Bokelskere.no

Enhver historie søker sin form og finner den.
Eller dør.

Menneskeheten har nådd en moden alder. Vi er i stand til å skjøtte våre egne handlinger og velge vår egen framtid uten eksternt overformynderi.

Hvor tolerante ville vi ha vært om en kristen eller en jøde hadde angrepet oss i vårt eget hjem og siden bedt om å få bygge en kirke eller synagoge på åstedet? Jeg tviler sterkt på at vi hadde tillatt det.

Burde vi ikke spurt oss selv hvorfor USA tillater islamske misjonærer mens Saudi-Arabia forbyr alle former for misjonsvirksomhet?

Hvordan oppstår egentlig sladder, hvordan begynner et rykte å leve sitt eget liv, vandre videre, hvilken effekt har det? Ondskapsfull baktalelse er som en bakterie som spres fra menneske til menneske, forgifter og drar videre.

Den døde raneren kunne vært Gud - ikke bare er han død, det virker jo som om han aldri har eksistert.

Demokrati har ingen plass i en etterforskning. Men hvem vet, kanskje det kan føre noe godt med seg å få litt spaltefokus på østkanten av verden? Så tar det bare et halvt år fra politikerne får med seg at media skriver om det, til hele styringsprosessen er gjennom kverna fra justis, til politidirektøren og endelig sjefen selv her på huset. Problemet er bare at da er det for seint. Men fin tanke.

Ofte fortsatte folk å prate, så lenge man bare holdt kjeft og ventet. Det var noe med menneskets forpliktelse til samtalen. Et behov for å holde den gående, innfri samtalepartnerens uuttalte forventninger.

Jeg liker ikke disse religiøse folka. Gi meg heller hundre voldspsykotiske sprøytenarkomane på speed, bol og LSD. Det er mer forutsigbart.

Det er jo alltid penger det handler om - og det var lite som sendte et sterkere signal om hva man mente enn en kule i brystet. I Norge hadde kutymen hittil vært å sende en kule i posten. Men tidene forandrer seg jo.

"Hejab bringer deg nærmere Gud" står det å lese på plakater i kjøpesentrene. Informasjonen kan synes unødvendig; ingen kvinner i Iran kunne finne på å bevege seg i det fri uten tildekket frisyre. Mens vi er vant til å være vindusutstillingen hos frisøren, har perserne trukket denne typen umoral vekk fra offentlighetens øye. Selv en utenlandsk kvinne kan vente seg et lengre besøk på nærmeste politistasjon om hun skulle la hodeplagget falle. Det finnes historier om bortblåste skaut som har kostet europeere mange timers forklaring hos nærmeste ordensmakt. Ifølge loven kan en kvinne uten hejab tildeles 74 piskeslag.

Perspirasjon må være et kjent fenomen for persiske kvinner. Siden de ikke kan vise annen hud enn fingre og ansikt offentlig, må de sitte med yttertøyet på i restauranter og på kino, mens mennene kan tilpasse habitten etter temperaturen, selv tidligere forbudte plagg som t-skjorte og slips er i dag utbredt hos menn, dog ikke samtidig. Mange kvinner skjuler sine varme ansikter under noe som var totalt bannlyst i mange år etter revolusjonen - nemlig sminke. Ikke bare ligner persiske kvinner et Andy Warhol-maleri med sin kraftige makeup og aftenrøde leppestift, men det er også mistenkelig mange nesebandasjer å se i de mer velstående bystrøkene.

Men jeg kan så klart ikke gi ham hele skylda, man er jo faktisk to i et forhold. En som blir urettferdig behandlet og en djevel.

Iran plasserer seg i særstilling når det gjelder selvmord. Ellers i verden er det menn som begår flest selvmord, mens i Iran utgjør gifte kvinner i alderen 15-24 år majoriteten. Årsakene grunner i stor aldersforskjell mellom ektefellene, avhengighet av mannen, polygami, manglende forståelse og kjærlighet fra mannen, men kanskje mest av alt problemer og tabuer rundt skilsmisse. Blant ugifte i Iran, ligger fortsatt mennene høyest på selvmordsstatistikken.

Solen er i ferd med å gå ned. Det myke landskapet langs veien er badet i varmt lys. Over åssidene er det skrevet enorme slagord for revolusjonen og republikken. De fleste budskapene dukket opp under krigen mot Irak, men de blir stadig holdt vedlike. Et eller annet menneske har som jobb å sørge for at åsene bærer slagordene inn i det nye tusenåret.
Khomeini, derimot, han glemmer vi ikke så lett. Nå ligger han begravet ved Ayatollah Highway. Vi nærmer oss de gigantiske, lyskledte tårnene, det ser først ut som et raffineri, deretter dukker også den gigantiske bygningen opp. Og på en andre siden martyrkirkegården.

Khomeinis grav ble bygget på fire måneder, så stort var behovet for å ha et sted å gå til. Det er vanskelig å forstå Khomeini-kulten og hva han representerte. Det vestlige bildet av ham er av en totalt kompromissløs mann som ikke ønsket å si noe som helst for å blidgjøre Vesten.