Bokelskere.no

Løgnen er
et voksende tre
som kaster mer og mer skygge.

En fugl som er født i bur
flyr ikke ut
selv om du åpner døra.
Den blir sittende,
ser verden gjennom gitter
og tror at det er sånn det skal være.

Selv om jeg ikke hadde særlig tro på at livet mitt skulle bli bedre av å snakke med nok en behandler, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe, for livet mitt var i ferd med å bli et svart hull.
I min familie var psykiske problemer forbundet med å være besatt av demoner. Å ha det bra med seg selv ville si at familien hadde det bra, at man fulgte deres vilje, opprettholdt ære, respekt og tradisjoner. Det var ikke å få hjelp til å snakke om følelser.

Det er jentene som i størst grad blir holdt tilbake av de strenge tvangsekteskapstradisjonene i den pakistanske landsbykulturen som ble praktisert i vår familie. Fra de var tenåringer ble de ofte holdt helt unna gutter. Personen det ble bestemt at de skulle gifte seg med, var ofte den første mannen de fikk være nær. For noen funket kanskje et arrangert ekteskap helt fint. For mamma hadde det vært et helvete. At pappa kunne forsøke å videreføre den forskrudde tradisjonen som var roten til hele familiens ulykke, var absurd.

Som små hadde søsknene mine og jeg fått høre at vi skulle gifte oss med noen fra vår egen familie. Parene ble dannet på den enkleste måten, ved at fetterne og kusinene som var nærmest hverandre i alder, ble lovet bort til hverandre. Hvis ekteskapskabalen ikke gikk opp, ble bruden giftet bort til en eldre mann, og brudgommen fikk som regel en brud fra en annen landsby.

Sult, ekte sult, er et kroppsminne som ikke viskes bort, uansett hvor mange ganger magen er blitt mett i ettertid. Derfor tar gleden over å ha nok mat heller ikke slutt.

Spør du en hvit nordmann om hvordan man blir gift i Norge, vil hun eller han kanskje si at man først må møte noen man liker, som liker en tilbake, og så, gjerne etter flere års samliv, kan det å gifte seg være en hyggelig ting å gjøre. I den pakistanske kulturen jeg tilhørte, fantes det bare ett svar på hvordan man blir gift. Det var at foreldrene fant en ektefelle til deg.

Jeg reiste meg, gikk sakte opp trappa til rommet mitt og lukket døra. Jeg la meg i senga, og ble liggende med vidåpne øyne, mens jeg ventet på at pappa skulle rope navnet mitt, eller høre skritt som nærmet seg soveromsdøra mi. Skrittene kom ikke, men den evige redselen for hva som ventet meg, plaget meg nesten like mye som selve slagene.
Som voksen skulle gangene der jeg ikke ble slått eller banket få en spesiell plass i hukommelsen. Minnene om slike ikke-hendelser kunne stå ut som klarere enn alle gangene jeg ble tatt med ned i kjelleren, fiket til eller slått. Kanskje var det fordi det å vente, uten egentlig å vite om det man ventet på kom til å skje, fikk meg til å skjønne hvor redd jeg faktisk var.

I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst. Jeg regner meg selv for en antirasist. Det har jeg vært bestandig. Men nå er det antirasistene som er opptatt av hva som er riktig hudfarge. Da må jeg bare si takk for meg. Jeg synes de gamle retningslinjene var greie: Målet var å komme bort fra et samfunn der hudfarge spilte en rolle. Nå som det er omvendt, i antirasismens navn, er dette bare helt kokkelimonke. Jeg er 67 år, jeg er syk, jeg er for gammel til dette, jeg orker ikke å delta i den offentlige debatten lenger, det skal jeg love deg. Det frister ikke i det hele tatt, for det er blitt en betennelse i hele debattmiljøet. Alt blir tatt i verste hensikt.

Stahet var ikke annet enn vilje som hadde gått seg vill. Den måtte ledes på rett spor igjen. Det gjorde man ved å gi den et formål. Dette formålet måtte være så betydelig at man selv ble stilt i skygge. Der, i denne skyggen, kunne staheten bli til lojalitet, den fineste form for viljestyrke, som på sitt høyeste nivå er å ligne med kjærligheten. Den nye tiden vokste frem av den ørkesløse freden, dype studier og høye tanker.

Et drap var ikke noe du kunne lesse over på andres skuldre. Det måtte bæres selv.

Sammen med en bjørneforsker kom jeg over både et hi, gravd ut under en fururot, og beinrestene etter et elgkadaver. Forskeren fortalte meg at bjørnen, nei, den er ikke farlig. Stå rolig, nyt synet, og trekk deg fredelig tilbake, var hans råd. Eller gjør som en kollega av ham gjorde da hun kom over en bjørn på blåbærtur: Syng en finsk folkevise - da stikker den.

En annen snøffelaktig noksagt han heller ikke hadde hørt noe fra i løpet av sommeren, var Langeland - annet enn en kryptisk svarmail fra forlaget om at forfatteren "trengte skrivero". Men greit nok, Den Høyvelbårne Forfatter kunne med glede ro like til fiskeskjær for Christians vedkommende. Og dess mer ro, desto mindre sannsynlig var det at han rakk leveringsfristen.

Dansearenaen var det komplette kaos, et ugjendrivelig bevis på at Descartes hadde rett i at kropp og sjel er to separate ting. Engelske, tyske og skandinaviske forleggere i ukontrollert legemsutfoldelse er et livsfarlig fenomen, med armer som vindmøller og benføring som nyfødte kalver. Bortsett fra noen hovne ribben og knuste tær gikk alt bra for oss, helt til en feit tysk kulturforlegger, som stod rett foran meg, fant det for godt å slippe en uhyggelig høylytt promp. Midt mellom to låter! Det var det reneste giftgassangrep, straks spredte det seg en grusom odør utover dansegulvet. Kvelden var definitivt over for mitt vedkommende. Kulturforleggere my ass!

Det er bare naturlig at man setter spørsmålstegn ved vedtatte sannheter.

Svogeren er så pregløs at de automatiske dørene knapt åpner seg for ham på ICA.

De muskuløse armene og beina er så fulle av vikingsymboler at han kunne vikariert som runestein.

Han hadde bodd nordpå og hadde lært at om man bare gikk rundt grøten, fikk man aldri smake på den. Et ordtak han sikkert hadde funnet på selv.