Hva er IS?

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Den 17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette på bloggen min. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell.

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser. Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ...

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes.

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig.

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler.

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag.

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende.

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre.

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ...

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk.

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette.

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ...

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen.

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig.

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Jeg har aldri snakket om hudfarger.
Hudfarger har ingenting med saken å gjøre. Det er først nå at noen i det hele tatt har nevnt ordet hudfarge her, siterer deg:
"Hvorfor er det et problem i seg selv at det bor mange med andre hudfarger eller religioner enn din egen i ditt eget land?"

Jeg har aldri sagt noe sted at det er et problem med andre hudfarger i mitt eget land. Så hvor du har fått det inntrykket fra, lurer jeg jo litt på?

Det som er bekymringsfullt, er at vi har en god del innvandrere, som overhodet ikke har til hensikt å la seg integrere i det samfunnet vi har i Norge.
Du nevner sikher, hinduer, jøder, hinduer, katolikker, kristne og muslimer - og ateister.
Ja, vi har ikke problemer med mange av disse innvandrerne. Mange er flinke til å innrette seg, tilpasse seg og yte sitt beste for alles felles beste.
Men vi har en god del som IKKE vil, og IKKE har til hensikt å tilpasse seg. De jobber hele tiden for at det er vi som samfunn som skal tilpasse oss dem.
Ser du dem ikke?
Hører du dem ikke?
Leser du ikke om dem?
Det er de som er så fylt opp med islamske prinsipper, at vi sakte, men sikkert tilpasser samfunnet etter deres krav og regler.
Islamiseringen foregår hele tiden. Snikende, sakte, fra alle kanter. Så snikende at det tydeligvis er en del mennesker som ikke ser det, eller kanskje helst velger å lukke øynene for det.
Og de er som tidligere nevnt ikke bare i Norge, men i hele Europa, i hele verden.

Det er islam vi snakker om her, ikke hudfarge.
Islam er ikke en rase eller hudfarge. Hvem som helst kan bli muslim.

Jeg har lagt ut mange artikler i diskusjonene her, skrevet av innvandrere, mange av dem tidligere muslimer, som advarer oss mot det som foregår, akkurat slik som Hege Storhaug gjør i den siste boka si.
Jeg tror det er lurt av oss å lytte til det som disse innvandrerne sier og skriver.
Jeg vet at flere av dem har flyktet fra islam der de kommer fra, og de blir redde og svært bekymret når de ser hvordan vi i Norge "bøyer kne" for islam og alle kravene som kommer derfra.

Hege skriver meget godt om dette i boka si.
Kanskje det hadde vært en god ide å lese den, hvis du ikke allerede har gjort det?
Så kan vi heller diskutere innholdet i boka hennes, etter at du har lest den?

Flott hvis du har rett i at kriminaliteten har gått ned.
Men her er det også mørketall.
Og SSB nekter jo nå å opplyse om statistikk over hvem som utfører det meste av kriminaliteten ...
Det mest bekymringsfulle akkurat nå, er vel usikkerhetsmomentet når det gjelder alle de aggressive unge mennene som har "invadert" Europa, fra muslimske land.
Jeg regner med at du har fått med deg alle sextrakasseringene og voldtektene og forsøk på voldtekt rundt omkring i landene i Europa? (Her er det sannsynligvis også mange mørketall.)
Dette er et problem de europeiske landene virkelig må ta tak i for alvor.

På fornuft og fakta, selvsagt.

Og jeg har visst allerede svart deg før, at Oddbjørn Leirvik kan få mene akkurat det han vil om Islam og terrorisme.
Men han har ikke vokst opp med islam, slik som Mark A. Gabriel har gjort, og kjenner nok ikke så godt til hvordan det er å leve med denne ideologien fra innsiden.

Og jeg vet tilfeldigvis at artikkelforfatterne er meget imot fundamentalistisk islam.
Noe jeg visstnok også har svart deg på før, blant annet her.

Ja, det kan være meget nyttig å lese koranen.
Helt enig i det.
Mark A. Gabriel siterer forresten en del fra koranen i boka si, for å understreke hva islam handler om.

