Bokelskere.no

I sommer har jeg mer eller mindre sporadisk lest i en bok som heter Brødtekst. Jeg fant den tilfeldigvis i mine foreldres bokhyller en gang i våres, og den fanget naturligvis min interesse, så glad i mat og litteratur som jeg er. Brødtekst er nemlig en samling med tekster om mat, av kjente og mindre kjente forfattere. Noen av tekstene hadde jeg lest før, som odene til Pablo Neruda, Bjørnebos beskrivelse av fiskesuppe og italiensk mat, plommediktet til William Carlos Williams (som jeg gjerne leser igjen og igjen, på originalspråket riktignok), Roald Dahls krimnovelle 'Dypfryst' og Arne Garborgs kåseri 'Hanna Winsnes's kogebog' som jeg skrev om i en semesteroppgave om essaysjangeren nå i våres. Andre tekster var helt nye for meg, som f.eks. Jan Erik Volds dikt 'Tale til loffen' og Odd Børretzens 'En gang skulle jeg ha skrevet et dikt om Hanna Winsnes.' Begge deler likte jeg svært godt, apropos poesi, så hadde jeg lest Bjørneboes 'Sjøsnegler og stekte reker' før, men ikke diktet 'Om steder på jorden og mat jeg liker', et dikt som fikk meg til å ville dra til Italia og sitte i kveldssolen med en vinflaske og noen modne, ferske pærer. Og jeg er ikke en gang særlig begeistret for verken pærer eller Italia!

Noe jeg imidlertid er begeistret for, uten først å ha lest noe, er hamburgere. Jeg har vært hekta på hamburgere siden mai. Jeg våknet en dag og sa til min kjæreste (det var det første jeg sa): Jeg har så lyst på hamburger. Da hadde jeg ikke spist det på flere år. Vi kunne ikke annet enn å lage oss burgere. En vegetarianervenninne av meg spurte meg noen uker siden om jeg ikke kunne spise veggisburger. Det er ikke det samme, sa jeg, for det har jeg gjort og likevel våknet jeg opp og hadde lyst på hamburger. Jeg har spist mange veggisburgere de siste årene, en hamburger er noe helt annet. Da jeg fikk min første lønn fra sommerjobben tok jeg med kjæresten min og Ena for å spise byens beste burger i Ravnedalen, den er kjent for å være det. Generalens spesial heter den og foruten selve hamburgeren, som de lager selv på restauranten, innholder retten sopp og urtedressing, jeg er ikke sikker på hva det er, men det er en veldig god smak av noe, det må være en urt. Egentlig serveres den med bacon på, men jeg ba om å få uten for jeg liker ikke bacon. Pommes fries fikk vi også til. Etter middagen spiste jeg jordbæris fra Hennig-Olsen mens vi gikk opp til Baneheia for å bade. Jeg sier til alle som ikke vet at det ikke er jordbærsyltetøy i jordbærisene til Hennig-Olsen, men faktisk rørte jordbær. Det visste ikke jeg før noen fortalte meg det i sommer. Det forklarte jo hele saken, hvorfor de har så god jordbæris.

Uansett, det jeg skulle si nå var at det er en tekst av Roland Barthes i Brødtekst. 'Biff og pommes fries' heter den.

Ja, jeg vet selvføleglig at biff er noe annet enn hamburger. Og biff og franskmenn får meg til å tenke på bernaise-saus. Jeg hadde en venninne som hadde bodd i Amsterdam en liten stund, og når hun var i Norge og vi var ute på byen og skulle kjøpe pommes fries mellom byens stengetid og nachspiel, hadde hun alltid bernaise-saus på pommes frien (det var noe folk i Amsterdam pleide å gjøre). Jeg prøvde meg på det selv i ettertid, fordi jeg tenkte på henne, hadde et minne om en sånn kveld ute og fikk det for meg at jeg hadde likt bernaise-saus på pommes frien, men der husket jeg feil. Jeg liker rett og slett ikke bernaise-saus i det hele tatt. Jeg har også laget mengder av den på jobben i sommer, de spiser den til entrecôten, er ikke det en slags biff? Jeg vet ikke, jeg vet svært lite om kjøtt, jeg har ikke vært en kjøttspiser på mange år, og da jeg var det sist, var jeg ikke opptatt av mat (jeg ble ikke opptatt av mat før jeg ble veganer, det fulgte liksom med) og visste derfor ingenting om slikt.

