Bokelskere.no

Alle mennenes ansikt var furet som pløyd jord. Dype rynker skar seg inn i krokene av de asiatiske øynene og langs pannen. De betraktet oss for det meste i taushet, og når de sa noe, hvisket de bare.

«Hvis du bygger et hus, kan mange mennesker bruke det,» pleide Berar å si. «Men en kvinne kan bare brukes av èn ektemann. Et hus gir mer nytte enn en kone.»

Etter Khalids syn skal ingen menneskeskapte lover adlydes. Allahs lov, sharialoven, er den eneste som gjelder, og stater som ikke opprettholder den, har mistet sin legitimitet og må ødelegges. «Du kan ikke adlyde presidenten av Pakistan når han ikke kapper hånden av tyver,» sier han. «Politikerne burde bli drept, alle sammen. Drep dem alle, med en gang.»
Vi kjører forbi parken der Benazir Bhutto ble drept. Plakatene ved inngangen viser henne smilende, vinkende, levende. «En kvinne har ikke lov til å være leder,» sier Khalid forklarende. «Derfor ble hun drept.»

«Det finnes ikke noe sånt som moderate muslimer. Du er enten muslim eller ikke muslim,» sier Khalid. På samme vis ønsker han ikke selv å bli kalt ekstremist eller fundamentalist. Khalid er, i Khalids øyne, rett og slett bare muslim. En god muslim Til nød kan han gå med på å bli kalt terrorist, sier han. En terrorist for Allah. Han synes visst at det klinger bra.

Khalid mener at sjiamuslimer heller ikke er ordentlige muslimer, men jeg får aldri noe svar når jeg spør hvilken sekt eller undersekt han selv tilhører. Khalid svarer bare at han er muslim, og gjentar at det verken finnes moderate eller fundamentalistiske muslimer. Det finnes bare muslimer.

Når man avstår fra å gjøre noe man mener er riktig, fordi man er redd for konsekvensene, da er det fryktens makt som rår.

Sannheten er jo at det ofte er de ytringene som i samtiden er blitt oppfattet som sjokkerende - ja, direkte uhørte - som har brakt utviklingen videre. Gitt oss nye perspektiver, alternative stemmer, endrede samfunnsforhold, banebrytende kunst, stor litteratur.
Og i våre dager blir vi altså bedt om å vise ytringsansvar når det trues med vold.

I fjerde etasje støtte de på enda en vakt, men også en gammel dame med hår som en avblomstret løvetann.

Det var kanskje tennene, som på en måte så ut som om de ville kravle ut av munnen, og når overleppen ble trukket opp, skjedde det også noe med øynene, det gnistret liksom til inni der, som en lommelykt som ble tent innerst i en tunnel.

Faktum var at han begynte å føle seg litt pissomistisk når det gjaldt den saken. Eller hva het det... kanskje postmodernistisk? Herregud, så lange ord det fantes, og ikke bare på tysk.

Totalitære ideologier - enten de er av poltisk eller religiøs type - hater nemlig det frie ord. Og de frykter det. De politiske og religiøse ekstremistene bruker samme midler for å undertrykke ytringsfriheten: vold og våpenmakt.

Fra første stund under karikaturstriden leverte han et grunnleggende og særdeles viktig forsvar for ytringsfriheten. Kokkvold understreket at alles rett til å uttrykke det man vil, ikke bare er en rettighet blant mange andre. Nei, ytringsfriheten er selve grunnlaget for alle andre friheter.

Kravene om at Lars Vilks og andre burde latt være å ytre seg for å ikke hisse opp drapsmenn og terrorister, er i virkeligheten en måte å gi islamistene rett på. Gi etter for vold og trusler. Gi dem medbestemmelse.

I vår del av verden har vi lenge tatt ytringsfriheten nærmest som en selvfølge. Men grusomhetene i Frankrike minner oss om at den er en rettighet som kommer med en pris. Den er dyrekjøpt. Også her i Norge. Vi skal ikke mer enn 70 år bakover i vår historie før frie ytringer kunne medføre dødsstraff. Tallrike nordmenn satte sine liv på spill for å holde den illegale pressen i gang under okkupasjonen.

Han hadde gjort diskré undersøkelser disse første dagene. Kommet i prat med naboer, særlig fru Morgenstern i tredje etasje og ekteparet Polanski i fjerde ( de hadde en døvstum sønn, men en pratsom papegøye som kompensasjon, noe de spøkte med )