Bokelskere.no

Hun står bak ham, tett inntill ham og rusker ham i håret. Det er ikke så ofte lenger, de er begynt å klø seg selv istedenfor hverandre

Skyld er et merke man aldri kommer av med. Det kan være usynlig for andre, men man bærer det og så kommer man til et punkt da man må vise det fram, det tabuiserte, og så tar man livet av seg

Hun glemmer alt, til og med plagene sine

Jeg hadde hoppet over noen trinn, så jeg var mye yngre og hadde bare bodd i avsidesliggende gruveleire før krigen. Jeg visste ikke hvordan man sa sånt som 'Liker du å lære om Belgisk Kongo?' eller 'Hva er hobbyene dine?'. Jeg raget bort til den og buste ut 'Onkelen min har glassøye'. Eller 'En gang fant jeg en død kodiakbjørn med trynet fullt av mark'.

Men det er bare så ytterst lite vi kan gjøre med det, bortsett fra å stå oppreist. De som krabber har ingen utsikt

There are no gods in the universe, no nations, no money, no human rights, no laws, and no justice outside the common imagination of human beings.

Nobody is ever made happy by winning the lottery, buying a house house, getting a promotion or even finding true love. People are made happy by one thing and one thing only – pleasant sensations in their bodies.

Christians slaughtered christians by the millions to defend slightly different interpretations of the religion of love and compassion.

For noen kan smile når de egentlig burde gråte, et skjønnsspørsmål om det er snakk en evne eller om å vær uheldig

Noen samler på frimerker, andre på bøker, enkelte på penger, døden samler på liv og får aldri nok

You could never convince a monkey to give you a banana by promising him limitless bananas after death in monkey heaven.

One of history's few iron laws is that luxeries tend to become necessities and to spawn new obligations.

How do you cause people to believe in an imagined order such as Christianity, democracy or capitalism? First, you never admit that the order is imagined.

giovanni gnocchi spiller cello

giovanni gnocchi spiller bach, utenfor
er sommeren, heten, gata.
men den mest gudelike av humler er her,
på villspor i den kjølige salen, flyr sakte
fra note til note, fra blad til blad.

giovanni gnocchi spiller bach, men bach
spiller også ham, lar fingrene klatre
som bleke matroser i riggen,
utenfor er heten, juli, gata.
og alt setter seil. og alt legger fra.

vippehuske

gjør deg tyngre, roper de, og jeg vil knipe
begge øyne sammen, tenker
på sekker med sement og støpe-
jern, elefanter, på et anker

i slammet hvor en hvalflokk
glir forbi, på oksehodet
til en ambolt, bare en kort
stund holde pusten, vente. men ikke noe

hever eller senker seg, mens fasanen
skriker og bladene faller - mine motvillige
bein for korte for noen gang å nå bakken
og hodet mitt nesten i skyene.

tepose

I
bare striesekk
til klær, liten eremitt
her i sin hule.

II
kun en enslig tråd
fører oppover, vi gir
den fem minutter.

fish & chips

"vi vil gjerne å ta dem tilbake til
kong edwards tid" sto det i menyen:
høyt over hodene våre hang

lysekronens praktfulle fiskekrok.
i de tunge, matte speilene så vi
maten bli kald. og frossen.

utenfor falt den første snøen, vi var
de aller siste gjestene, den plutselige
fnisingen fra personalet ute på kjøkkenet -

som fra jonas i hvalfiskens buk

fennikler

knoller foran grønnsakhandleren om vinteren -
som bleke hjerter, sa du, lå de tett sammen
i en kasse for å varme seg - så vi

tok dem med oss og bar dem hjem,
hvor det var tent ild i kaminen,
hvor det var tent lys på bordet,

og hjalp dem ut av sin tynne hud,
kuttet stilkene, fjernet de dirrende bladene,
og hakket dem til fine hvite flak,

ventet til vannet kokte,
til vindusruten var blind av damp.

For alle fødes vi navnløse, men får straks eller veldig raskt et navn slik at det skal bli ørlite vanskeligere for døden å hente oss