Jeg skriver forresten denne teksten mett på hjemmelagde burgere med salat fra hagen som tilbehør og et glass med bringebærsaft fra Askim frukt- og bærpresseri. Jeg har også drukket kaffe.

Jeg savner en tekst om kaffe i denne samlingen, men det er kanskje nok av bøker som hyller kaffe. Ikke like mange som hyller løkpai, som Paul Auster gjør i teksten 'Løkpai', hvor han skriver om det året han og en kjæreste passet på en vingård i Frankrike og ikke hadde penger til å kjøpe mat, eller ålgryte, som Pablo Neruda hyller i en av odene. Apropos franskmenn, jeg er ikke ferdig med dem, så er også Karen Blixens 'Babettes gjestebud' å finne i samlingen, og den var delvis kjent for meg. Jeg har lest utdrag av den flere ganger, men aldri lest hele. Ikke før nå. Da jeg hadde lest den måtte jeg gå tilbake og lese enkeltpassasjer av den på nytt. Jeg liker denne novellen svært godt. Ja, 'Babettes gjestebud' er en av de beste leseopplevelsene jeg har hatt i sommer.

En tekst til jeg vil nevne er Johan Borgens 'Hvetebrødsdager.' Jeg tror ikke jeg har lest noe av Johan Borgen før, men dette var en fin introduksjon. Jeg tror i hvertfall det, jeg vet i hvertfall at jeg likte denne teksten om det merkelige ekteparet veldig godt. Tore Renbergs 'En julefortelling' gav meg en fornemmelse av angst, jeg kjenner nemlig også på det at jeg må bare spise hele tiden. Jeg er redd for å bli tjukk, men jeg elsker mat. Egentlig burde jeg ha vært mye tjukkere enn jeg er, jeg spiser nemlig mye. Kanskje det går greit fordi jeg er så høy. Jeg er glad jeg er høy og det der, så kan jeg spise mer. Tenk om jeg var en liten kvinne, da kunne jeg ikke spist så mye heller, da ville jeg i hvertfall ha vært tjukk.

Hjelp. Det er så irriterende med mennesker som klager over at de er tjukke. De kan bare gjøre noe med det, sant, slutte å spise så mye, begynne å mosjonere. Det er lett å si. Av og til kan ikke jeg slutte å spise heller. Kjøper jeg f.eks. en pose med Sørlandschips og sitter for meg selv (med den og en film), så spiser jeg jo hele. Selv om jeg kanskje ble mett av den da halvparten var over. Men posen er der, er der og nærmest ber om å spises. Og jeg har jo fortsatt lyst på det, på en måte. Selv om jeg er mett av det. Det er litt av problemet til hovedpersonen i 'En julefortelling.' Så ikke alle tekstene er hyllester til maten, men ser på maten som et problem, og i Kafkas novelle 'En sultekunstner' handler det jo om å avstå helt og totalt fra mat. Det er på den motsatte siden av skalaen. Men det er ingen tekster om folk med spiseforstyrrelser i denne samlingen, kanskje fordi det er skrevet lite bra (som også er skjønnlitterært) om det.

