Bokelskere.no

på soverommet gnei far hendene mine
inn med handkrem
smurde eit ekstra tjukt lag over knokane mine

så nær meg han var

etterpå la eg meg ved sida av han i senga
på mors side
han tok fram ei sliten bok
og las det same eventyret for meg
som han hadde lese sidan eg var unge
og då eventyret var ferdig
gjekk eg ut av senga og inn på mitt eige rom

kvar kveld
hadde vi dette ritualet
kvar kveld
etter at mor døydde
heldt vi fram på same måte
heile tida las han eventyret
så var vi stille som to brør
om det vi begge aldri snakka om

"Det fine med deg, mamma, er at ofte er du veldig klok. Men av og til er du litt ubrukelig."

*Det er behov for alle. Modige trenger redde. Redde trenger modige. Svake trenger sterke. Og vi som medmennesker bør vise større forståelse for forskjellene mellom oss. Du trenger ikke bli noen annen enn den du er født som.

"Ikke glem guttene", ber Camilla Stoltenberg i sin Ted x Arendal Talk. Direktøren ved Folkehelseinstituttet forteller om det magiske øyeblikket da hun skjønte at hun hadde lært å lese. Lillebroren hennes klarte ikke å knekke den koden før han var ti år. Han var kjempefrustrert, foreldrene var oppriktig bekymret. Da han endelig lærte å lese, gikk han rett fra Karius og Baktus til historien om Max Manus og De 900 dagene - beleiringen av Leningrad. Lillebror Jens Stoltenberg ble statsminister og generalsekretær i NATO. Lesingen hadde ikke vært noe å engste seg for. Det tok bare litt lenger tid for hamn enn for gjennomsnittseleven.*

Av alt det som ikke er viktig, er idrett det viktigste, sier han til Kristine og Karsten. Men idrett er ikke viktig, slik det å kurere kreft er. Derfor må du ha perspektiver. Gjør du det dårlig i et mesterskap, har du ikke gjort noen sykere. Du har bare løpt litt saktere enn andre rundt en bane. Og det er ikke farlig å løpe sakte. Det er ikke farlig å tape heller. Du kan ha hatt en fin utvikling og lært mye verdifullt selv om du ikke vinner eller får resultatet du håpet på.

Hele tiden messet Leif om dette: Du er ikke prestasjonen din! Du er du! Er hele fokuset ditt på hva du presterer, blir fallhøyden veldig stor når du en dag ikke presterer det samme. Derfor må du ikke sammenligne deg med andre hele tiden, men gi deg selv egenapplaus når du har gjort ditt beste.

"Skal vi la være å løse et lite problem fordi det finnes et større problem som vi heller ikke klarer å løse?" spør Simen tilbake. For selv om vi som nasjon ikke står for de største utslippene, har andre lands utslipp enorme konsekvenser i våre liv. Plastflaskene han selv samler opp fra vannet på Stadlandet, kommer stort sett fra Storbritannia. Skal han la være å plukke dem opp?

"Sats på det du er god til. Gjør alt til noe moro, selv det du misliker mest. Ikke la noen være i tvil om at du er dyktig. Hilsen mor di."

Det er mye trøst i andres ulykke

I Norge er det faktisk også, som i Korea, tabu å snakke om ensomhet. Det er lettere å innrømme at man er deprimert eller traumatisert enn ensom.

Det å leve midt i en pågående trusselsituasjon/krig, som dere gjør i Sør-Korea, styrker den individuelle ansvarsfølelsen og fellesskapsfølelsen. Mens her i Norge, hvor vi lever i vår egen lille, fredelige såpeboble, svekkes den. Vi nordmenn peker lett på staten hvis vi ønsker endringer. Hvis noe er galt, er det staten sin skyld. Hvis vi trenger hjelp, må staten hjelpe oss. Mens koreanere styres av plikten (overfor familien, arbeidsgiver og samfunnet), styres vi i mye større grad av våre rettigheter. (Dette er mitt inntrykk). .) Å bo i et velferdssamfunn er nok med på å redusere den enkelte persons kampvilje, motivasjon og risikovilje. Noe som igjen betyr at de gamle dydene som: tapperhet, verdighet og mot ikke lenger betyr så mye som de gjorde, i tidligere tider. Det viktige er ikke å være et hederlig menneske. Nei, fokuset blir heller rettet mot det å ha det bra, trygt og godt og å bli lykkelig … Som igjen, i praksis, betyr å ha: nok penger, en vakker familie, et fint hus, en diger hytte, en bra jobb, en fet bil og et fint, flott og støttende vennenettverk … Hvis man klarer å skaffe seg alt dette, sikre seg selv og sine, er livet tilsynelatende tipp-topp. Man har fullført sitt livsverk. Man ble ikke bare lykkelig, man klarte også kunststykket: Å fremstå som lykkelig. Overfor naboen og resten av verden. Noe som er minst like viktig som faktisk å være lykkelig.

