Bokelskere.no

Arto Paasilinna er så sykt random. Og lol. Men jeg er usikker på om dette er min greie, om jeg vil lese mer av ham. Jeg tror ikke det. Jeg synes forresten Den elskelige giftblandersken var bedre (dette sier jeg fordi det er så mange som har sagt til meg at likte jeg den, så burde jeg lese Harens år også). Forresten er det skadelig å lese å Arto Paasilinna, for jeg får så mange fordommer om Finland. Han legger jo bare mer ved på bålet.

Thor Heyerdahl var en grepa kar, men særlig flink til å skrive var han ikke. I Adams fotspor er hans egne memoarer. Den er klønete og rotete og hver gang jeg plukket den opp orket jeg aldri mer enn tre-fire sider før jeg la den fra meg igjen fordi det det var så slitsomt å lese den. Jeg begynte på den i begynnelsen av juni og ble ikke ferdig før en gang i august. Sett bort fra det, har den jo en sjarm. Det er jo Thor Heyerdahl som har skrevet den! (Jeg er litt forelska i han, skjønner dere.) Og han kommer med noen gøye anekdoter, om bl.a. alle statslederne han kjente, som f.eks. Fidel Castro. Eller kongefamilien (hvilken kongefamilie? Alle!).

Jeg leste om denne diktboka i Bokmagasinet (tror jeg), og der stod det at dette var dikt om hverdagen, og jeg elsker hverdagen, hva er finere enn hverdagen, og i tillegg har denne boka en kjempefin tittel, synes dere ikke, så derfor gikk jeg for å låne den. Og så viste det seg at coveret også var helt nydelig, det var så fint at jeg måtte dra opp boka på kafé for å vise den til de jeg satt der med. Trivielt, ja. Hva angår diktene er det første diktet mitt favoritten min, og det er flere dikt i den jeg liker godt, men likevel er det overvekt av dikt som bare går meg hus forbi, og det gjør at denne diktboka ikke blir helt det store.

En blogger informerte meg om at min elskede Francesca Lia Block hadde en novelle i denne novelleantologien. Dermed tok det bare et minutt max innen jeg hadde bestilt How Beautiful the Ordinary fra amazon.com. Derfor skjønte jeg ikke før jeg hadde den hjemme hos meg at dette er en novellesamling hvor alle tekstene handler om det å være skeiv. Noe jeg ikke liker. Jeg liker ikke når det fokuseres på homokamp (eller kvinnekamp for den saks skyld), at det lages en novellesamling som skal handle om det, det får det til å lage et større gap mellom "de og oss". Åja, dere er noe annet, siden dere må ha en bok som handler om det å være skeiv, fremfor en bok som handler om kjærligheten, eller tenåringslivet generelt, noe alle kan relatere seg til, i motsetning til en bok om å være skeiv, hvor bare en minoritet kan relatere seg til det. Jeg følte nemlig at denne boka var lagd for å muntre opp tenåringer som sliter med identiteten angående seksuell legning. (Dette er ikke noe jeg finner på, Michael Cart skriver dette i forordet: There are countless reasons for reading, but when you're young and uncertain of your identity, of who you may be, one of the most compelling is the quest to discover yourself reflected in the pages of a book.) Jeg fikk i hvertfall svært lite ut av denne boka. Selv novellen til Francesca Lia Block, My Virtual World, er ikke noe særlig til tess. Den er som en dårlig kopi av en annen novelle hun har, Dragons in Manhattan, som er å finne i hennes egen novellesamling Girl Goddess #9 (Drager på Manhattan på norsk). Les heller den (og resten av novellesamlingen også i samme slengen, for den er nydelig fra ende til annen). Selv i en av de bedre novellene i How Beautiful the Ordinary, William Sleators Fingernail, som både er original og morsom å lese, er kleinheten til stede.

En diktbok av Geir Gulliksen som gav meg fine Se på meg nå. Et ansikt som minner om norsk politikk er ikke like fin, men det gjør ikke noe, for Se på meg nå var eksepsjonelt fin og likesom i en klasse for seg. Uansett, her er et utdrag:

hun hadde ikke trodd at hennes egne barn kunne dø før hun selv skulle dø

hun hadde for øvrig aldri forstått at vi som var sønnene hennes virkelig

kom til å flytte hjemmefra, hun ventet fortsatt på at vi skulle komme hjem

hun holdt middagen varm hele dagen og kastet den dagen etter

En diktbok om guder, eventuelt selve Guden. En veldig gudelig bok. Herregud, har jeg ikke noe mer å si enn det? Nei.

Jeg har vært borti Jason tidligere, men aldri helt skjønt greia. Før Sofia en dag dro den opp av veska og lånte meg denne, sa jeg burde lese den, og jeg leste den, denne tegneserienovellesamlingen, og så skjønte jeg det. Jeg ble fascinert og og bergatt av stemningen, tegningene, historiene. Så rart og merkelig - og orginalt. Jeg likte den kjempegodt, fikk lyst til å lese mer. Jeg fortalte om det til kjæresten min, jeg har lest Jason nå, det er bra, du har vel lest det, hvorså han viste meg en mappe i hylla full av Jason-blader, som jeg ikke rakk å lese da, men som jeg kom på igjen nå, og jeg håper han tar dem med seg i flyttelasset hit.

Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.

For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.

Jeg tror jeg er enig. Lenge siden jeg har lest denne. Det jeg kan huske veldig godt er begynnelsen, hva som skjedde på slutten har jeg helt glemt.

Dette er en novellesamling hvor alle novellene tar utgangspunkt i hvert sitt Edward Hopper-maleri. Jeg synes novellene blir litt for like hverandre, jeg synes det handler mye om kjærligheten, fremmede mennesker, bilkjøring og fotografering. Etter å ha lest alle sammen føler jeg at jeg kan oppsummere hele Rom ved havet, rom i byen med disse få ordene. Men, likevel er det fint å lese Frode Grytten, og novellene jeg liker best er Sollys i en kafeteria og Nærme seg en by.

Denne plukket jeg med meg fordi det stod et sitat av Zadie Smith på forsiden. Hun liker den visst kjempegodt og jeg elsker Zadie Smith, hvis hun sier hun liker noe, så må det være bra, og så skader det jo heller ikke at det er Tolstoj, for han liker jeg jo. Og det viste seg å stemme, det er en bra bok. The Death of Ivan Ilyich er fascinerende, interessant og intelligent, og den har en spesiell stemning over seg som jeg falt helt inn i. Jeg liker Tolstoj bare bedre og bedre (imotsetning til en annen russer, Tjekhov, som jeg bare liker mindre og mindre).

Denne boka handler om mange forskjellige mennesker hvis ene ting de har til felles er at de alle dør i det en bro, som har stått der i evigheter, plutselig gir etter. Også handler den om familiene deres, over generasjoner, og siden dette i tillegg skjer i Sør-Amerika, klarer jeg ikke la være å tenke på Gabriel Garcia Marquez. Som om dette er light-versjonen av f.eks. Hundre års ensomhet. Ikke at jeg mener noe negativt med det. For all del, dette er en interessant bok med mange fine tanker.