Det hører forresten med at denne boken ble kastet vegg i mellom under en frokost her en dag. En part hadde spist frokost for lenge siden og satt og drakk kaffe. Den andre parten hadde ennå ikke spist frokost, men var på vei til å innta et måltid bestående av to brødskiver med gräddost, litt mutt fordi den andre parten hadde brukt opp den siste bananen og all den skumma kulturmelken som var igjen til sin frokost, og tom mage gjør folk i denne nevnte husholdning svært irritable. Kaffeflekker har boka også fått, men det må ha vært av min skjødesløshet når det gjelder å ta vare på bøker. Det er kaffeflekker på sikkert halvparten av bøkene mine. Jeg tar ikke et øre for å tørke opp kaffeflekker på bord med den boka som befinner seg nærmest. Det er ikke snakk om å gå og hente papir. Skal jeg gidde å gå ut av forelesningssalen for å hente papir på det nærmeste toalettet? Nei. Jeg har mer lyst til å sjekke ut den nye artikkelen om Weetzie Bat på rookiemag.com (jajaja, guilty pleasure), eller hva redaksjonen i The Paris Review svarer på spørsmål fra leserne (jeg sendte et spørsmål til dem for noen uker siden, men de har ikke svart! jeg skrev sikkert på veldig dårlig engelsk, så de trodde sikkert jeg var en white trash american som egentlig ikke leser bøker. Jeg skulle signa med 'greetings from foreigner'), eller lese bloggen til Flamme Forlag eller, siden vi snakker om mat og litteratur, bloggen Paper and Salt som er en blogg hvor kvinnen bak det heler finner oppskrifter fra litteraturen og lager dem selv. Jeg skulle likt å spise mye av maten i Francesca Lia Blocks bøker. Raw food og angel hair pasta i Hollywood. Jeg lurer forresten på om noen av leserne mine har noen heite litteraturtips angående det: skjønnlitteratur om mat, som når man leser det får en til å få vann i munnen?

Ja, det var den jeg leste. Dritvanskelig, men tviler på at jeg hadde syntes den var lettere på engelsk.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Allerede før jeg begynte på Grand Mal hadde jeg opplevd åpningsnovella 'Ønske' flere ganger. Først inni en anmeldelse jeg leste, for den var kort nok til det, som alle novellene i denne samlinga er, og den andre gangen hørte jeg den høytopplest av Linda Boström Knausgård selv. Det er en sterk tekst, men jeg klarer ikke å tro på at forfatteren skrev den før Karl-Ove Knausgård ble superkjendis. Selv om hun sa så under litteraturfestivalen i Lillehammer (det var der jeg hørte på henne). Likevel prøver jeg å tro på det, og da tenker jeg ikke på det som om jeg-et i teksten snakker til en mengde observatører, tittere som jeg-et aldri har bedt om, men som om jeg-et tiltaler en psykisk lidelse, kanskje angst, kanskje depresjon, men også det, må jeg innrømme, er jo farget av at jeg har lest Min kamp. Jeg klarer rett og slett ikke å løsrive denne teksten, men heldigvis er ikke det tilfellet med resten av boka, kanskje med untak av sluttnovella, 'Den du frykter', som på mange måter minner om 'Ønske', i at den tiltaler noe direkte, er bestemmende, insisterende, det er ikke snakk om at den tiltalte skal si noe annet, tiltaleren kommer med en ordre, ikke en formaning, selv om den formanende stemmen i 'Den du frykter' er omsorgsfull mot den den henvender seg til i motsetning til stemmen i 'Ønske'. I tillegg klarer jeg heller ikke å la være å tenke på noe jeg har lest i Min kamp når jeg leser 'Den du frykter', selv om det ikke er like påtrengende i denne novella som i åpningsnovella. Jeg må også forøvrig nevne at da jeg hadde lest ferdig sluttnovella (og dermed hele Grand Mal), bladde jeg straks tilbake og leste den på nytt, for også den, som 'Ønske', er en sterk tekst, om en mor som snakker til barnet sitt. Den gjorde et inntrykk på meg, og i skrivende stund ønsker jeg å lese den enda en gang før jeg leverer boka fra meg.