Jeg har selv vokst opp i Groruddalen, og er fortsatt ofte mye rundt i områdene der.
Boka til Halvor Fosli beskriver veldig godt virkeligheten for mange. Det er ikke lett å kjenne seg igjen eller føle seg hjemme mange steder i Groruddalen lenger.
Så jeg forstår meget godt at mange føler seg Fremmed i eget land.
Mange av historiene i boka til Halvor Fosli kan jeg kjenne meg igjen i, og jeg kjenner mange andre som også gjør det.
Dessverre.
Dette er et opptak for noen år siden, men forholdene er nok dessverre (igjen) ikke blitt noe bedre siden den gangen:
Nrk besøker Groruddalen

Du har fremdeles ikke lest boka hennes?
Boka inneholder selvsagt mye mer enn "et slags ekstrakt" av et hovedbudskap, som selvsagt kommer mye bedre fram hvis man leser alt sammen.
Flere og flere forstår at det er nødvendig å lese den ...

Hvem som har det mest med å angripe "mannen og ikke ballen" her skal ikke jeg begynne å gå nærmere inn på.
Jeg regner med at den som kan lese og tenke finner ut av sånt selv.

Her er siste innlegg fra Hege Stohaug:
Svar på Stanghelles verdikort
Det er meget prisverdig at Harald Stanghelle nå viser verdikortene sine opp mot islam. Endelig får vi anledning til tydelig å få frem skillene i vår tids viktigste verdidebatt.
Lovreligionen islam har seilt opp som en maktfaktor og en verdiutfordring vi antagelig ikke har sett maken til siden 30-tallet. Det er min klare erkjennelse i boken Islam. Den 11. landeplage.
Dette har fått lov til å skje fordi toneangivende aktører innen politikk, mediene og akademia ikke har vært tilstrekkelig på vakt. Så skal jeg innrømme at å skrive denne boken var en belastning, rett og slett fordi det er tungt som enkeltindivid å bringe et dystert budskap til torgs.
Stanghelle sier følgende (23. januar): «Som aktivist er hun jo uovertruffen, som menneske modig, og som maktutøver kraftfull. For selv om kanskje Storhaug selv vil stille seg undrende til at hun er et maktmenneske, så er det ikke vanskelig for oss andre å se den dagsordensettende definisjonsmakt hun til fulle behersker.»

Jeg er ikke den fødte strateg
Han har helt rett: Jeg stiller meg undrende til beskrivelsen. Min agenda har alltid vært å stå opp mot undertrykking og urett mot sårbare enkeltindivider, og å videreføre et fritt demokrati til neste generasjoner. Intet annet. Men jeg vil prøve å ta Stanghelles bemerkning positivt med meg videre. Jeg er nemlig fullt klar over at jeg ikke er den fødte strateg.Som jeg sa i fjor til Aftenposten, kan det stå «et lite strategisk dødsfall» på gravstøtten min. (Ja, jeg er forklart den doble klangbunnen.)
Stanghelle er dog ikke helt presis når han karakteriserer meg som «sint». Jeg har et engasjement antagelig over gjennomsnittet. Men det er jo enkelt å karakterisere en kvinnelig varsler som sint? Som Sissel Benneche Osvold i sin tid (1992) sa det til meg: «Dess tøffere budskap du har som kvinne, jo høyere hæler bør du ha på deg.» Der burde jeg ha skjerpet innkjøpene mine. Så til påstanden om at jeg opplever meg kneblet. Det har jeg i 20 års debatt aldri ytret, så vidt jeg husker.

Skillelinjene mellom Aftenposten og meg
La oss heller se på de viktige skillelinjene mellom Aftenpostens og mitt budskap. På lederplass har avisen tatt til orde for dialog med totalitære krefter, konkret Islam Net, i myndighetenes kamp mot det samme. Avisen mente også at «de konservative» muslimene er «aller viktigst å trekke med og få i tale», knyttet til demonstrasjonen mot Den islamske staten i Oslo august 2014.
Hva er konservativ i denne sammenhengen? Jo, det er de kreftene (salafister og Brorskapet) jeg definerer innunder Muhammeds velmaktsdager i Medina, som har et langsiktig mål om å innføre en totalitær stat. Den samme holdningen utviste avisen da den kåret Mohammad Usman Ranas kronikk i 2008, «Den sekulære ekstremismen», med førsteplass.
Men Rana støtter aktivt oppunder det samme tankesettet som salafistene og Brorskapet, som når han hyller brevet til IS-lederen Baghdadi. Der slås det fast at shariaens barbariske straffemetoder «står fast» («are fixed») i Koranen. Det samme gjelder islams doktriner om kvinner, jøder og «vantro» som mindreverdige.

