Hong Kong-trilogi av beste britiske merke!

Det var noe med dette smussomslaget og tittelen som umiddelbart tiltrakk seg min oppmerksomhet en gang jeg var innom Eldorado bokhandel i Oslo sentrum tidligere i vår. Bildet ga løfte om noe annet enn en typisk "dameroman" (i ordets verste betydning), og tittelen pekte i retning av noe britisk ... Forfatteren hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg ble nysgjerrig og begynte å lese på baksiden av boka. Ord som Hong Kong, Det britiske imperiets glansdager som bakteppe, mesterlig og trilogi var tilstrekkelig til at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese!

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter med en hel haug med bøker - både for barn og voksne, romaner og noveller - på sin merittliste. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: " ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Og det kommer flere, for "En ulastelig mann" er den første boka i en trilogi. Jeg har lest denne første boka, og kan allerede nå røpe at jeg er solgt! Hvilket forfatterskap å glede seg til å bli bedre kjent med,! Bok nr. 2 - "En trofast hustru" - skal utgis i høst, mens bok nr. 3 - "Venner - til sist" - kommer ut våren 2018.

Den ulastelige mannen i bok nr. 1 er ingen ringere enn gamle Filth. Så har også den engelske boka den mer talende tittelen "Old Filth". Filth var i sin tid et velkjent akronym i Orienten, og sto for Failed in London Try Hong Kong*. Filths egentlige navn er Edward Feathers.

Historien fortelles i nåtid og tilbakeblikk. Utgangspunktet for historien er at Filth er blitt en gammel mann som snart skal dø. Han ser tilbake på sitt liv som respektert advokat og dommer i Hong Kong. I sin tid giftet han seg med Betty og de bodde i The Peak i Hong Kong, inntil de på sine eldre dager valgte å flytte tilbake til England. Nå er Betty død. De fikk aldri barn.

"Når sant skal sies, var Filth ingen stor spøkefugl, og han var alt annet enn beskjeden når det gjaldt sin egen karriere, og bare svært sjelden, bortsett fra i helt ekstreme tilfeller, gav han etter for plutselige innfall. Men han var elsket, beundret, ble ledd godmodig av og svært ofte snakket om, selv mange år etter at han gikk av med pensjon.

Nå nærmet han seg åtti, og han bodde alene i Dorset. Hans kone, Betty, var død, men han småpratet ofte med henne rundt omkring i huset. Enda så gammel han var, var det krøllete håret hans bemerkelsesverdig nok ikke blitt grått. Han var kvikk i blikket og hodet, og det var en fornøyelse å være sammen med ham. Slik hadde det alltid vært. En mann som hadde levd et prominent liv, et lykkelig liv uten store omveltninger. Det var ikke spor av gammelmannslukt i huset hans. Han var velstående, og tok for gitt at huset (og han) ville bli rengjort og sørget for, og at alt tøy ville bli vasket og strøket av tjenere, slik det alltid hadde blitt. Han visste hvordan man behandlet tjenere, og de ble følgelig værende i årevis." (side 15-16)

Opprinnelig var Filth et såkalt kolonibarn, et resultat av sin engelske fars forhold med en innfødt kvinne i Malaysia. Da han var ti år, bestemte faren hans seg for å sende ham til en fosterfamilie i Wales. Noe familiært forhold mellom far og sønn ble det aldri, og faren ante ikke noe om hvor usselt han skulle komme til å få det i Wales. Han savnet å ha en far, familie, noen å knytte bånd til. Dessuten lengtet han hjem - til Østen. I 17-årsalderen forsøkte han å komme seg til Østen, nærmere bestemt Singapore, men på grunn av krig måtte han returnere til England. Her fikk han seg etter hvert en juristutdannelse. Og en venn - Pat Ingelby - som han ble med hjem til i alle ferier. Oppvekstforholdene som ble ham til del, forklarer svært langt på vei hvorfor han senere ikke var i stand til å elske noen lidenskapelig - varmt og nært. Han hadde heller ikke flust med venner. Vi mer enn aner hvordan det må ha vært for Betty, overklassekvinnen fra Skottland, å være gift med ham, ulastelig til det siste, men dog så fjern ... ikke bare i forhold til andre, men kanskje mest av alt i forhold til seg selv?

Det var rene tilfeldigheter - en kinesisk klient - som i sin tid førte Filth til Hong Kong, der han skulle komme til å tilbringe hele sitt yrkesaktive liv sammen med Betty. Rene tilfeldigheter skulle også føre til at han på sine eldre dager fikk seg en ny venn i Veneering, erkefienden fra Hong Kong. Kanskje var de ikke så ulike likevel, når det kom til stykket?

I og med at "En ulastelig mann" er første bok i en trilogi, er det et bredt lerret som spennes opp, og mange tråder som legges ut, og som vi må forvente blir hentet inn igjen i de to neste bøkene i serien. Regn derfor med at det krever litt av deg å lese denne boka, og at du ikke får alle svarene servert med en gang. Jane Gardam skriver meget godt. Tidskoloritten fremstår svært autentisk og ikke minst interessant, og persongalleriet og situasjonsbeskrivelsene er av ypperste klasse. Forfatteren har satt seg grundig inn i de miljøene hun skildrer og hun har skapt personer som vi har all grunn til å tro på!

Denne boka gir løfter om at vi lesere har mye å glede oss til! Dette er en av de bedre bokutgivelsene på det norske bokmarkedet akkurat nå, så det er på høy tid at flere får øynene opp for Jane Gardams (for norske lesere) nye serie fra Hong Kong! Her skjer det mye, og jeg har bare røpet en bitteliten flik av det hele.

Selv er jeg spent på å finne ut av hvem Betty egentlig var og hvordan vennskapet mellom Filth og Veneering utvikler seg. Dessuten er jeg spent på å lese hva som skjedde idet Hong Kong skulle leveres tilbake til Kina, et forhold som fikk mange engelskmenn til å velge å forlate Hong Kong.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Den boka som jeg skal gi en sekser, må ha alt som jeg liker. Den må ha et pent språk, spennende historie, handle om mennesker som jeg kan kjenne meg igjen i. Den må fenge med en gang. Jeg må kunne smile, gråte og grøsse litt på ryggen. Det må være en bok som jeg kan huske lenge etter at jeg har lest den.

Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Denne ble nesten litt for voldsom for meg - men spennende var den, og meget godt skrevet. Man blir litt deprimert over at det kanskje finnes slik ondskap, der man absolutt ikke skulle forvente det. Er det andre som reagerer på groteske detaljer i denne?
Mer i Reading Randi

Avdeling Q er her igjen - spennende denne også, men det skjer vel litt vel mye på mange kanter denne gangen(?). Fint i hvert fall at vi får vite litt mer om den "mystiske" Rose.
Mer om denne i Reading Randi

Når helseangsten tar overhånd ...

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialitet - i tillegg til at han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi; "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi**" (2004), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006) og "Det er ikke mer synd på deg enn andre**" (2011). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene hans.)

Av alle bøker jeg har blogget om de siste syv årene, er det knapt noen av mine blogginnlegg som har blitt lest av flere enn "Sjef i eget liv - et bok om kognitiv terapi". Det nærmer seg 20 000 treff, så det er klart at det er noe med denne boka som treffer mange.

"Livet er et usikkert prosjekt" utkom i 2000, men boka er fremdeles i salg. Boka handler om helseangst - hypokondri. Jeg starter med å sitere sluttordet i boka, fordi dette sier så mye om forfatterens prosjekt, hans respekt for mennesker med denne lidelsen og hva det hele handler om.

