av det som gir fortellingene så stor kraft. Her er det ikke patos eller overdrevne emosjoner som fremkaller følelser, men heller fraværet av dem. Det at fortellingen fremstår så "usminkede" og direkte gir ekstra rom for egne refleksjoner. Anbefales til alle, og kanskje spesielt til dem som tenker at det er fryktelig lenge siden andre verdenskrig.

Jeg syntes plottet virka interessant da jeg snubla over boka, og det synes jeg fortsatt den er. «Raudt støv» er bok 1 i en serie, så denne boka er bare starten.

Handlingen er satt til Australia, og året er 2060. Verden er satt fast i en dystopisk, tilsynelatende nærmest altutslettende krig. Vi får vite lite om verden utenfor Australia, og vi får vite lite om hvem som egentlig kriger mot hvem. Alt vi vet er at «fienden» rykker fram, allerede har okkupert store deler av Australia, og at våre hovedkarakterer befinner seg i det som fremstår som den siste bastionen av sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Våpnene er avanserte. Vi snakker om høyteknologiske drapsmaskiner og kunstig intelligens som oppfatter de minste luktmolekylene på mange kilometers avstand.

«Fienden» framstilles som bestialsk, men det er vanskelig å vite om dette er propaganda, sannhet eller en god blanding av begge deler, for fiendens perspektiv på krigen er fullstendig fraværende.

Hva som skapte krigen vet vi ikke. Det nevnes kulturkrig, ideologienes kamp og identitetspolitikk, og jeg håper inderlig at formuleringa «Å framstå som god hadde blitt tusen gonger viktigare enn å vera god» ikke er et tegn på at serien blir et anti-woke-manifest som Danby Choi kunne dikta opp. Inntil videre får vi lure!

Språket er nydelig, og Kvæven skriver best når han beskriver dyr og landskap. Spesielt beskrivelsen av det evige kretsløpet av liv og død på romanens siste sider er vakker.

Vi møter en haug av karakterer, hvorav veldig mange dør. Det jeg savner mest i «Raudt støv» er dybde. Best kjent blir vi med generalløytnant John Arnhem, en litt hardhausa fyr som har blitt litt for godt vant med krigens hverdag, og spesialsoldaten Brett Hamersley, som ikke har blitt like avstumpa, og som planter noen etiske skrupler i Arnhems hode. Det vi ikke får tid til er å mene eller føle stort om karakterene og deres historie. Stort sett skraper vi på overflaten.

«Raudt støv» er et solid grunnlag for det som kan bli en spennende historie, med språklig vakre øyeblikk. Jeg er spent på del 2 og håper at ventetida ikke blir alt for lenge.

En morsom og fantasifull fortelling om en machiavellisk baron ved navn Grip som ved hjelp av skrekk, terror og et sjeldent kjæledyr holder folket i Gloom i sjakk. Inn fra vår verden kommer plutselig to menneskebarn for å prøve å hanskes med baronen. En morsom bok som ligger en plass mellom Roald Dahl og Astrid Lindgren rent stilmessig, om enn ikke helt der kvalitetsmessig.

Ver.så god!

Eg las boka for nokre år sidan, men tenkjer innimellom på Anna og skjebnen hennar. Lettlest, men gripande bok om eit menneske som levde på kanten av samfunnet og i ei anna tid.

For kryptisk og sært. Det vekker ikkje kjensler. Meir som ein botsgang, som å telje sakte ned frå 1000 til 0. Ikkje så rart at Beckett er hylla av litteraturvitarar og intellektuelle. Skjønar at han skildrar noko grunnleggande, men eg synes det er deprimerande, uten at eg eigentlig bryr meg.
Fuglane av Vesaas, til dømes, skildrar noko fundamentalt ved mennesket, og endar i tragedie, men er vakker både i form og innhald likevel.
Les at komiteen var delt då han fekk Nobelpris. Nokre meinte det er ei kunstnarisk øving i depressivitet, andre at det vakre og menneskelege ligg i skildringa av elendet.

Bra dikt.

Kva meinar han med det her:
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

Antar fordi du framleis ikkje kan få den personen du vil ha. Hevn basert på sjalusi skil seg vel slik frå god gamaldags gjengjelding der du ikkje har noko anna val enn å kreve att auge for auge og tann for tann. Nokon som har krevd inn ei slik gjeld?

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.

Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.

Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.

Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.

Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»

Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»

Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.

Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.