Ingen dialog med islamfascister
Også tidligere debatt- og kulturredaktør i avisen, Knut Olav Åmås, har utvist den samme apologien for ekstreme krefter. Han ga full støtte til den niqabkledte Aisha Shezadi Kausars turné i norske skoler for å avmystifisere dette plagget, det til tross for at det var kjent at Kausar støttet Taliban. I dag lever hun i Den islamske staten.
Det er her jeg mener Aftenposten «bøyer nakken for en totalitær ideologi». Hvor mye og hvor raskt islamfascisme skal innføres, strides det om. Målsettingen om islam som totalt samfunnssystem er dog den samme. Jeg mener slikt tankesett ikke skal være gjenstand for dialog/forhandling – i alle fall ikke fra politisk hold. Ei heller må krefter som dette prøves fremstilt i medier som «fredsæle, konservative demokrater».

Camerons oppgjør
Storbritannias statsminister David Cameron har tatt innover seg den nye verdifaren, som vi så i nytalen i Birmingham i fjor. Cameron tok et kulturradikalt oppgjør med ikke-voldelige Medina-muslimer og den demokratiske faren deres ideologi representerer.
For Cameron er det å «motvirke denne ideologien en nøkkelstrategi». «Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold – men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier «ja, jeg fordømmer terror – men vantro er mindreverdig», eller «vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak», da er du også en del av problemet».

Akutt fare for å miste vår frihet
Det er her forskjellen mellom Stanghelle og meg viser seg: Jeg mener Aftenpostens strategi med ikke å konfrontere disse kreftene er feil, og at «nøkkelstrategien» nå til den britiske statsministeren er livsviktig for demokratiet vårt og den unge generasjonen. Enhver generasjon må nemlig oppdras i demokratibygging og frihetsverdier. Hvis ikke står vi i akutt fare for å miste friheten om få år. Dette tidsperspektivet er kortet ned grunnet asyl- og migrantstrømmen inn i Europa dominert av unge muslimske menn, mange av dem «sinte», som Hadia Tajik formulerte seg i fjor.
Stanghelle påpeker helt korrekt at jeg brukte hans uttalelse i 2006 i min forrige bestselger som bokens «motto»: «Det finnes øyeblikk i historien da konfrontasjon er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.»

Verdiene som avskys i den islam som nå har makt
Det er så riktig tenkt av Stanghelle, og dette burde vært gjort forlengst overfor eksempelvis krefter i moskeer og Islamsk Råd. Da kunne vi verdimessig vært et langt sunnere samfunn i dag. For felles verdier for Stanghelle og meg er likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet – alle verdier som avskys i den islam som nå har makt.
Hvis det å frykte denne islam fører til at «profetien blir selvoppfyllende», da er debatten torpedert. Men det er nå den starter. 2016 ligger an til å bli året da paradigmeskiftet i islamdebatten slår inn for fullt. Benektelsenes tid er passé.

Jeg svarte deg lenger opp, men du har kanskje oversett det?

Jeg svarte følgende:

Siterer deg: "Når det gjelder kvinnelige politikere som dekker seg til på besøk hos andre. Hvorfor skal man ikke gjøre det? Hvis du mener at de som kommer til vårt land skal tilpasse seg oss, hvorfor skal ikke vi tilpasse oss når vi besøker deres land?"
Ja, det gjør vi, tilpasser oss andre land. Det er en selvfølge når vi reiser andre steder.

Men så tilpasser vi oss dem når de kommer til oss: Tildekker statuer, slik som Mohammed Rah skrev:
"Når en som Rohani kommer til vesten, så dekker de til statuer og tråker på egne kulturelle verdier for å ikke håne vedkommendes følelser."