"Hypokondri er en viktig lidelse. Ikke fordi den er så vanlig, men fordi den illustrerer godt mange av livets grunnspørsmål. Den handler om liv og død, sikkerhet og usikkerhet, tvil, tro og visshet. Den reiser mange av de mest eksistensielle spørsmål. Kanskje er det derfor lidelsen er blitt så mytebefengt? Kanskje er noe av latteren et forsvar mot å ta livets alvorligste spørsmål på ramme alvor? Hypokondri har lenge vært et skjellsord. Hvis en lege sier til pasienten at han har funnet ut hva problemet er, "du lider av hypokondri", så er det sjelden pasienten blir glad og lettet. Den første reaksjonen er ikke "Å, sier du det? Var det det det var? Da er det vel ikke dødelig i alle fall!" Nei, de blir først skuffet eller sint, og tenker at de ikke er blitt tatt på alvor. Jeg håper at denne boken kan være med på avmystifisere og alminneliggjøre lidelsen. Det er vel også blitt klart at en hypokonder ikke innbiller seg symptomene, som alltid er reelle. Subjektive opplevelser kan ikke overprøves. Problemet er mistolkningen av reelle symptomer, katastrofetenkningen og den derav følgende angsten. Vi har alle våre områder i livet hvor vi trenger korreksjon og hjelp. Det er ingen grunn for noen av oss til å føle oss bedre enn andre. Det handler om å ta seg selv og andre på alvor, gjerne med et vennlig smil. Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har!" (side 156)

Kognitive strategier handler om å unngå unødige bekymringer, fordi disse alltid fører til redusert livskvalitet. Det handler om å skjelne mellom ekte problemer, som de fleste av oss takler i store mengder, og tenkte problemer, som ofte er et resultat av katastrofetenkning. Det er så og si umulig å gjette seg til hvilke katastrofer som kan komme. Derfor gjelder det å ha det så godt som mulig i forkant, slik at vi takler de ekte katastrofene når de kommer. Hvis de kommer ...

Innledningsvis i boka tar forfatteren for seg de vanligste tankefeilene vi mennesker gjør. Den vanligste er alt-eller-intet tenkning, også kalt svart-hvitt-tenkning, hvor alle grånyansene forsvinner. Dette er en tenkning som ofte saboterer en hver form for fremskritt når vi prøver å kvitte oss med dårlige vaner. Du er i ferd med å slutte å røyke, og får en sprekk. Dermed skrinlegges hele prosjektet fordi du jo har mislykkes ... Katastrofetenkning er en annen tankefeil - dvs. at vi tror det verste først. Dette kan være angstutløsende i seg selv. Kikkertsyn er en tredje tankefeil, der vi forstørrer og forminsker ting. Personalisering handler om at nøytrale begivenheter blir tolket å skyldes oss selv.

Hvorfor får noen store psykiske og sosiale problemer? spør Wilhelmsen. Noen av svarene finnes i genene våre, og andre finnes i oppveksten vår, dvs. det miljøet som har preget oss. Noen er sårbare, mens andre er mer robuste og tåler mer. Mens den tradisjonelle psykoterapien har vært opptatt av å finne frem til underliggende årsaker langt tilbake i tid, handler kognitiv terapi om noe annet. Visst kan det være viktig å kjenne til pasientens bakgrunn for å forstå hans problemer, men dette er mer å betrakte som et bakgrunnsteppe enn noe annet. Som han sier: "Det er viktigere å utforske hvem pasienten er, enn hvorfor han er blitt slik." (side 23) Vi er uansett ikke dømt til å fortsette i det sporet vi er kommet inn i.

"En ikke uvanlig misforståelse er at kognitiv terapi er en overfladisk, kald terapiform, hvor følelsene ikke tas på alvor. Noen tror også at det kun er en intellektuell lek med ord. Årsaken er kanskje at selve teorien på mange måter virker enkel, forståelig og lite mystisk, nærmest som sunt bondevett satt i system. men det er viktig å forenkle ting. Det betyr imidlertid ikke at endring av tanker, følelser og atferd nødvendigvis er så enkelt i virkeligheten." (side 24)

Det krever langvarig trening å endre gamle og inngrodde vaner. Det er ikke gjort i en håndvending.

Wilhelmsen påpeker at mange pasienter med angstsymptomer har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Det blir overmåte viktig å vite 100 % at man er frisk, hvilket i det virkelige liv er en umulighet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er mye vi ikke vet og aldri kan få 100 % visshet om. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi alle skal dø en gang. Vi vet bare ikke når. Men dersom vi skal tenke på dette hele tiden, blir livet nesten ikke til å holde ut.

"Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi må ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikker. De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forhold seg til enn for andre. Dersom problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at hypokondri fins. Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt og liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre ..." (side 34)

Hvordan kan man øve seg til å akseptere livets usikkerhet? Vel, det er dette denne boka handler om, og som Wilhelmsen skildrer ved å trekke frem en rekke pasienthistorier. En av pasientene hans fulgte nærmest manisk med på pulsen sin av frykt for at hjertet skulle slutte å slå. En generell innføring i hva som rent faktisk skjer når hjertet slutter å slå, noe som ikke skjer ved at hjertet langsomt slutter å slå, var med på å få pasienten til å skjønne at det å følge med på pulsslagene i grunnen hadde lite for seg i lengden. En annen pasient ble gjennom terapien overbevist om at det finnes så mange sykdommer man potensielt kan bli alvorlig syk av, så det å være opphengt i om man har begynnende symptomer på den spesifikke sykdommen MS (fordi dette tilfeldigvis var den sykdommen pasienten kjente mest til) var et skudd i blinde. For andre førte erkjennelsen av en angstsykdom til bedring, og til at det var mulig å iverksette øvelser som førte til mer mestring og bedring av livskvaliteten.

"Jeg gir sjelden råd til folk. Ansvaret for meg selv skal jeg ta. I andres liv skal de selv ha all ære hvis det går bra, men de må også selv ta ansvaret hvis de gjør ukloke valg. Min oppgave er å være en fornuftig samtalepartner, en som sjekker at de tar sine avgjørelser på et best mulig grunnlag, og sikrer at de har tenkt gjennom både alternativer og konsekvenser. Ett råd gir jeg imidlertid: Vær så nøktern og pragmatisk som mulig!" (side 50)

Hjelper det å bekymre seg? Hvis datteren din skal med et langdistansefly til Australia, og du selv har flyskrekk men ikke hun ... Hjelper det din datter at du konsentrerer deg hardt om å bekymre deg hele tiden mens hun er oppe i luften? Kan du ved hjelp av tankens kraft forhindre at flyet detter ned? Detter flyet ned dersom du ikke bekymrer deg veldig? Bare ved å tenke høyt rundt slike spørsmål, skjønner de fleste hvor bortkastet det faktisk er å bekymre seg på denne måten.

Det er livreddende å være i stand til å føle angst i truende situasjoner. Mennesker med panikkangst-anfall har imidlertid "too much" av de vanlige fight & flight-greiene. Kognitive terapi er svært effektiv ved panikkanfall, og målsetningen er klar: anfallene skal bort. (side 69) Når pasienten erkjenner sin egen amatørstatus mtp. tolkningen av trusselbildet, er mye gjort. Noen pasienter tror at smerter i mellomgulvet skyldes vondt i leveren eller gallestensanfall. Men hvordan kan de vite det? Andre ganger må man innse at man ikke kan fly til legen hver gang kroppen gir noen nye symptomer av uspesifikk karakter. Wilhelmsen legger opp til at pasienten skal finne frem til et balansepunkt som han kaller "norsk standard". Noen ting må man gå til legen med, mens andre ting må tas som de vanlige variablene i livet, dvs. vondter som ikke er ensbetydende med alvorlig sykdom og som er av en slik karakter alle har i større eller mindre grad i løpet av sitt liv.

I et av kapitlene i boka tar Wilhelmsen opp hjelper-syndromet. Dette handler om mennesker som er livredde for ikke å bli likt av absolutt alle. Problemet er bare at ingen blir likt av alle. Det er faktisk helt normalt at ca. 80 % av alle dem du møter liker deg, mens resten misliker deg. Grunnene kan være mange - de kan være gode eller mindre gode - men de er likevel ikke noe man får gjort så mye med. Dersom man likevel strever for å likt av alle, ender man gjerne med å slite seg fullstendig ut.

Et grunnprinsipp i all angstbehandling er eksponeringsterapi. Eksponeringen må gradvis trappes opp, og deretter repeteres. Spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" er dessuten viktig for å få pasienten til å reflektere over eget tanke- og atferdsmønster.

