Bokelskere.no

Hot Music Water anbefales i hvertfall! Det var min foerste Bukowski-bok.

Tidligere har jeg bare befattet meg med filmene til Lukas Moodysson. (Jeg så Mammut i vinter og grein og grein som en foss, og Fucking Åmål blir jeg aldri lei av å se.) Jeg visste nemlig ikke at han skrev før noen anbefalte meg diktene hans i høst, hvilket jeg ennå har til gode å få lest, for Døden & Co er ikke en diktsamling, men en roman. En roman om Lukas som mister faren sin og tenker på jenta han hadde da han var tyve, som han nå tenker på som Kate Moss; Kate Moss som drar ham ned i avgrunnen, og siden finner han Natalia Vodianova (dette elsker jeg, jeg synes jo Natalia Vodianova er verdens vakreste menneske) som drar ham opp fra avgrunnen, og så handler det om å kjøpe Christian Louboutin-sko og om skrive; en masse om det å skrive og å sammenligne alt som skjer med ting man han lest i skjønnlitteraturen og jeg tenker Lukas Moodysson, you're my man, vi har så mye til felles du og jeg; og så handler den om hva som får Lukas til å skrive en bok om trafficking og jeg tenker at det må være Lilja 4-ever, og så drar Lukas til Thailand, hvor han bruker opp alle pengene og får en idé som jeg tror blir til Mammut, og nå har jeg bestilt alle diktbøkene hans fra bokus.se.

Denne kjøpte jeg på Shakespeare & Company i Paris, før jeg uka etter tok den med meg til København, leste den ferdig og etterlot meg den i en exchange books-hylle på hostellet like før vi dro. (Jeg manglet lesestoff og byttet den mot en Nicholas Sparks-bok fordi alle de andre bøkene i hylla var tyske, og jeg tenkte det er bedre å lese noe enn ikke noe, men jeg fikk aldri lest den for jeg sovnet hele tiden på toget, sovnet og så ut av vinduet enda det er gørrkjedelig å ta toget i Danmark, alt er bare flatt og boring å se på.) Leseropplevelsen var ikke noe å skryte av. Boka bestod av tre short novels, og de lignet sånn på hverandre alle sammen at de alle gled inn i den samme smørja av utroskap, utroskap og utroskap, døde familiemedlemmer og endeløs sipping og anger over at livet ble som det ble. Å, hold kjeft nå, tenker jeg, hold kjeft, patetiske mennesker, har dere aldri hørt utrykket å gråte over spilt melk.

Denne handler om forskjellige mennesker i en liten by på Østlandet (var det Tønsberg? Kongsvinger? Kongsberg? Kragerø?) og de hadde det ganske kjipt alle sammen. Jada, livet gikk forbi for dem alle sammen. Jessica og den svenske teatermannen som hun hadde et forhold til og tenker tilbake på nå som hun er gift med en mannen-i-gata-håndtverker. Lydia som er venninne med dronning Sonja, som det forvørig er viet få kapitler til, og det er synd, for jeg merket at det var de jeg hadde lyst til å lese mer om. Hva skjedde med dem liksom? Og hva skjedde egentlig med alle sammen? Hva med hun som var sykt kjerringgravid? Jeg synes boken sluttet så brått, men det var kanskje meningen, det var kanskje meningen for å få en følelse av at alle bare fortsette livene sine i samme bane.

Denne ville jeg lese fordi jeg hadde lest i en anmeldelse at den minnet om det gåtefulle i Yann Martells Historien om Pi, som jeg ble helt sjokkert av på slutten for det var virkelig ikke det jeg hadde tenkt at jeg kom til å lese. Og dermed ble jeg lesende denne boken med en tanke om at det på slutten skulle komme et svar på alt i denne boka også, og sammen med at ting i denne boken bare ble merkeligere og merkeligere, gjorde det at jeg ikke klarte å legge den fra meg, jeg måtte bare lese videre for å få vite svaret, for å nøste opp trådene, men så... var det ingen løsning og jeg ble kjempeskuffa og visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg følte jeg ble snytt for noe av David Vann, jeg tenkte Du kan ikke gjøre dette mot meg!, jeg tenkte at nå blir jeg gal også, for hva er det som egentlig skjer i denne boken, nå skjønner jeg ingenting og forfattere burde ikke få lov til å komme seg unna med en så løs tråd, aaargh.

