Bokelskere.no

Små barn blir fortsatt slått og kuet- og noen kaller det oppdragelse

Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv

Min fars månedslønn rakk langt her. 1000 norske kroner kunne ganges med 16, til 16000 rupis. I alle disse årene hadde han finansiert bygging av hus, store bryllup, butikkåpninger og skolegang for hele slekten. I Norge var han en minoritiet, et innvandrerproblem og en utgiftspost. I denne delen av verden var han en bemidlet mann. En velgjører med svært godt omdømme.

Forbrytelsen min var å fortelle videre om den voldelige barneoppdragelsen. Jeg ‘snitchet’, brøt en pakt, vanæret familiens navn. For det som skjer i hjemmet, skal forbli der, bak lukkede gardiner

Flokken er for mange en garanti for å overleve. Men den kan også være bølingen som ikke lar deg puste

Hjemme hadde jeg vært en byrde. I barnevernet var jeg blitt et problem

Hvite, heterofile menn (som tross alt er majoriteten av menn i Norge), har en manglende forståelse av konseptet ubevisste stereotypier. Budskapet må kommuniseres på en annen måte enn man har gjort til nå. Som Michael Kimmel har sagt så godt: "Priveleges are invisible for those who have them."

En studie publisert i 2009 av Katie Liljenquist med flere utfordret homogene og heterogene grupper til å løse en krimgåte innen en gitt tidsfrist. Før gruppene fikk vite om de hadde løst gåten riktig, vurderte gruppedeltagerne om gruppearbeidet hadde vært effektivt, og hvor sikre de var på at de hadde svart riktig. De homogene gruppene følte oftere at gruppearbeidet hadde vært effektivt, og hadde større tro på at svaret deres var korrekt. De heterogene gruppene tvilte mer på svaret, og sa arbeidet hadde vært mer ineffektivt. I virkeligheten hadde de heterogene gruppene rett 60 % av tiden, de homogene gruppene hadde rett 29 % av gangene. Mangfold kan med andre ord føles vanskelig, men øker sannsynligheten for å ta gode avgjørelser.

"Jeg ble kvotert inn første gang, men ikke igjen. Jeg kom videre på grunn av egne prestasjoner. I veldig mannsdominerte miljøer er menn allerede kvotert inn - de velger menn som ligner på seg selv."

Grieg minner om at mild tvang historisk har vært nødvendig for å få til viktige samfunnsendringer.
"Hvem er det i dag som stiller spørsmål ved at man skal ha ansatterepresentanter i styret? Ingen. Eller at man skal ha rett til barnehageplass, rett til permisjoner? Ingen. Alle de rettighetene vi tar for gitt i dag, har noen slåss for," sier Elisabeth Grieg.

I noen situasjoner kan vi være blinde for én type atferd på grunn av kondisjonering, og det blir vanskelig å se systematikken i atferden. Dette blir særlig virkningsfullt i kombinasjon med bagatellisering, latterliggjøring og seksualisert sjargong. I andre situasjoner kan vi være mye flinkere til å identifisere samme type atferd. For eksempel: De som har levert ufine seksualiserte vitser mot yngre kvinnelige kolleger, hadde sannsynligvis reagert hvis deres egen datter fikk tilsvarende kommentarer i et familieselskap.

Disse historiene, og historier fra #MeToo, har avslørt at det finnes mange kvinner som har opplevd at det er kort vei fra seksualisert humor til seksualisert atferd. Med slikt erfaringsgrunnlag er det umulig å vite hvem som "bare har det i kjeften", og hvem du er nødt til å dytte ut av rommet ditt midt på natten. Det er den viktig grunn til at mange kvinner ikke setter pris på den seksualiserte humoren, og vurderer tilsynelatende "uskyldige" vitser som nokså alvorlige.

Et sted der ute
fins det en sommer,
og i den sommeren fins det et du
i kortbukse.

De lyse øynene som leter
etter steder å lande
leppene som prøver å formulere
en sommerfugl,
en blåvinge,
en ligustersvermer
stor som en hånd mot skyggene
i hagen om kvelden
mellom alle navnene som fins,
og plutselig er vi der,
klar i stemmen sier du navnet mitt
som om det hadde vært der hele tiden,
griper det
som om du griper en hånd,
og du haler deg i land,
står der og skinner
med navnet mitt på leppene
som det selvfølgeligste i hele verden!

Det skulle vært vært helt forbudt
at mødre faller om på gaten,
på fortauet,
at mødre stuper framover
og blir liggende,
med handleposen eller veska si
eller hva de nå har hatt med seg,
at de ikke reiser seg igjen,
de skulle ikke hatt lov
til å holde på sånn,
til å dø helt sånn plutselig
en formiddag eller en kveld,
bli liggende på kjøkkengulvet
eller i stua.
Ikke mødre.

Den første loven av alle lover:
Du skal ikke koke mandelpoteter!
For mandelpoteten er melen,
og det er de som lar melne poteter koke,
men melne poteter
skal bare trekke,
for hvis potetene koker i stykker,
da koker hele jula i hjel,
koker seg vassen
i grumsete, gulhvitt vann,
og da fins det ikke lenger håp
for julaften.

God jul til badet,
det snille, vennlige badet,
som står der og er et tilfluktsrom
for alle som trenger det,
et sted å puste,
et sted å gråte,
et sted å tørke øynene, pusse nesa,
legge maskara på vippene,
rette seg opp, telle til ti eller tre hundre,
et sted å sitte og vente
til det verste er over.
For badet er alles venn,
her har alle et rom,
også moren,
selve selvmedlidenhetens vase.

God jul til de som gruer seg,
til de som tenker på alt som kan gå galt,
det som ikke må sies,
det som ikke må nevnes,
det som ikke kan trekkes tilbake,
noe som åpner et hull,
et sluk
hvor alt kan forsvinne.
Alt det som ikke må skje,
alt det som ikke må fram,
esker som aldri må åpnes,
bare skyves enda lenger
innunder senger,
dypere inn i skap og kott,
lukke dører,
holde pusten.

God jul til de som venter,
til de som våkner opp til et tomt hus
og ikke klarer å fylle det,
til de som har lyst til å si hei
uten noen å si hei til,
de som står der ved vinduet
og håper at noen bare vil komme.

De som venter i gangen
med skoene på,
klare til å springe ut
og vinke med stor arm.
Mye å fortelle,
men ingen å ringe til.

Det går kanskje over?
For noen dukker bare opp,
og plutselig er de to og tre og fire
og en hund
som logrer ved gjerdet,
en hund som slikker hendene
til alle som går forbi,
en hund som smiler i sofaen.
Hunden kan redde alle.

jeg rammes hele tiden av innsikter
om at jeg en gang var et barn
som plukket blåbær, kantareller og epler
øynene mine er tunge, kanskje varme
jeg lover å ikke gi opp jeget

jeg faller ut av døgnes tider
sover ikke og sulter meg
gjennom sulten blir jeg meg selv igjen
gjennom sulten blir kroppen min et våpen

psykologen stirrer ned i papirene
alt som er skrevet om meg er misvisende
jeg vet ikke hva jeg skal si

ordene har ingen fantasi
stemmen min er så mørk at
den går i ett med jorda