"Livet er et usikkert prosjekt" er en slik bok som jeg vil anbefale alle som ønsker å vite mer om mekanismene bak spesielt helseangst. Dersom du skulle ønske å lese mer dyptpløyende om kognitiv terapi, tror jeg likevel at jeg vil anbefale deg å lese "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" først. Herværende bok krever etter mitt syn at man vet litt mer om kognitiv terapi eller kognitive strategier på forhånd. Ellers tror jeg kanskje at noe av stoffet kan bli litt vanskelig tilgjengelig. Fremstillingen bærer for øvrig preg av en dyp respekt for pasientene. Alle eksemplene bidrar til å gjøre stoffet levende og interessant. For alle som enten sliter med angst selv eller kjenner noen som gjør det, bidrar bøker som dette til å øke optimismen rundt at det faktisk er hjelp å få. Jo tidligere man oppsøker hjelp, og jo åpnere man er for at en behandler kan ha andre innfallsvinkler til det man står oppe i, desto enklere er det å få den hjelpen som er nødvendig for å endre tidligere fastgrodde tanke- og atferdsmønstre. Jeg håper at jeg en dag skal få oppleve å overvære et foredrag med Ingvar Wilhelmsen! Det var nære på i forrige uke, da han opptrådte på Litteraturhuset i Bergen. Some day ...

Jeg anbefaler Ingvard Wilhelmsens bøker på det varmeste! Også denne!

En etisk pamflett

Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv.

Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene.

Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre.

Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt.

"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)

Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)

"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)

Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet.

Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?

"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)

Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden?

"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)

Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)

Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime.

"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)

Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)

Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til?

Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103*)

Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system?

Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene.

"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)

Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)

Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre.

"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

I denne lista legges inn bøker fra serien fire søsken. Listen er opprettet for å holde styr på bøkens titler og nummer.

En bok for spesielt interesserte!

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Paul Austers (f. 1947) memoarbok "Vinteropptegnelser" (2012). Jeg ga boka toppkarakter. Boka er meget spesiell og jeg lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese boka om igjen.

"Report from the Interior" utkom i 2013 (og på norsk i 2014), og også den handler om forfatterens liv. Boka fikk så lunkne kritikker at den har blitt liggende ulest helt frem til nå. Det var nyheten om en ny bok - "4 3 2 1" - som fikk meg til å finne frem "Rapport fra det indre", og omsider få lest den. La meg si det sånn: jeg ble skuffet over denne boka. Den første tredjedelen av boka kjedet meg, men den kom seg etter dette og da var det heldigvis noe stigning i programmet. Jeg satt igjen med en følelse av at dette var den delen av memoarprosjektet "Vinteropptegnelser" som ble til overs, og jeg opplevde heller ikke denne boka som så personlig som den første. Dette på tross av at vi i "Rapport fra det indre" får vite om sengevæting, om utenforskapet når man vokser opp og er mer begavet enn omgivelsene og om den turbulente tiden før han giftet seg med sin første kone.

Mens jeg i "Vinteropptegnelser" ble besnæret av fortellerstilen, der fortelleren omtaler seg selv som "du", var denne du-formen en smule irriterende og kunstig i herværende bok. Likevel bør ingen være i tvil om at Paul Auster er en fantastisk forteller! Litt strammere regi av boka kunne likevel ha gjort seg.

Frykten for polio i 1952, som Auster nevner i sin bok (side 62 flg.), har Philip Roth skrevet inngående om i sin roman "Nemesis". Men der Roth i tillegg beskriver et jødehat i New York i den forbindelse, der skriver Auster stort sett om frykten for å dø eller ende som krøpling for livet. Bevisstheten rundt egen jødedom våknet noen år senere, og skyldtes nok at foreldrene var sekulære og ikke fulgte noen form for jødiske tradisjoner.

"Brukte hun ordet antisemittisk? Det kan du ikke huske, men meningen var tydelig nok: Å være jøde var å være annerledes enn andre, å skille seg ut, å bli sett på som en outsider. Og du, som inntil da hadde oppfattet seg selv som amerikaner tvers igjennom, like amerikansk som noen passasjer om bord på Mayflower, forsto nå at det fantes folk som mente at du ikke hørte til i deres nærhet, at du ikke var helt hjemme selv i ditt eget hjem." (side 67-68).

Siden skulle Paul Auster utmerke seg som et svært lesende barn på skolen. Så mye leste han at en lærer en gang trodde at han bløffet da han viste frem leselisten sin, og hang ham ut foran klassen hans. Opplevelsen ble skjellsettende. Like fullt - han fortsatte å lese, samle på bøker og skrive små historier og dikt, fullstendig uvitende den gangen om at han senere ikke skulle gjøre annet ...

Det Paul Auster skriver om å føre dagbok, fant jeg glitrende og tankevekkende:

"Du prøvde å begynne på en dagbok da du var atten, men du holdt opp etter bare et par dager med en følelse av ubehag og forlegenhet og usikkerhet rundt formålet med prosjektet. Inntil da hadde du alltid sett på det å skrive som noe som beveget seg fra det indre og utover, et forsøk på å nå ut til andre. De ordene du skrev var beregnet på en som ikke var deg, et brev som skulle leses av en venn, for eksempel, eller en stil som skulle leses av læreren som hadde gitt deg oppgaven, eller når det gjaldt diktene og fortellingene dine, en ukjent person, en fremmed hvem som helst. Problemet med dagboken var at du ikke visste hva slags person du henvendte deg til, om du snakket til deg selv eller til en annen, og hvis det var deg selv, så virket det underlig og forvirrende, for hvorfor bry seg med å fortelle ting til deg selv som du allerede visste, som du nettopp hadde opplevd, og hvis det var en annen, hvem var i så fall vedkommende, og hvordan kunne henvendelser til en annen oppfattes som en dagbok? Du var for ung den gangen til å forstå hvor mye du kom til å glemme - og hvor fastlåst i nuet til å innse at den personen du skrev for, faktisk var ditt fremtidige selv. Så la du dagboken på hyllen, og litt etter litt, i løpet av de neste syvogførti årene, gikk nesten alt tapt." (side 160-161)

Siste del av boka er viet forholdet til Paul Austers første kone, fortrinnsvis før de giftet seg og befant seg i hhv. Paris og New York på slutten av 1960-tallet. Det som gjorde ham i stand til å huske så mange detaljer fra den første turbulente tiden i deres forhold, som var preget av lange perioder med atskillelse, var noen brev som han fikk tilgang til mens han holdt på med "Vinteropptegnelser". Mye av dette er absolutt interessant, men jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av at det ikke helt hørte med i bokprosjektet nærmest ordrett å gjengi høyst personlige brev dem i mellom. Særlig ikke fordi andre partier i boka inneholder side opp og side ned om filmer som har gjort inntrykk på ham. Hvorfor han har valgt å sette sammen en bok med tre så umake deler, skjønte jeg egentlig ikke.

Alt i alt er dette en nokså rotete bok, som begynner med et forsøk på å rekapitulere en barndom for å finne ut hva som gjorde at han ble den han ble, nemlig et skrivende menneske. Det som likevel er interessant er opplevelsen av hva som preger et kunstnersinn eller et menneske som er over gjennomsnittlig begavet. Det handler mye om et utenforskap, om ensomhet og følsomhet, om mange indre liv-opplevelser, om et menneske som er mer tenksom enn andre, om depresjon ... Der noen kanskje bare ser "navlebeskuelser", der ser andre menneskelig dybde og innsikt i hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Noen mennesker, og gode forfattere i særdeleshet, evner som regel å sette ord på ting på en slik måte at alle vi andre skjønner sammenhenger vi antakelig ikke hadde skjønt på egen hånd. Akkurat dette klarer Paul Auster i denne boka også, selv om den som sagt fremstår mer rotete og ustrukturert enn hva han vanligvis er kjent for. Jeg er uansett glad for at jeg leste denne boka!

Helt bak i boka er det inntatt en hel del bilder fra den tiden Paul Austers liv refererer seg til. Jeg tenker at disse bildene ville hatt større relevans dersom de hadde kommet underveis i boka.

Dette er en bok for spesielt interesserte. Paul Auster-fans bør selvsagt vurdere å få den med seg!