Denne lille tegneserieromanen leste jeg rett før jeg dro til Paris. Den handler om Lucy (ja, forfatteren) fra USA og moren hennes som drar til Paris hvor de skal være i seks uker (eller noe i den duren). Lucy tegner side opp og ned med makroner, foie gras (som er blitt forbudt i delstaten hennes, så hun er kjempeglad for at de har det i Frankrike og hun forsvarer det med at andre dyr i matindustrien har det verre, og jeg blir sint for foie gras er helt jævelig og burde være forbudt overalt), baguetter, oster osv. Og jada, jeg elsker beskrivelser av mat, og bilder av mat, men det er bare det at Lucy Knisley tegner altfor enkle tegninger av den. Det er ikke interessant å se den femtende siden med noen runde sirkler som det står Camembert og Brie på, det er kjedelig. Og forresten så skriver hun aldri ordet macaroons selv om hun tegner makroner hele tiden, nei, hun kaller dem cookies. Ellers besøker de muséer (det var pga. denne boken at jeg noen dager etter gikk og så Monets vannliljer på Musé de l'Orangerie) og røyker sigaretter og drikker rødvin og en type melk som de ikke har hjemme i statene (derav tittelen på boka), og enda de er langt vekk fra amerikanerklisjéen, så klarer jeg likevel ikke å unngå å tenke at de er sykt americans. Spesielt tenker jeg det når Lucy forteller om flyturen hjem til USA. Konlusjon: grei underholdning for en times tid. Det finnes verre ting å bruke en time på på en dag det regner og tordner ute. F.eks. søppelmagasinet Mag, hvor de trykker bilder av Ashley Olsen og skriver at det er Mary-Kate Olsen. Det er faktisk big deal.

Dikt i sjangeren not my cup of cake (overført til ekte kaker må det bli delfiakake), fant jeg ut etter å ha lest den, til tross for at jeg fikk tak i stemningen. Noen har dødd, tror jeg. Eller kanskje ikke, men hvem vet egentlig, det er jo bare dikteren som vet det.

En helt ok diktsamling som verken gir meg positive eller negative frysninger. Sikkert litt unfair at jeg leste den så kort tid etter at jeg leste Francesca Lia Blocks How to (Un)Cage a Girl, men sånn er nå livet, det er ikke rettferdig. Denne renner ut i sanden for min del.

En diktsamling av en av yndlingsforfatterne mine. Sykt fin. forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters har jeg lest flere ganger enn jeg kan telle med fingre og tær. Jeg har kanskje lest den én gang om dagen helt siden jeg leste det for første gang. Andre dikt jeg vil trekke frem fra denne samlingen er: duty: for sofia (som handler om Sofia Coppola), collage og lost in los angeles.

Denne begynte jeg å lese uten å vite noesomhelst om den på forhånd annet enn at Francesca Lia Block hadde anbefalt den på bloggen sin. Jeg ble helt bergtatt av den vemodige stemningen i denne boken og selve temaet som gjorde meg fryktelig nysgjerrig, jeg måtte bare lese videre, samtidig som jeg irriterte meg litt over den noe enkle tonen til jeg-personen Kathy. Det gikk heldigvis over etterhvert som jeg ble vant til henne, og så ble jeg bare mer og mer satt ut av hele boka, før jeg leste den ferdig i check in-køen på Charles de Gaulle (det finnes ikke noe sted det ikke passer å lese) og bestemte meg for å se filmen da jeg var kommet hjem, som forøvrig sugde, men hva tenkte jeg på, Keira Knightley, Carey Mulligan, Andrew Garfield og Sally Hawkins i én og samme film, og jeg orker ikke trynet på noen av dem? (KK bare fordi hun har vært verdens mest irriterende vesen helt siden Pirates of the Carribbean, CM fordi hun er på andreplass, AG fordi han liksom skulle være så sykt søt som Tommy i Never let me go, men jeg måtte bare spy, og SH ene alene pga. drittfilmen Happy-Go-Lucky). Anyways, jeg er nødt til å lese mer av Kazuo Ishiguro (og jeg tror det blir The Remains of the Day.)

Kjøpte Richard Bauschs "Wives and Lovers" på Shakespeare & Co i Paris sist uke, tok den med til København uka etterpå, hvor jeg leste den ut og derfor la den igjen i en hyllene på hostellet.

Den ligger i stabelen min over boeker jeg skal lese!