Er det riktig å gjøre dette?

Yes, there are tyrants.
And the muslims are the victims of the violent ideology islam.
Islam creates terrorists.

Å tilpasse oss religiøse krav fra mennesker som kommer for å bo i landet vårt, mener jeg bestemt at vi ikke skal gjøre.

Salman Rushdie er blant dem som man bør lytte til i så måte. Han er også blant dem som vet hva de snakker om.

Siterer deg: "Når det gjelder kvinnelige politikere som dekker seg til på besøk hos andre. Hvorfor skal man ikke gjøre det? Hvis du mener at de som kommer til vårt land skal tilpasse seg oss, hvorfor skal ikke vi tilpasse oss når vi besøker deres land?"
Ja, det gjør vi, tilpasser oss andre land. Det er en selvfølge når vi reiser andre steder.

Men så tilpasser vi oss dem når de kommer til oss: Tildekker statuer, slik som Mohammed Rah skrev:
"Når en som Rohani kommer til vesten, så dekker de til statuer og tråker på egne kulturelle verdier for å ikke håne vedkommendes følelser."

Er det riktig å gjøre dette?

Salman Rushdie, som forøvrig fikk en døds-fatwa over seg av Ayatollah Khomeini i Iran
for å ha skrevet Sataniske vers, har sagt så mye bra:
“What is freedom of expression? Without the freedom to offend, it ceases to exist.”

og denne:
“faith without doubt is addiction”
― Salman Rushdie

Hvorfor er det mange eksmuslimer som ikke tør å stå fram?

Her er et eksempel, fra Zubin Madon, Engineer, Atheist, 22.01.2016:
As an ex-Muslim, I cannot begin to express the number of ways in which our voices are silenced. We are cast out of conversations about our own communities and lives, we are refused platforms in mainstream media to avoid offending Muslim sentiments, and more recently we are viciously targeted on social media. Where enough complaints against content can not only have it removed for no real reason, but also have our social media accounts suspended entirely; it leaves us abruptly cut off from the only place we've safely managed to tell our stories and form an outspoken community.
My Facebook account has been removed twice, I've lost contact with many who depended on me to help provide resources and support. My recent joint venture podcast ironically titled "Polite Conversations" has been targeted twice and removed from YouTube almost as quickly as it was uploaded -- and we've only produced one episode so far. Will each episode come with built-in censorship and uphill battles, I wonder...
There is an organised, systemic effort to silence the voices of those who critique Islam from within. It only serves to demonstrate how much weight our voices carry in such a political climate. Meanwhile, Neo-Nazi videos, clerics promoting wife beating and actual anti-Muslim bigotry are allowed to exist without issues. Policies like Facebook's Real Name Policy continue to further endanger those who are already marginalised -- those who risk their lives to oppose a violent ideology.
Why Does Everyone Want To Silence Ex-Muslims?

Islam er ikke "bare" en religion. Den gjennomsyrer hele livet til de som underkaster seg dette systemet. Den er både religion, ideologi, politikk og levevis, med regler for alle områder i livet.
Og de tillater ikke kritiske spørsmål eller at man skal tvile på noe som helst som har med ideologien å gjøre.
En ekte muslim følger koranen og hadithene, og shariareglene.
En ekte muslim ser på alle som ikke gjør dette, som frafalne og vantro.
Koranen kan ikke forandres på. Den inneholder svaret på alt en muslim trenger i livet. Derfor kan den heller ikke reformeres, ikke for en ekte muslim.

Holder ikke Norge på å tilpasse seg islamske lover?
Bare for å nevne noen få eksempler:
Moskeer er blitt bygget og opprettet over hele landet. Egne innganger og rom for kvinner.
Forslag om imam-opplæring på universiteter.
Svømmehaller innfører kjønnsdelte badetider.
Muslimer dusjer og bader med klær på, selv om reglene i svømmehallene er at man skal dusje og vaske seg uten klær.
Muslimer forlanger (og har fått) egne bønnerom på arbeidsstedet. Bønnepauser i arbeidstiden.
Hijab og niqab-problematikken. Skal vi godta all denne tildekkingen av kvinner?
Skal vi godta at muslimer ikke tåler å se at vi i Norge kler av oss på stranda om sommeren?
Halal-mat, halal-slakting.
Egne islamske helligdager?
Osv. osv. osv.

