Bokelskere.no

Å leve et isolert liv er kanskje ikke for alle?

Aoileann har bodd på samme sted hele livet, på en øy sammen med få andre innbyggere og er isolert fra resten av verden. Hun bor i et hus sammen med moren og bestemoren. Hun må ta seg av sin sengeliggende mor hver dag, og hun har sjelden fri på grunn av det. Hun føler på et raseri mot moren som virker fraværende, og på grunn av livet som har fullstendig stoppet opp. Det er som om hun opplever den samme monotone dagen etter den andre, og de andre innbyggerne aksepterer dem ikke av en eller annen grunn. Ensomheten hennes er til å ta og føle på. Men da Rachel ankommer øya med en baby, er det som om noe vekkes i live hos Aoileann, og hun blir på en måte besatt av henne. Hvorfor, og hva er det Aoileann og resten av familien hennes skjuler?

Noe å kjenne seg igjen i
Dette er en svært kort gotisk horror på under tre hundre sider. Den består av få karakterer som er hemmelighetsfulle og tilbakeholdne. Likte beskrivelsen av øya og den isolerte følelsen den gir. Også om ensomheten som hovedkarakteren bærer på. Det var noe å kjenne seg igjen i. Tristheten og det å være utenfor. Forfatteren er god på å få frem misunnelse, håpløshet og raseri som lever i hovedkarakteren. Selv om hun er rar, og det kommer sikkert av all isolasjonen, får man også medfølelse for henne. Hun er kanskje ung, men har allerede for mye ansvar. Det var interessant lesing.

Det som ødela litt for meg angående boka, er at det ble vel mye beskrivelse og tanker om amming, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om. Aoileann fikk en voldsom fascinasjon for det, og det er muligens på grunn av hennes anstrengte forhold til sin egen mor som hun forakter ... Hun kaller ofte moren sin for it og bed-thing, som om hun er en ting eller et slags vesen i stedet for noen hun respekterer. Noe hun ikke gjør.

Grådig med horrordelen
Where I End ble aldri spennende, men likte den kryptiske og mystiske fortellerstemmen, den dysfunksjonelle familien og de gotiske elementene. Forfatteren klarte å holde på interessen min hele veien. Men ville ha litt mer familiebakgrunnshistorie og mer guffenhet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk. =) Den er verdt å lese og gjerne del din mening når du har lest den.

Knokkelsamleren er første bok i The Bone Collector, serien og det må ikke forveksles med The Bone Collector av Jeffery Deaver. En jævla god bok og filmatisering. Denne boka var ikke så verst heller, og passe mørk.

En syk jævel
Boka er om en mann som er besatt av deformerte mennesker, og samler på anatomi som er litt utenom det vanlige. Knokkelsamleren lever et slags dobbeltliv. I det ene livet later han som om han er et helt normalt menneske, men i det andre finner han nye ofre som han kan skaffe seg i samlingen sin. I boka er flere familier berørte og detektiven Etta Fizroy må redde ofrene for familienes skyld og sin egen samvittighet. Men tiden er knapp.

Krimboka starter muligens på en typisk måte, og kan være en smule treg i begynnelsen, men det tar seg opp underveis. Syntes Knokkelsamleren var en underlig og fascinerende fyr å lese om, med sine sære interesser. Det gjorde heller ikke noe at boka bestod av et stort persongalleri. Jeg foretrekker bøker med mange karakterer fremfor bøker med et lite persongalleri. Det er spennenede å lese fra forskjellige perspektiver, fordi da føles det mer "ekte".

Mystisk detektiv
Fikk også sansen for Fizroy. Selv om hun var en standard detektiv som man har lest om hundre ganger før, bød hun også på litt andre sider. Man blir ikke så godt kjent med henne privat, men mest gjennom jobblivet. Savnet å få en større relasjon til henne.

Som nevnt var starten noe treg, men bøde på et annerledes tema og hadde den dysterheten som jeg liker så godt. Leser gjerne mer av Cummins.

Fra min blogg: I Bokhylla

I 2021 leste jeg Ingen slipper unna av samme forfatter, og så dum som jeg var, visste jeg ikke da at det var andre bok i en trilogi. Men samtidig er det en trilogi som ikke nødvendigvis trenger å bli lest i kronologisk rekkefølge.