Alle novellene ernjevnt over selvstendige, samtidig er det som om de sammen sier noe mer. Noe overordnet. Og blant disse har jeg selvføleglig mine favoritter. To av disse novellene er 'Babycall' og 'Usett landskap.' 'Babycall' fikk meg til å tenke på den svenske filmen med samme navn, selv om jeg ikke har sett den (det er en filmtrailer, som må ha gått før en film på kino, som har satt seg fast i hodet mitt), og slutten på novella fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg (men på en annen måte enn man ville blitt av en skrekkfilm/thriller). 'Usett landskap' handler om et tilfeldig møte på et tog. Den åpner med at noen på toget er dritirriterende mens noen sitter og tenker på at de burde si noe, si noe om at denne personen som gjør irriterende ting burde slutte, av hensyn til andre, men så tør denne noen ikke. Jeg tenkte med en viss irritasjon på en togtur jeg selv tok nå i våres, hvor det var en fyr som hørte på sanger på mobilen, ikke i ørepropper, men høyt. Sangene kom ut fra mobilen liksom, til alle ørene i vogna (og ikke nok med det, men det var de to samme sangene flere ganger). Sånn går det ikke ann å være, og derfor burde det ha vært helt naturlig å si ifra: Hei, kan du skru av, det er irriterende for oss andre. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Hvorfor gjorde ingen det før det hadde gått en stund og det kom inn en passasjer som ikke godtok det med en gang? Han kom inn på toget, fant setet sitt, plasserte bagasjen, satte seg ned, reiste seg opp øyeblikkelig rett etterpå og gikk bort til fyren med musikken og ba han skru av, takk. Det tok mindre enn fem minutter. Mens alle vi andre bare satt der. For en tafatthet! Jeg irriterte meg jo, jeg ville ikke høre på denne musikken, hvorfor sa jeg ikke noe? For jeg tenkte noe av det samme som personen i 'Usett landskap.' Jeg lover forresten at fra nå av skal jeg bli en klager, i steden for å gremmes for meg selv skal jeg si tydelig i fra når noen er irriterende, eller når noe ikke er som det skal være, for eksempel et produkt som bare er halvveis og ikke det det egentlig skal være. For eksempel som den gangen jeg klagde på en såkalt strawberry daquiri som ikke egentlig var en strawberry daquiri, for det var jo ingen jordbær i den, men en sirup med jordbærsmak. Det var faktisk ikke det jeg ba om. Jeg ba jo om en strawberry daquiri. En annen gang gikk jeg inn i på en kafé og skulle ha en smoothie. Det jeg fikk var en slush med appelsinsmak, og definitivt søta med sukker. Det er jo som å be om bank og få et klyp i armen i stedet. Eller som å be om ekstra lett melk og få kulturmelk. Man kunne kanskje si melk er melk, drink er drink, fruktdrikk er fruktdrikk og vold er vold, men det er ikke så enkelt. Mennesker er mennesker, vi vil gjerne det skal være det, men nei, noen er hvite, noen er svarte, noen er katolikker, noen er muslimer, noen er mormonere, noen er amerikanere, noen er grønlendere, noen er kortvokste, noen er dumme osv. Så vanskelig er det.

Og noen har forfatterkjærester, mens noen ikke har det. Noen kjærester skriver bøker sammen, Lars Keppler, krimforfatteren som ikke er en krimforfatter, men et krimforfatterpars pseudonym. Slik ble de mangemillionærer. Noen forfatterpar skriver ikke bøker sammen, men den ene om den andre. Noen forfattere gjør ikke det, men er nødt til å si at nei, det er faktisk ikke det de gjør, når noen spør, og kanskje er vi lei av det, tenker det burde ikke være sånn, men av og til er det umulig å la være. Når det er sagt, mener jeg at Grand Mal er verdt seg selv.

Jeg står og ser på Vågsbygd Handy på Måkeskrik-festivalen (som heller burde hete Mågeskrik, det er noe rart med den k-en her på Sørlandet, som om man liksom skulle kalt Bryggen i Bergen for Brygga), og de synger (rapper!) det er en lang, lang natt i en av låtene og jeg tenker litt på boka jeg nettopp leste ut, rett før jeg satte meg på sykkelen til Odderøya for å gå på konsert, nemlig Miraklenes tid av Karen Thompson Walker.

Uttrykket 'en lang natt' blir bokstavelig for menneskene i Miraklenes tid. Jorden har nemlig begynt å rotere saktere; døgnet strekker seg, natten blir lengre, dagen blir lengre. I boka følger vi hvordan dette fortoner seg i en by et sted i California, fra elleveåringen Julias synsvinkel. Midt oppi denne forandringen skjer også andre, nærere forandringer; i familien, nabolaget, på skolen. Vennskap oppløses, vennskap oppstår. Forhold brister og forhold blir sterkere. Etterhvert som det går litt tid deler menneskene seg i to leire: de som godtar myndighetenes oppfordring til å følge 24-timersdøgnet, de som lever på klokketid. Her henvises det til folk som hele tiden, før forandringen –oppbremsingen som de kaller det – har levd i døgn hvor solen enten er oppe eller nede hele tiden (Nord-Norge, Canada, Alaska). De har klart å leve med døgn uten naturlige natt-/dagskifter i århundrer, så hvorfor ikke resten av verden nå? Og så er det den andre leiren, outsiderne, de som velger å leve etter jordens naturlige døgn, etter det utstrakte døgnet, sanntiderne blir de kalt: de flytter til kolonier i ørkenen og lever først i 30-timer lange døgn, etterhvert 40-timer lange døgn, 50-timer lange døgn osv. For jorden fortsetter å snurre saktere og saktere rundt sin egen akse, og forskerne vet ikke svaret på hvorfor. Over hele boka er det en stemning av uvisshet, en usikkerhet om fremtiden. Hva kommer de lange dagene og de lange nettene til å gjøre med økosystemene, avlingene, døgnrytmene til alle jordas levende vesener? Jeg ser for meg den kaliforniske byen hvor handlingen foregår i, hvordan den rammes. Jeg er like usikker som personene i boken. Hva skal de gjøre? Hva skal vi gjøre? Tenk om det skjedde i virkeligheten? For Karen Thompson Walker må ha konsultert med noen naturvitenskapsmenn da hun skrev denne boka; det som skjer, det apokalyptiske som skjer, er realistisk.

Det apokalyptiske landskapet i boka er ikke preget av panikk. Det er riktignok mormonere og folk fra Jehovas vitne som reiser vekk for å samle seg på det stedet gud skal ta dem med seg fra på Dommens dag (handlingen er jo lagt til California!), men stort sett blir det hele bevitnet med ro, riktignok en usikker ro. Det er nært, og det blir riktignok hamstret hermetikkbokser og stearinlys, det blir hamstret masse, men folk flest fortsetter å gå til skolen og til jobbene sine. Det er ikke verdens undergang, de vet ikke, kanskje går det an å gjøre noe med det. Menneskene fortsetter sine liv, de tilpasser seg så godt de kan, de bygger drivhus, de dyrker sin egen mat, de kjøper dagslyslamper. Hva skal man ellers gjøre? Å flykte går ikke. Hvor skulle man flykte til?

Tiden går og jorden snurrer saktere. Jeg venter litt på mirakler, pga. tittelen, men det er få av dem. Jeg synes det er en dårlig tittel, muligens litt cheesy, men det er en fillesak, for boka er leseverdig, det er en bra debut og den er fengende. Jeg leste en artikkel på Book Riot om sci fi for non scifi-readers, det var en tittel som traff meg, for jeg er ikke en sci fi-leser, men har nylig revurdert mitt syn på sjangeren etter å ha lest Iain Banks Walking on Glass. I artikkelen anbefalte de The Age of Miracles som passende sci fi for lesere som er opptatt av det litterære, en anbefaling jeg sier meg enig i.

Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv. Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet der oppe et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel jordklode."

satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten» et ord som skilte fornuften fra moralen for staten har sin egen fornuft slik kundera skriver at også smerten har en fornuft som ikke er fornuftig men jeg ble avledet av noe annet for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen med arabiske skrifttegn og streket under setningen «eu har befunnet seg et sted på skalaen mellom internasjonal organisasjon og stat, men er vanskelig å plassere klart» jeg feilleste det siste som plassere på et kart og likte feillesningen bedre for det er noe med kart og kalendere et skille som av og til blir borte når jeg lengter tilbake, men ikke vet om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

http://kathleen-bean.blogspot.com

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visselitteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter. Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det er ikke bare dét som kan være grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her: "Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy).