Til slutt en kommentar og et spørsmål fra Mohammed Rah, eksmuslim:

Kulturforståelse eller flaut over egne kulturelle verdier.
Når kvinnelige vestlige politikere drar til Iran og andre islamist styrte land, må de dekke seg til. Når en som Rohani kommer til vesten, så dekker de til statuer og tråker på egne kulturelle verdier for å ikke håne vedkommendes følelser.
Er det en politisk strategi, politisk korrekthet eller rett og slett at man er flaue over sine kulturelle verdier?

Kristendommen og islam kommer fra den samme kilden, den samme ørkenguden.

Men nå er det jo slik at kristendommen har gjennomgått reformasjonen og opplysningstiden, og har greid å tilpasse seg våre demokratier og mer moderne tider. Vi har heldigvis religionsfrihet i Norge. Vi har også frihet til IKKE å bekjenne oss til noen tro.

For min del må man gjerne ta vekk all dogmatisk religion og overtro. Vi lever i en opplyst tid, der irrasjonell overtro burde være helt unødvendig, og godt kan sidestilles med eventyr, myter og andre oppdiktede historier.

Islam har aldri gått gjennom opplysningstiden eller noen reformasjon.
Det er bare å se på hva som foregår i de statene der man har islam som fundament og statsreligion.
Det har aldri vært fred i islam. De har slåss og kriget både seg imellom og mot andre helt siden Muhammeds tid. I 1400 år har de ikke fornyet seg eller gått igjennom noen opplysningstid.

I Norge har vi ikke noen problemer å snakke om hverken når det gjelder hinduer, buddhister, bahaiere eller andre innførte trosretninger. Vi har mange innvandrere som har tilpasset seg godt i samfunnet vårt, som jobber og betaler skatt og har funnet seg godt til rette her. Det gjelder også mange muslimer. Men det er de muslimene som ikke skriker og bærer seg og krever stor plass og alle slags særrettigheter. Det er de muslimene som ikke er så spesielt ivrige på å gå i moskeene.
Det er bare islam som krever så stor plass og oppmerksomhet og egne regler, og i sin ytterste konsekvens fører med seg vold og opprør, og til og med skaper terrorister, - som slåss for Allah, hellig krig, jihad.

Blir det riktig at Norge skal tilpasse seg islam og islams alle lover og regler?
- Eller skal de som tar med seg islam til Norge tilpasse seg våre lover og regler?

Og hvorfor tror du det er slik at mange eksmuslimer ikke tør å stå fram offentlig og si at de ikke lenger er troende muslimer?

Jeg har nevnt akkurat det samme her.
Det er nettopp med bekymring for hva framtida vil bringe for våre barn, barnebarn og andre etterkommere,
- hvis denne fanatiske troen får regjere i Norge og Europa, som bør få folk til å reagere.
Skal vi virkelig importere og bøye oss for en irrasjonell tro på en ondskapsfull ørkengud, som sier at hvis du ikke tror på ham, så skal du ende i et evig brennende helvete?

Ja, det er klart at krigstraumer alltid er ille.
War is always ugly,
som blant annet Mosab Hassan Yousef har sagt mange ganger. Og han vet hva han snakker om. Han vokste opp i Palestina; hans far var en av lederne i Hamas.

Men hellig krig, jihad, er det verste av alt. Å slåss for (og å tro på) en ondskapsfull ørkengud, som forteller deg at hvis du ikke tror på ham, så skal du ende i et evig brennende helvete,
det vil jeg si er temmelig meningsløst.

Jeg tror vi trenger mange forskjellige synspunkter på hva som skjer i samfunnet hele tida. Saker og ting og hendelser kan alltid ses fra mange forskjellige perspektiver.
Det er en del av ytringsfriheten vår.
Så om du dømmer DKA nedenom og hjem og kaller den brun,
så vil jeg fremdeles påstå at de også har livets rett. Like mye som alle andre som bruker sin ytringsfrihet.
Du må gjerne mene det du mener.
Jeg forsvarer alles rett til å mene noe, ut fra egne forutsetninger og erfaringer.
Men:
Skal man kneble folk som ikke er like "politisk korrekte" som de som dominerer i samfunnet til enhver tid?
Da har man ikke lenger ytringsfrihet og demokrati .. ..