En forfatter som er verdt å legge merke til
Ingen sover trygt i natt er første bok i Skymdal trilogien for barn og ungdom. Den er om Håkon og vennene hans som får den triste nyheten om at en klassekamerat er død. På vei hjem, tar Håkon en titt gjennom vinuet hjemme hos Jon Michael, og det han får se, gjør ham dypt rystet. Han vet ikke om han skal betro seg til kompisene Marie og Hares om hva han har sett. I mellomtiden oppfører Maries mor seg rart. Marie skylder på at moren hennes har angst, men er det "bare" det? Da flere underlige hendelser skjer, blir Håkons far bekymret, og selv om Håkon og gjengen hans også er det, drives de av en nysgjerrighet som er vanskelig å forklare. Har de med en seriemorder å gjøre eller noe annet?

Som nevnt er dette første bok i en trilogi og det er en god førstebok, også. Mari Moen Holsve skriver godt og engasjerende, og jeg kjedet meg ikke, selv om jeg ikke er helt i målgruppa. Boka er passe dyster og skummel for den rette målgruppa, men kanskje en smule forutsigbar for voksne lesere ... Av og til gjør det ikke noe. Noen ganger er det en slags trygghet å lese noe som er forutsigbart, og av og til er det nettopp det man trenger.

Malplasserte følelser
Den eneste delen som kanskje irriterte meg litt, er at det muligens oppstår følelser mellom noen karakterer, noe som skjer ofte i ungdomsbøker og som er veldig typisk. Syntes dette ble noe hastverkaktig og kom ut litt av det blå. Men så er det jo begrenset med tid, da boka er ganske kort. Den er på under 150 sider. Det blir også begrenset med tid til å bli godt nok kjent med karakterene i det hele tatt.

Bortsett fra det, var dette en solid og småspennende bok. En god begynnelse i en trilogi, og som passer godt å lese i høstmørket som allerede er her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg likte ikke Piken på Toget, hverken boka eller filmen, men jeg likte Langsom ild for syntes persongalleriet var interessante å lese om, og hva med Den blå timen?

Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Spesielt to eller tre sjanser, for forfattere kan ha dårlige dager, de også, og ikke alle bøker treffer. Selv om Stephen King er min favorittforfatter, betyr det ikke at jeg liker alt han har skrevet. Så syns det er spennende og har tid til å gi forfattere noen sjanser før jeg avgjør om forfatterskapet er noe for meg eller ikke.

Lite handling og spenning
Den blå timen er en kort bok på under to hundre sider. Egentlig ganske lettlest, skulle man tro, men selv slet jeg litt med å åpne boka og lese videre. Konseptet virket noe spesielt, og det var noe med karakterene og handlingen som kjedet meg en smule. Og typisk at det også er med en gravid karakter, noe som ofte skjer i krim og thriller bøker. Graviditeten har heldigvis ikke noen stor rolle i boka, men likevel er det et tema jeg ikke har noe interesse av å lese om.

Uansett er Den blå timen om et kunstverk som skaper litt skandale fordi den er laget av bein, og det hevdes at den inneholder et menneskebein, og det må undersøkes. Den er laget av Vanessa, som var en sær kunstner som bodde alene på en øy og hennes mann var stadig utro. Nå har en annen kvinne overtatt bostedet, og hun skal ha vært Vanessas nærmeste venninne. Spørsmålet er om kunstverket inneholder et menneskebein, og i så fall hvem stammer det fra?

Stemningsfullt sted
En noe vag beskrivelse og det er også meningen da boka er nokså kort og det hoppes frem og tilbake i tid. Likte best å lese om Vanessa enn om Grace, og likte settingen på en øde øy og isolasjonsfølelsen. Hadde ikke hatt noe i mot å bo der selv. Men selv om settingen og beskrivelsene var gode og stemningsfulle, var karakterene i seg selv halvdøde og personlig brydde jeg meg ikke noe særlig om karakterene.

Krever heller ikke action på hver side, men med tanke på den korte handlingen, hadde denne psykologiske thrilleren særdeles lite handling, hendelser og spenning. Tror ikke denne forfatterinnen er noe for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse