Bokelskere.no

KATEDRAL
himmelen bøyer seg over mitt hode som en
buegang
jeg går som en munk i verden, mens lyset danner
en sirkel
og under føttene mine buer seg jorden og blir den
himmel
jeg går på den himmel jeg ser på den buegang jeg lever i
og solen om dagen blir en bue som spenner seg og
vil briste
og månen om natten blir armer som bøyer lys mot
hverandre
verden blir en katedral som spenner seg over meg
menneske
og jeg går hvileløst frem og tilbake
jeg vil drikke vinen ete kjøttet høre orgelet
fjellene som krummer seg over havet og danner
begynnelsen
til en sirkel som skulle lukke det hele inne i en
omfavnelse
trærne som bøyer seg over en sandvei for å rekke
hverandre
grenene og lage et tak over menneskene som
vandrer mot lyset
to gresstrå som bøyer seg mot hverandre i vinden
som ville
de lage en bue over jorden en beskyttende
kjærlighet
katedral
verdens uendelige bueganger viser veien mot
alteret som er jeg
jeg som er den som går mot lyset
så faller jeg på kne og tilber stjernene mitt hode er
en sirkel
som speiler jorden og himmelen blomstene stenene
klodene
bueganger som hvelver seg frem som når havet
finner seg selv
ved strandkanten i bølgen som runder seg
som en portal og skyller seg over seg selv
katedral
bøyer du armene oppover rundt ditt hode lager du
en bue
en bue av lys med bevegelsen rundt og over ditt
hode
som ble det en bue en sirkel en sol over deg
sitter du ned og bøyer ditt hode mot jorden
blir også det en kirkegang en bue som lengter etter
å bli hel
tar du mine hender og holder dem fast bindes vi
sammen til
menneske
katedral
over oss buer alt og under oss buer alt og i oss
som blåklokken når den klinger sin blå tone mot
det grønne
gresset og luften som vandrer stille under
buegangen
men mest av alt blir buegangen virkelig og hel
når jeg går inn i meg selv og hører stemmene
det ruger i dem det synger i dem
jeg faller på kne og legger meg ned
og ber
Arne Falck

Svogeren er så pregløs at de automatiske dørene knapt åpner seg for ham på ICA.

De muskuløse armene og beina er så fulle av vikingsymboler at han kunne vikariert som runestein.

Dem han fikk med seg hjem om kvelden, var ofte sylslanke og ville ikke en gang våge å være i samme rom som en marshmallow, av frykt for å ødelegge figuren.

MYRSTRÅ VIPPER
Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden
toer deres fingre.
Myggen synger,
danser gjennom luften,
blanke, kåte.
Mellem byene
hvor menneskene stimer på fortauene og ser hva de
andre har på sig idag og husmødrene vasker kopper
i varmt vann og setter dem på plass i skapene
efter hvert måltid,
og hvor vi kan kjøpe tannpasta og snipper og
grammofonplater i morsomme butikker,
ligger ødemarkene
hvor myrstrå vipper,
bøier seg mot øst og vest
og hvisker,
knikser blidt mot vinden,
bleker seg i solen.
Myggen summer.
– Femti år og andre bor i husene,
sporvognene har nye skilt og nytt
skinn på setene.
– Hundre år og bilene er stanset i lange
rekker, side om side står de i evige
karavaner, dynger seg op i store hauger,
ligger med hjulene i været som døde insekter.
– Tusen år og jernbjelken er en rød
stripe i sanden.
Myrstrå vipper,
bøier sig mot øst og vest
og hvisker.
Vinden toer deres fingre.
Myggen synger,
danser rundt i luften,
blanke, kåte