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Brente skygger handler om Hiroko som opplever atombomben i Nagsaki og som deretter drar til India og opplever opptøyene mellom hinduene og muslimene der og delingen av India/Pakistan. Mye senere, som gammel dame, opplever hun 9/11 i New York. Jeg tenker bare: eh, yeah right at noen har opplevd alle disse tre tingene. På en annen side er dette fiksjon, så why not, og som underholdning liker jeg denne boka. Den er underholdende, men jeg stiller meg ikke enig bak alle terningbildene på omslaget som viser femmere og seksere, så spennende er den ikke, ei heller noe særlig smart. Ikke at den er dum, men den kunne vært noe mer. Jeg følte jeg hadde hørt historien før, delvis f.eks. i dokumentaren The Road to Guatanamo, om britene som drar til Pakistan fordi han ene skal gifte seg med en pakistansk kvinne, men som ender opp med at de blir tatt til fange av den amerikanske hæren og sendt til Guatanamo som terrormistenkte. Og der satt de i to år uten lov og dom. Sykt. Noe lignende skjer i Brente skygger, men det føles ikke sterkt. Jeg tenker liksom ikke noe mer på det. Jaja, tenker jeg. Kanskje er det verden som har gjort meg kald siden jeg så The Road to Guatanamo for mange år siden. Eller kanskje boka ikke stikker dypt nok? Det er nok litt av begge deler, men mest sistnevnte, tror jeg.

Jeg skjønner heller ikke helt greia med Hiroko. Romanen handler om flere mennesker enn henne, bl.a. tyske Ilse, som tok navnet Elizabeth etter andre verdenskrig og etter å ha flyktet fra Tyskland (ja, også dén delen av verdenshistorien er med), som gjør brite av seg, før hun igjen bytter navn tilbake til Ilse etter at også Storbrittannia viser sin dumme side. Eller fordi hun finner ut av at hun vil skille seg fra James? Han er selvsagt sykt engelsk og kolonialistisk av seg, det finnes ikke noe mer i ham. Det er nok fordi vi lesere skal skjønne fort hvorfor Elizabeth vil skille seg fra ham. Han er ikke noe mer enn grunnene til at Elizabeth ikke vil leve med ham lenger. Det er grunt.

En annen som bytter navn er Elizabeth og James' sønn Henry. Han bytter navn til Harry når han gjør amerikaner av seg. (Hallo, har han aldri hørt om den amerikanske forfatteren Henry James?) Det må kanskje til hvis man skal få jobb i CSI. Neida, jeg vet ikke.

La oss komme oss tilbake fra digresjonen: Hiroko, det var hun jeg skulle snakke om. Romanen og alt som hender følger hennes liv, fra når hun som 21-åring opplever atombomben og at hennes europeiske forlovede dør, til hun blir 88 år og kjører rundt i NYC og snakker med de illegale innvandrerdrosjesjåførene. Man skulle dermed tro at man ble godt kjent med Hiroko, men jeg føler ikke jeg blir det. Jeg kjenner henne fortsatt ikke når romanen tar slutt. Hvem er hun? Det kommer noen forsøk på å beskrive hvordan hun savner sitt tapte barndomshjem og hva hun tenker om ektemannen sin, men jeg tror ikke noe på det. Det er grunt, ikke noe, sier meg ingenting. Ingenting om hvordan det er å miste hele familien sin i krig. På slutten der kommer det riktignok noen refleksjoner over hvor dumt det er å dømme muslimer som terrorister bare fordi de er muslimer, hvor Hiroko sier til den unge ingeniøren Kim Burton som definitivt ikke er med i Architects & Engineers for 9/11Truth: "Skal jeg se på deg og se Harry Truman?" Men det er grunt altså. Og derfor blir Brente skygger bare en underholdningsroman, ikke noe mer.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirukus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?

På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hva det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).

Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og ikke tenkt at den var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.