Livet ditt er virkelig annerledes mitt, søster. Du skriver om det. Om både balanse og mangelen på balanse i livet. Du er en svært disiplinert arbeider. Du er perfeksjonist på jobb, gjør ditt beste og har hatt suksess. Du tjener gode penger.

Men er du lykkelig, søster?

Nå må jeg gå. Amund skal på tenniskamp, og Teo skal på taekwondo-trening. Jeg må hjelpe dem å finne klær. Pakke vannflasker og treningstøy. Dette er en del av morsoppgavene som er rutinemessige, men meningsfulle. Å være mor hjelper meg å være mer til stede i livet mitt. Hadde jeg ikke hatt barna, er jeg redd jeg hadde druknet i mitt eget hode. Sunket til bunns i det undersjøiske storhavet av den grumsete sjelen min. Men barna trekker meg ut av meg selv, opp på land og inn i livene deres. De maser og kjaser. Jager meg fremover. Får meg til å løpe så fort jeg kan. Men også til å stå, helt, helt stille

Selv om jeg bare var sju år gammel, følte jeg at det var min plikt å gjøre den triste moren min glad.

Hans kone sov ved siden av ham; hun var vakker når hun sov, bare seg selv, uten andre egenskaper, uten kontekst, eller hva det nå var han tenkte om henne. Og hun sov gudskjelov mye.

men etter en ukes tid fikk han roet henne ned tilstrekkelig til å oppsøke en uinspirert fastlege som skrev ut noen flere medikamenter, og de hjalp henne, hjalp dem, midlertidig vekk fra selvskadingen, tilbake til middelmådigheten, eventuelt til en likegyldighet mer altoppslukende enn før.

(...) og ønsket sin mor en snarlig demens, noe hans søster hevdet å ha sett tidligtegn til, og som skulle vise seg å være en bønn som gikk i oppfyllelse et par år senere.Men dette var vel, til en viss grad, posering, for han gruet seg faktisk til morens død. Eller rettere sagt gruet han seg til den eventuelle formildende effekten døden ville ha på hans bilde av henne. Tenk om han ville komme til å minnes henne som litt søt eller velmenende, i det minste fra da han var barn. Det er vanskeligere å skulle hate sin mor post mortem.

Dessuten var han jo en relativt kjekk mann, eller hadde vært det, og relativt interessant, det syntes til og med hans stakkars kone, for kjærlighet gjør dum, slik Sobril gjør likegyldig.

Helt fra før de inngikk borgerlig ekteskap, hadde han opparbeidet seg en fin samling elskerinner, selv om han sjelden holdt dem på gress mer enn noen måneder før han pent ba dem finne seg noen andre. Og da brukte han gjerne kjærligheten til sin kone som unnskyldning; det var det mest praktiske. Men enkelte av elskerinnene kunne han ta seg i å savne, og slikt blir det dikt av, og, dessverre, en del brev.

Til tross for skuffelsen det etterhvert innebar å innse at han hadde fostret en anarkonihilistisk døgeniktsønn, hadde han i oppdragelsen vist en viss form for kjærlighet for sitt avkom. Rett nok manifesterte den seg oftest i skjenn, nedsabling av kreative impulser, og flathåndede slag i situasjoner der det ble funnet oppbyggelig og nødvendig. Herren Gud kvitterer med å gi ham blodkreft senere i fortellingen.

Foreldrene møttes da faren studerte ved Handelshøyskolen i Bergen, der moren var oppvokst, en gang på sekstitallet, og det er ikke så ofte man kan si det, men her har vi altså en fortelling med to kvinner som hadde hatt bedre liv om de hadde forblitt på Vestlandet

Selv hadde han, etter sin fortrengte barndom, ikke kjent på noen spesiell kjærlighet overfor sine foreldre, og dette kan vel forklares både patologisk, biologisk og ideologisk.

Han foraktet sin far for hans formue og sin mor for alt annet. Han var ikke oppdratt til å elske, og det hadde vært rikelig av hat der hjemme på Eiksmarka, selv om det meste av oppveksten var behagelig fortrengt til fordel for en ureflektert visshet om at hans opphav var uten interesse, om ikke for oss, så for ham