Enig.
Innholdet er tankevekkende, og bør gi noen og enhver noe å tenke på, enten man er for eller imot, eller ennå ikke har tenkt så nøye igjennom hva man egentlig tenker og mener om islam.
Absolutt ei bok å anbefale for å få et innblikk i hva islam handler om.

Det er mange henvisninger og statistikker å vise til i boka til Hege Storhaug.
HVIS man tar seg bryet med å lese den, da.

Nå har en person i Norge nylig kjøpt opp 4000 eksemplarer av boka, for å gi bort til politikere og journalister som gave:
Hemmelig investor kjøper 4.000 Storhaug-bøker

Alle bøkene og innleggene jeg har lest over lengre tid, utfyller og støtter opp om hverandre. Boka til Hege Storhaug har masse faktalitteratur å vise til. Ingenting er tatt rett ut av lufta. Boka er full av faktainformasjon.
Som for eksempel alle bøkene til Ayyan Hirsi Ali,
Sønn av Hamas av Mosab Hassan Yousef,
bøkene til Amal Aden,
Islam og terrorisme av Mark A. Gabriel,
Fremmed i eget land av Halvor Fosli,
Islamisten av Ed Husain,
Hvorfor jeg ikke er muslim av Ibn Warraq,
Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi,
Koranen (viktig å lese koranen selv for å se hva den handler om),
Trusselen fra IS av Mah-Rukh Ali.

Bare for å ta noen få eksempler ...
Det er mange flere islamkritiske bøker der ute.

Så har vi alle eksmuslimene i Norge, de av dem som tør å stå fram og snakke mot islams lære, som stadig skriver innlegg mot islam,
som for eksempel modige, flotte Lily Bandehy:

Lily Bandehy
17 January at 21:02 ·
Tidløs kronikk.
Det var verdt det, men hva nå?
Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verdt alt tapet? Vi mistet familien, naboene, hjemmet, landet, luktene, folket, språket. Vi mistet alt generasjoner hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk
Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn ”jeg elsker deg” på persisk uten at barnet så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt og rådført seg med. Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?

For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på Kino Victoria med en kald pils i hånden for å se ”The Wolf of Wall Street”. Like etter satte Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhetsvakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens Kongepar som satt på benkeraden foran meg, det var to individer.
Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: Flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsens betydning sank dypt ned i mitt indre: Jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst. Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte ”beskytter”. Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og mine barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger – høyt og tydelig – de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt- og kulturredaktør i Aftensposten en gang formulerte det, i Norge har vi ”liberale rettigheter” for ”individet, ikke for kollektivet”.
Så brast gleden.
Ubaydullah Hussein, tidligere leder av de voldsforherligende shariaforkjemperne i Profetens Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile. Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt: 1. Steiningen var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile – i andre land? 2. Hussain henviser til ”hellige tekster”. Altså aksepterer norsk juss trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith (hva islams grunnlegger Muhammed skal ha sagt eller gjort). Skal norsk juss virkelig definerer disse oppfordringene som ”hellige”? Kan overhodet Koranen eller hadith anses for å være ”hellige” når det tas til orde for å drepe mennesker? Og: Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker?

For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, det vil si dens grunnpilarer er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøse tekster formulert for over 1 400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.
Norsk juss skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller haram, forbudt etter islamsk lov sharia. Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser .
Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn er blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av de ekstreme som en trussel mot deres virke. Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke dette som har skjedd?
For ti år siden var det ”kun” attentatet mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid.
I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi han satte fokus på islams kvinneundertrykking. For langt kortere tid siden, ble Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for at ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss.

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller en gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en ”hellig ytring”. Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.

Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt ”hellige” tekster.

Lily Bandehy

Og dette innlegget hennes er noe av det beste hun har skrevet etter min mening:
Problemet: Menneskesynet i islam

Fremmed i eget land